hits

GLANSBILDETS BAKSIDE

At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt "dagens mote" og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til sitte p rva. Men det er n ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle nske det ble lagt mer fokus p oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv ogs. 

Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst p det viser jo bare n ting: at jeg kan bidra til en endring. 

Jeg elsker dele. Jeg elsker dele min lidenskap, og jeg elsker dele den flelsen jeg sitter med rundt blet en kald vinterkveld, med glr som flyr i lufta og mneskinn som lager skygger i snen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans p roser og at naturen er best. Misforst meg rett, det ER den jo. Jeg elsker vre p tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans p roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.



Hittil for meg s har mine bilder fra turer vrt fine bilder ved blet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever p en tur. Jeg opplever svette, trer, blod, gnagsr, vonde knr, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. 
Jeg har gtt i white-outs og smelt som bare det p hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal p tur igjen. Jeg har gtt p tur i ukjente omrder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg fr sr i hendene av sterke bikkjer som er s innmari gira p spise sau til middagsmat. Jeg har vrt s lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grtt som bare det for at jeg er s drittlei av at naturen gr imot meg. At jeg er rva til vre p tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prver lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke p tur. 

Hele samfunnet har blitt et jag etter det vre best. Prestere. Vre flinkest. Tffest. Sterkest. vise svakhet er som banne i kirken. Det gjr man bare ikke. Men ved ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt p tur er en dans p roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn p deg skiene og en pulk p 50 kg og dra innover i skogen. Ikke vg klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet p vidda og skriv "En helt perfekt tur p vidda. Kunne ikke hatt det bedre".

Jeg syns at det vise svakhet er en styrke. Det vise at ikke alt er like lett p tur, gjr i hvert fall at man fr et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal vre perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsr, trer, blod, svette, og en stor dose sytning nr man mter motstand? Naturen er strre enn oss, og det er faktiske en av de f tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt gr p skinner i naturen. 

N sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor "ille" det kan vre. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en "perfekt dag" ikke er greit. For det er det jo. Og mange yeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg p tur og hele dagen gr relativt feilfritt. Men jeg skulle nske vi var flinkere til dele de svake yeblikkene ogs. De yeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med trer i yekroken, men som vi velger ikke dele med noen og ikke fortelle om. 
Jeg har fremstilt meg selv som en tffing. Og jeg vil pst at jeg er det. Men jeg fler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake yeblikk, der jeg klager og sutrer, s ville det bli sett p som at "Hun er ingen turjente, hun tler jo ikke vre p tur". Eller "Hun har valgt det selv, ogs klager hun?". Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjr det drive med friluftsliv s fantastisk. Det er jo derfor jeg sker naturen. For fle p mestringsflelse. Man fr ikke mestringsflelse i medvind. Du fr mestringsflelse nr du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake yeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke yeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager p tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, s m jeg tle motgang uten sutring, klaging, trer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake yeblikk, bde hjemme og p tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prver ikke vise at jeg er noen superhelt p tur, som takler skyfri himmel like godt som snstorm. Og det viser at jeg "bare" er ett menneske. 




For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tffingen blir til. S hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vrt det mest naturlige i verden vise alle spektre av hva livet har by p. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers ogs. Vise bildene av de kjipe stundene ogs. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere p prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen fr naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv. 

Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til dele mine "vellykkede" stunder. Men jeg skulle nske dere hadde visst hvor mye blod, svette og trer jeg opplever.  At dere visste hvor nede jeg har vrt p noen turer, selv om det ikke vises.  At dere kunne hrt de tankene som florerer gjennom mitt hodet nr jeg har det skikkelig vanskelig p tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra blet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for gjre mer av. For jeg vil ikke bidra til kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan vre minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten. 
 

MED VANN OVER HODET

Rundt august i fjor valgte jeg endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd s fort, og jeg var lut lei av prve finne lsninger til hvordan mitt liv skulle vre. 

Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre p, men ogs fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder. 
Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde mtt fr at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle g. 

I tillegg hadde jeg ftt meg kjreste en del mneder i forveien og jeg flte da og fler n at jeg har truffet drmmemannen. Den personen du bare vet du kommer til finne i lpet av livet, du bare aner ikke nr eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter finne hverandre var s stor at nr vi mttes tilfeldigvis p en kennel for frste gang, s flte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match. 
Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte p et sted jeg aldri hadde hrt om en gang. Et sted jeg p den tiden aldri hadde trodd kom til bli mitt hjem. Jeg begynte stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god p. Jeg er en jente som trenger ha de personen jeg er glad i, i nrheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater savne folk, ikke er jeg spesielt flink p det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, s jeg kunne f ha det p veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.

En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne p. Jeg hadde ftt en mail bare noen dager fr hvor de nsket meg velkommen og gledet seg til bli kjent med meg. Det stod ogs noe informasjon om hva som kom til skje den frste uken. Herregud, jeg skulle begynne studere i en by jeg aldri har vrt i.
Men denne mailen jeg fikk n inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle g p skulle plutselig legges ned. Jeg skjnte ingenting frst. Jeg hadde jo bare to dager i forveien ftt en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle vre, s de som skulle begynne n mtte velge et annet studie eller en annen by studere i. 
Jeg fler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt p den tiden, at noe s "normalt" kunne skje meg. 

           

Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge bde en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til gjre hva jeg ville. Ikke hadde jeg skt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg p den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snring. Har fortsatt relativt null snring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet ogs. Jeg orket ikke lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hrt om, men som kjresten min bodde p. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt frste r. N er han p sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drm om bli politi. kunne bety noe for samfunnet. S jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for komme inn p politihyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg s nye om, men flte at jeg mtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte p rva uten ml og mening. Jeg skjnte fort at det ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye ta over hodet.
Frst skulle jeg studere i Trondheim, s skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke skt noe annet og hadde heller ingen peiling p hva det eventuelt skulle vrt. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse.
S jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjrt forbi tidligere og sagt "Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjr de her?". 

Jeg droppet ta opp fag. Endret adresse og lurte p hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig f seg jobb her oppe, enda vanskeligere f seg venner nr du ikke er en del av et milj og ikke srlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til tilbringe tid p. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting p skolen og jeg kunne ikke vre en del av det, jeg gikk jo ikke p den skolen. Det var mange dager jeg bare l under dynen hele dagen. Jeg sov nr Augustus dro p skolen og jeg sov nr han kom tilbake. Jeg grt. MYE. Kjeftet p Augustus for at han hadde ftt meg opp hit og kjeftet p han nr han ba meg flytte hjem igjen. Alt fltes s innmari hplst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjr jente. Jeg er vandt til ha familien rundt meg. Der jeg bodde fr s var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trste meg eller gi meg nrhet. 


Dagen jeg hentet min beste turvenn og strste helt

Det kom til et tidspunkt etter endelse dager i sengen at vi mtte gjre noe. Jeg var jo p tur igjennom disse tunge tidene ogs. Nr Augustus var p skolen tok jeg hundene med p tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg mtte kjenne p mestringsflelse. Fle p at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, s for meg selv. F bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var p tur med hundene eller sov i sengen, s kunne jeg st p badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en s stygg og drlig jente som meg. Det tok jo p etterhvert, og noe MTTE gjres for at jeg ikke skulle g helt i grfta. 

Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle g ut p at jeg skulle ha som ml ha 100 dgn p tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. vre p tur var jo ikke noe nytt for meg, men det sette det opp som prosjekt og p en mte gjre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg mtte virkelig satse. 
I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig ml, og det skulle ikke ndvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb p den tiden, og skulle drive med friluftsliv p heltid gir ikke s mye penger i lomma.
Jeg hadde ikke s mye midler, og med to polarhunder s trengs det litt utstyr for kunne utfre turer. Jeg begynte derfor sende ut mail til sponsorer. 
Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli s offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i samarbeide med deg, m du gjerne vre et ansikt utad ogs. Med sponsorer br man ogs ha noe "vise" til, s for at det skulle vre interessant for dem si ja, mtte jeg p en mte gjre det til en offentlig greie i tillegg til prestere slik jeg ville.
I begynnelsen sendte jeg litt sknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt. 

Grunnen for at jeg valgte 100 dgn var at det da mtte bli noe jeg virkelig mtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 dgn var oppnelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen. 
Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte dele det med alle:

"Jeg har satt meg et tft ml for 2018. Jeg skal ha minst 100 dgn ute p tur fordelt p ett r, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg nsket ha et ml, og fle at jeg betyr noe. Gjre noe JEG er god p - og n er tiden snart her! Jeg har kriblet s innmari i fingrene etter fortelle dere dette. P min facebookside lover jeg dere dnn rlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling"-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det strste jeg har gjort innen friluftsliv s langt! Jeg hper s inderlig at dere vil flge meg p min reise mot mine drmmer av kunne leve av friluftsliv. Det er en tff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil sttte min sti ved lese mer om den og sttte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og flg prosjektet p siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drm!"

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig stttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Frste turen skulle vre i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den frste nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men s skjedde det noe veldig privat og tft som gjorde at jeg ble tvunget til utsette turen. Og dette gjorde at de flgene turene som egentlig hadde ftt en startdato ogs mtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Hyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg s p det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhrende utstyr gjennom offentlig transport. 

Turene fortsatte, men flammen mistet sin gld og jeg begynte visne.
Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og bde norske og svenske magasiner ville ha meg til skrive for dem. Jeg fikk drlig samvittighet om jeg dro p tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 dgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og nr jeg etterhvert hadde beskt nesten alle p stlandet, mtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke s lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nrmarka, slik jeg gjorde fr. Men det satte prosjektets tid i fare. 
I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt p alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig drlig tid i forhold til rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det s innmari mye at jeg flte at jeg MTTE dra p tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg s og ser p som mest befriende, skikkelig mas. 
Jeg mistet gleden jeg flte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket vre p tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vrt mitt fristed. S endret det seg til at jeg flte mas og stress. Ikke P turene, men bde fr og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv. 



ret er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjnt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke srlig rakrygget nr jeg skriver dette. Men det mtte frem. Og jeg flte det mtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gtt helt som jeg hadde planlagt, drmt og hpet p. Fordi det ligger s mye bak som fortjener komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjrende at dere vet forhistorien. 
Jeg er s utrolig heldig som har s mange stttende lesere og flgere. Jeg er s stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen p meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er s stolt og heldig som har kommet s langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter p, de kan aldri kjpes og aldri selges. De m oppleves p eget initiativ. Jeg kommer til fortsette vre p tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjnt at dette prosjektet kommer til ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette s store og hye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og fr det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for hy til ns innen min tidsfrist. 

Til slutt vil jeg bare gjre det klart at det kun er jeg som har satt presset p meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har "bedt" om alt selv. Og jeg angrer ikke p det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er s klar for nye og r opplevelser. Man lrer kun av feile, og jeg har lrt s utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullfre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjnt for lenge siden at det er dette jeg er ment til drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn hndkleet, for det skal jeg ikke. For meg s har eventyret kun begynt, og jeg er s utrolig klar for skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken. 



- Line Victoria

ET SVAR TIL HYSTERIET RUNDT FRILUFTSBRANSJEN

Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har ftt med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen "Ett oppgjr med friluftsbransjen". 
Jeg har gtt noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, s vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig s nsker jeg at rett skal vre rett, og jeg nsker st opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt. 

Frst og fremst vil jeg gjre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg.
Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vrt en stor inspirasjon for meg i mange r. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan n langt ut, br vi bruke den. Og derfor velger jeg svare p Tonjes blogginnlegg i dag. 

Et sminket friluftsliv

Tonje mener at friluftsliv er p vei til bli en mer og mer glamors og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over. 
Hun skriver: "Er det noe friluftsliv ikke skal vre - s er det dandert og tilgjort". Og at vi p sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten. 

Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig s syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som s nr det kommer til dette temaet. 
Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang rrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle "Norges nasjonalaktivitet". Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag. 
Nr det er S mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig p sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit p det? Det gjr jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hr, skitne klr og usminket hud. Friluftsliv er ogs en hvilken som helst jente eller dame som tar p seg sminke fra jobb, og som velger tilberede middagen sin ute foran blet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er ogs en jente eller dame som velger sminke seg fr hun drar p en joggetur med matchende antrekk opp p en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er ogs en sndagstur, som ndvendigvis ikke inneholder fett hr og skitne turklr. Friluftsliv er ogs gutter som er p tur, bde kort og lenge. 

Det er ikke naturlig ha masse sminke p tur, og det er ikke naturlig posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig bruke sminke p treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det s viktig? 
Er jeg en uke p tur s blir jeg ogs skitten. Er jeg en uke p tur s blir jeg ogs bustete p hret. Men er ALLE p tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit p at du m vre s-s lenge p tur for at du gr under kategorien "turjente/turgutt" og det er da du viser ekte friluftsliv? 

Er det slik at om en jente velger sminke seg fr hun drar p en helgetur i nrmarka, gr dagsturer og slr leir p kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, s er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vrt EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket? 
Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klr etter en helg p tur i marka.  Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vrt p tur i 7 mneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hr eller skitne turklr? 

Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det kjenne p flelsen av vre seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen fler p at det bruke sminke p tur eller ha det med er totalt undvendig, mens andre trenger sminke for fle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for vre helt rlig s kunne jeg ikke brydd meg mindre om "Hanne" velger ha mascara p tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette p sosiale medier og jeg ikke liker det, nei s trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjr friluftsliv p min egen mte. 

Det er fysisk umulig vre 1 uke p tur og ikke f fett hr. Hr blir fett over lengre tid. Jeg syns det er drlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vrt 1 uke p tur s vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vrt 1 uke p tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss? 

Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt s mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og p forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, s legg det vekk. At noen velger lpe opp et fjell i matchende treningsty eller ha med seg en flott kjole vise frem p toppen kan vre til inspirasjon for s mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke p tur, s er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som lper opp p en fjelltopp i matchende outfit er jo det ogs kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette s er jo det ogs kjempebra. Hvorfor skal det ene vre riktig og det andre vre feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vr norske natur? 

Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil f folk ut p tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe bde mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvflelse og mestringsflelse er ogs positive sider ved friluftsliv. Men nr en s profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i "bs" og p en mte sette en fasit p hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene p noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 mneder p tur, men de prver s godt de kan, med utstyr kjpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som bde er dandert og tilgjort, fordi de ikke er spass lenge p tur at de vil f disse "turjente-bivirkningene" med fett hr og skitne klr. 






Kredibilitet hos merkevarer og profiler

Jeg er stolt ambassadr for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke p tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vrt nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt la vr bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har p mascara p Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjr ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjr akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, mlrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i bde vr og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til hyfjellet i drlig vr. Men jeg har heller ikke vrt i Canada i 10 mneder. 
Mine ambassadrer har valgt meg p grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del p tur, har tid til vre p tur og rekker derfor teste produkter i alle rstider p flere omrder. Det har INGENTING med utseendet gjre eller hvor mye likes jeg fr p et bilde p Instagram. 


Tagging av alskens profiler

Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der str det flgende:
"Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for ke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjnner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prver s veldig hardt. Jeg har forstelse for at man m henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har - men jeg skjnner IKKE greia med tagge 50 forskjellige tags i hp om bli oppdaget. bli oppdaget p sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting formidle"

Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for ke synligheten min. Hvorfor? For n ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjr at vi kan komme i kontakt med hverandre. Flger jeg en #-tag p Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker nr ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke. 
drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd s mye av friluftsbilder som det gjr n. Det er VANSKELIGERE enn noen gang bli oppdaget p Instagram. 

For en som har hatt en slik turprofil i mange r og ftt publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. P den tiden Tonje ble "stor", s var det ikke s mange andre turjenter "konkurrere" med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke s mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk vre med p TV-serier og fikk skrive  artikler og vant kringer. Det kan oss turjenter gjre i dag ogs, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt se forskjellen p hvor mange bilder som l under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. N ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil n ut til nye mennesker. 
Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, s vil du automatisk bli "stor" p Instagram. Du m jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjr meg "desperat" s skitt au. 
Jeg ser p #-tags som et verkty til  kunne n ut til mange fler. Samme med tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, s ser ikke jeg p det som desperat. Jeg skjnner kjempegodt at en konto med s mange bra bilder vil n ut til fler. Hadde jeg allerede p denne tiden vrt "stor" p Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til forst at disse brukerne vil n ut til flere, ikke at de er desperate eller prver alt for hardt. 



For ramse opp s syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det gr ikke, med S mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det vre seg selv og ikke flge strmmen, plutselig velger komme med en "ramme" p hvordan EKTE friluftsliv "skal" se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med s ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. vre p tur over en helg, eller bare en natt, gjr ikke ndvendigvis s mye med hret eller klrne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv. 

At om du ikke har bustete hr, skitne klr, skitt under neglene og kanskje en blveis (?), s er det "uekte" friluftsliv. Pyntet p, dandert og tilgjort, satt p spissen. 
Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. nsker man bruke sminke p tur? VR S GOD. nsker du ikke bruke sminke p tur? VR S GOD. Hvorfor skal det vre s himla viktig hvordan man nsker se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjr? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke p tur. Om de vil det, s dem om det. Jeg er superfornyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme. 

Jeg syns vi skal heie p hverandre. Heie p de som kommer seg ut p tur. Om det s bare er en dagstur. De som kvier seg for ligge ute en kald vinternatt, men som vkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et "dandert" bilde p sosiale medier krevd bde mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens frste tur alene, og personens frste tente bl. La oss heie p de som blir inspirert til komme seg ut. La oss heie p de som inspirer til f andre til komme seg ut. La oss heie p de som lper opp et bratt fjell for ta p seg sin fineste kjole p toppen. La oss heie p de som er p lange ekspedisjoner med bustete og fett hr med blveis. La oss heie p de som er p helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i hret. La oss heie p de som er seg selv, uavhengig av klr, sminke, utstyr og utseendet. 

Jeg er en del p tur. Men jeg har aldri vrt p tur over s lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er "ekte" for en troverdig turjente. 
Og hvis noen skulle fle at det friluftslivet jeg driver med gjr drstokkmila hyere for komme seg ut, eller at jeg setter et press p hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, s syns jeg det er utrolig trist.
Jeg fr stadig bde meldinger og mail p Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til dra mer ut p tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet "forbilde", selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg fr s mye sttte og koselig meldinger om det jeg driver med, s gir det meg motivasjon til hver dag dag bidra til at i hvert fall n person blir inspirert til dra mer ut p tur, lage bl og sove ute.

Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedevrelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er p tur i utstyr du kanskje ikke hadde gtt med eller brukt, s kjenner de likevel p akkurat den samme turgleden som du gjr. 
Hva folks motivasjon for dra p tur mtte vre, om det er likes p Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i vre ute i frisk luft spiller vel ikke s mye rolle, s lenge man kommer seg p tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan ogs ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet. 

At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt ikke tle se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget. 
Naturen er for alle, og det er det som er s flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har p deg mascara, matchende klr eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vr vakre natur og fortsetter inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, fr gode minner fra naturen og tar med andre ut for dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjre at enda flere har lyst til dra ut p tur. Jeg syns at s lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hr og skitne klr, s er det ingen grunn til bekymring. 
Jeg kommer i hvert fall til fortsette legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, s kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vr kjrlighet for naturen. 

Ikke kast sppel i naturen, plukk opp etter deg, vr varsom med blfyring, la dyr vre i fred og hils pent p dem du mter, s skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har p deg eller hvordan du ser ut. 

- Line Victoria

MINE REDSKAPER P TUR

Reklame | Skdenkniven



Hei alle fine lesere,

Jeg har ftt en del sprsml om hva slags redskaper jeg har med meg p tur, og tenkte vise dem til dere. N er jo ikke dette noe hokus-pokus, men jeg har spesielt to kniver som jeg gjerne vil vise frem. 


Til tur har jeg med meg ks, samisk inspirert kniv og en lommekniv. 

ksen er fra Fjellsport, men den samisk-inspirerte kniven og lommekniven er laget spesielt til meg fra Skdenkniven. 

Skaftet p den store er av flammebjrk, mens den lille er av valntt.
Det er stabilisert tre i begge knivene. Stabilisert betyr at treverket er tvers gjennom impregnert med ett resin via vakum i en tank. Treverket trenger derfor bare polering nr det blir slitt, s du slipper olje det. Knivene er motstandsdyktige mot blant annet vann og olje. 

Slirene er av masurlr og har doble smmer innsatt med fett. Lret farges med narvsvrte og kan fes i de fleste farger og nyanser. Jeg elsker slirene, spesielt p den strste. Den har en nydelig varm brunfarge og er utrolig robust og kul. Den har ogs messing i en slags gullfarge p toppen, som gjr seg veldig fint i stil med den varme brunfargen p lret. 

Lommekniven er utrolig letthndbar, og jeg kan ha den med overalt. I tillegg har den et utrolig fint motiv som du kan se lengre ned i innlegget. I tillegg elsker jeg valnttfargen p den. 

Se s utrolig fin den samisk-inspirerte kniven er med den varme brunfargen og flammebjrken som matcher perfekt til slira. Syns at messingen gir en flott detalj til den varme fargen. Denne store kniven har laminert blad av 80crv2 og hrc59 stl. 




Og her er min fine lommekniv med et bilde av Augustus og meg fra da vi var i rsta. Jeg har hatt denne kniven i nesten ett r n, og bildet har holdt seg like fint. Jeg elsker at kniven er litt annerledes, at jeg har valgt materiale og farge p det selv og hvor bildet er personlig som setter srpreg p kniven. Dette m jo vre en helt fantastisk gave gi til noen man er glad i, hvor man fr en kniv som ikke er lik noen andres. 

Den lommekniven har blad i d2 stl. Skaftet er som sagt av valntt, og jeg eelsker den fargen!
Det som er s kult med denne er at man kan stpe inn bilde av hva man vil. Kanskje du vil ha et fint bilde av hunden din, et flott naturmotiv eller av andre sm gjenstander som passer seg p kniven?
Kanskje vil du bruke det som en jaktkniv eller fiskekniv, og sette inn bildet av ditt frste felte vilt, din gode jakthund, eller din strste rret? 
Det er bare fantasien som setter grenser.

Jeg valgte ha bilde av Augustus og meg. Om jeg er p tur alene, sliter med motivasjonen eller er litt redd, s har jeg ett koselig bilde av oss som jeg alltid kan se p og som er med meg overalt. Kniven brukes jo til s mangt og er en av de gjenstandene jeg aldri glemmer ta med meg p tur.  





Knivene kan lages etter nske fra Tom Olav Skden. Man kan velge lengde, form, farge og treverk p kniven selv, samt bilde om man nsker det i skaftet.
Han lager utrolig mange fine kniver hvor du kan gjre din til en personlig kniv. 

Jeg ville lett gitt denne kniven i gave til noen jeg er glad i. Det er en perfekt farsgave til en pappa som er glad i naturen, en flott kniv gi til en konfirmant eller en som fyller 18 r og er klar for den store verdenen med en unik kniv i beltet. Eller s er det ddskult gi det i gave til en som har besttt jegerprven eller akkurat har felt sitt frste vilt. Jeg skal i hvert fall gi en slik unik kniv til noen jeg er glad i! 

For bestillinger og eventuelle sprsml, kan Tom Olav Skden kontaktes gjennom Facebook HER (Tom Olav Skden). Sjekk ogs ut hans Instagram-konto HER.
 

HELGETUR I NROMRDET

Reklame | Devold of Norway, Real Turmat

N har samboeren og jeg nettopp kommet hjem fra en helgetur i nromrdet. Det er s utrolig deilig ikke trenge dra s langt for kunne nyte stillheten og f skikkelig villmarksflelse. N er jo vi ganske heldige som har spass store utmarksomrder rett utenfor dren, men dette kan man helt greit f til i stmarka eller Nordmarka ogs. Man m bare oppske de omrdene som ikke er s populre. Jeg syns i hvert fall ikke det er noe srlig mte p masse mennesker i skogen, men kanskje det er litt srt? 

Uansett. Vi parkerte bilen i enden av en blindvei, salte opp bikkjene med klv fr vi kastet p oss vre egne sekker. Vi hadde ikke bestemt oss nyaktig for hvor vi skulle g, men det er jo en del av moroa syns n jeg. De spontane turene har jeg opplevd som de aller beste. 







Vi peilte inn en kurs mot en liten hyde, uten at det var dit vi hadde tenkt til g. Vi valgte egentlig bare loffe mot hyden og finne en fin soveplass underveis. Mesteparten av omrdet er myr og noe gammelskog, s vi slet litt med finne rennende vann. Stillestende myrvann er jo ikke noe srlig, i hvert fall ikke til drikkevann. 
Det tar ikke lang tid fr jeg fr den herlige flelsen nr jeg er p tur, spesielt om hsten. Gule blader, rd lyng, lav sol og frisk bris. Det er s herlig at det kan ikke beskrives med ord engang. Flelsen m kjennes p kroppen. 





Se s vakre farger. g i skogen n er virkelig en fryd for yet. 

Siden vi gikk tur ett sted det ferdes ulv, fant vi ulvebsj. Og jeg syns det er ddsspennende. Da vet du at ulven ferdes der og at den p ett eller annet tidspunkt har bsjet der. Det gir en enormt god villmarksflelse. Tenk ferdes p samme omrde som ett s majestetisk rovdyr. Jeg fr gsehud. 
Men det gjorde at vi holdt ett ye ekstra pent og passet hele tiden p at hundene var i nrheten. Det var relativt gammel bsj og ulven hadde merket oss lenge fr vi i det hele tatt hadde ftt sett snurten av den, men det er fortsatt greit vre litt ekstra bevisst. Ikke bare for hundenes skyld, men du fr med deg s mye mer av lydene og luktene i naturen om du bruker sansene litt ekstra godt. 

Vi fant etterhvert en utrolig fin camp. Ett tips om du skal p tur i ulent terreng hvor det kan bli vanskelig finne en flat teltplass: TA MED TARP. 
S lenge det ikke er meldt psregn, s er tarp en helt ypperlig erstatning til telt. Det tar mindre plass, veier ogs mindre. I tillegg fler du deg litt nrmere naturen enn ligge i telt. Jeg fler at nr du ligger i telt s forsvinner litt av den natur-flelsen idt du lukker dren til teltet for sove. Du merker ikke like godt om noe ferdes utenfor eller om soloppgangen er helt nydelig. 
Du kan jo ogs droppe bde tarp og telt. Men siden Knud har herjet litt i det siste, var det meldt noen vindkast. Derfor tok vi med oss tarpen som kunne gi oss litt le for vinden. 

Vi valgte ha en liten lunsj med skogens gull og soppsuppeblanding. Dette smakte helt herlig, og hva ellers spise til lunsj en kald hstdag enn soppsuppe med kantarell? 

 



Det var relativt lett finne ved til blet i og med at vi var i et gammelskog-omrde. Men finne opptenningsved var ikke like lett, da mye hadde ligget lenge i myren som gjorde at det var relativt rttent. 
P tur har vi som regel hver vre arbeidsoppgaver. 
Augustus finner blved, tar med seg ksa og samekniven. 
Jeg har som oppgave finne never, opptenningsved og annet ved. Og som regel er det ogs jeg som lager blet. 

Det er ganske greit ha hver sine oppgaver selv om man bare er to stykk. P den mten blir alt gjort litt mer effektivt og den andre blir ikke stende og lure p hva i huleste man skal gjre n. N som det blir s tidlig mrkt er det ogs greit ta ha p plass alt av ved og opptenningsved tidlig. Det er ikke noe srlig st i mrket og hugge ved. 







Det skal ikke s mye til for dra p tur om man bare bestemmer seg for det og vet om en plass du kan dra til. Det trenger jo ikke vre s langt unna, og man trenger heller ikke g s langt om man ikke vil. Noen kan fle at drstokkmila for dra p tur er like hy som dra p trening. Men nr du frst er ute, med pakket sekk og glade bikkjer, s er det lite angre p. Naturen er ogs s utrolig fin n at det trist g glipp av den. 

I tillegg kan man f utrolig mange fine turopplevelser om man tilbringer en natt ute. Gjerne nr man ikke oppsker det. Vi vknet til at det gikk en flott og majestetisk elg ute p myra i dagens frste solstrler. Opplever man s fine morgener fra sengen? Neppe. 
Dessverre var kameraet kun utstyrt med ett 35mm objektiv, s opplevelser med elgen blir kun tatt vare p i minne.  

Vi fikk i hvert fall en helt fantastisk helgetur, med bde elg og ulv. Krysser fingrene for flere slike opplevelser. 

HVORDAN F EN VELLYKKET FISKETUR

Det kunne nyte av naturens goder er noe mange setter pris p, inkludert meg selv. Det finnes vel ingenting bedre enn kunne spise selvfisket fisk p blet, godt stekt i smr og krydder. 
Men det faktisk f fisk krever mer enn kjpe en ferdig pakket rret i butikken. Men det er jo en del av friluftsgleden! 

Det jeg syns er aller morsomt med fiske, er idt fisken biter. Man blir spent p hva som er p andre siden av snret, adrenalinet sprer seg i frykten for miste fisken, og du fler en enorm mestringsflelse nr du fr fisken p land.
I tillegg smaker fisken dobbelt s godt som kjpefisk. Du er fullt klar over at fisken har levd et godt liv, den har ikke vrt til skade p andre fiskebestander slik som oppdrettsfisken er. Den er heller ikke full av kjemikalier fra oppdrettsnringen som verken er bra for deg eller fisken. Fisken har svmt rundt i sunne omgivelser og er derfor stappfull av nring.  Denne kan du nyte med god samvittighet, og best av alt: Du har fanget den selv. 
Det er fint kjenne p opplevelsen av mtte jobbe for skaffe egen mat, noe ikke s mange ungdommer kjenner til i dag. 

Men for kunne f fisk, er det noen ting det er greit vre obs p. Her er mine fisketips p hvordan f en vellykket fisketur. 



​HVOR KAN JEG FISKE?
Takket vre allemannsretten vi har i Norge, s er det gratis fiske i sjen. Da kan du fiske med stang og snre. I ferskvann og elver er reglene litt annerledes, og det er lurt sette seg inn i hvilke regler som gjelder for det omrdet du nsker fiske i. For kunne fiske i ferskvann s trenger du enten tillatelse fra grunneier eller s m du kjpe et fiskekort fra Inatur.no
P Inatur.no finnes det en oversikt over vannene nr deg, og du kan ogs ske p omrder du gjerne kunne tenke deg fiske i og hva slags fiskekort du kan f tak i der. Det str ogs informasjon om hva slags fiskearter som oppholder seg i de forskjellige vannene.
Fisker du ulovlig kan du risikere f en hy bot. At man fisker ulovlig delegger bde for fiskebestanden og for de andre som nsker fiske som faktisk har kjpt fiskekort. S srg for at du er p riktig side av loven.
Skal du vre i et omrde over en lengre periode, kan du kjpe deg et sesongkort for de vannene som er i nrheten av der du oppholder deg. Da sparer du penger og du slipper kjpe deg et nytt kort for hver gang du vil fiske.

HVA TRENGER JEG AV UTSTYR FOR FISKE?
fiske krever ikke s altfor mye utstyr. Det krever heller ikke det dyreste utstyret, selv om man gjerne liker tro at man fr strre fisk p en dyrere fiskestang. Dette kan jeg med erfaring avbekrefte. 
For finne ut hva slags utstyr du trenger er det greit at du p forhnd har bestemt deg for hvilken fisk du nsker g etter og vet hvilke vann som med hy sannsynlighet inneholder denne fisken. Det kan du ogs lese om p Inatur.no.

Man trenger ikke kjpe seg nytt fiskeutstyr for dra p sin frste, andre eller tredje fisketur. I begynnelsen ville jeg oppskt en venn eller et familiemedlem som du vet har fiskeutstyr. Kanskje du kan f lne, eller at dere tar en fisketur sammen? Ingenting er som lre av noen som har litt erfaring og i tillegg kan man dele fine naturopplevelser i lag. 
Om du ikke kjenner noen eller vet om noen som har fiskeutstyr, kan din lokale Jakt -og fiskeforening vre til god hjelp. Der finnes det garantert andre som er p ditt niv, og som kanskje nsker dele bde utstyr, erfaring og opplevelser med deg. Ellers er det ogs mange lokale Jakt -og fiskeforeninger som driver med utleie av utstyr om det er noe du trenger  lne. 

Som nybegynner trenger du ingen "ekspertutstyr". Det finnes s utrolig mye forskjellig fiskeutstyr p markedet, at det kan vre en fordel teste litt forskjellig fr du eventuelt bestemmer deg for g til innkjp av noe. Det finnes forskjellig lengde, mykheter p stengene og andre funksjoner som er greit vite om p forhnd.
Om du bestemmer deg for en stang som du gjerne vil ha, sjekk FINN.no frst. Der ligger det mye fint fiskeutstyr som bde er pent brukt og hvor du kan spare bde penger og miljet.





STANG OG SLUK
Etter min mening og utifra erfaring vil jeg pst at haspelfiske eller agnfiske er den enkleste mten lre seg fiske p. Agnfiske har jeg ikke drevet med s mye, men haspelfiske er en stor favoritt hos meg. 
Haspelfiske er kasteslukfiske. Det betyr at du har en fiskestang med en haspelsnelle, og et snre med en selvvalgt sluk p enden. 

Jo tyngre og strre stang du har, jo tyngre fisk er den beregnet for. Jeg har en fiskestang som tar sluk opp til 15 gram, og denne syns jeg passer perfekt for rretfiske i innland. P denne har jeg ftt rret fra 400 gram - 2 kg. 
Sluken br ogs vre beregnet for den fisken du skal fiske etter. Se p forholdene rundt der du skal fiske og velg ut etter det.
Farge, form og strrelse p sluken er en av tingene som spiller inn for om fisken biter. Andre faktorer som spiller inn, kan vre bunnforhold, lysforhold, vr -og vanntemperatur. Det er derfor viktig ha variasjon i slukene for lykkes innen haspelfiske. Ofte kan det vre greit bytte litt p hvilken sluk du bruker. Om du har prvd i 30 minutter uten lykke, test en annen sluk. En god regel er: Lyse sluker til dagsfiske, mrke sluker til kveld/nattfiske. fiske seg rundt vannet er ogs en god id. Fisken str ikke p samme plass hele tiden. Den str ogs gjerne der det renner en bekk inn i vannet. S om du fisker deg rundt hele vannet (om det ikke er altfor stort/langt selvflgelig), s har du kastet fra alle vinkler. Dette gir i hvert fall hyere sannsynlighet for fangst. 
Det skader ikke lese seg litt opp p ulike sluker og fiskeforhold, men det er like viktig prve seg fram gjennom prving og feiling. Det har jeg gjort, og funnet mine favorittsluker. Jeg skal heller ikke legge skjul p at Lars Monsens fisketips har vrt til god hjelp.
I hvilket tempo du sveiver inn sluken har ogs noe si. Jeg har ofte gtt p smellen ved sveive inn for sakte. Da ender jeg opp med en sluk full av bunnslam og i verste fall har jeg satt meg fast og jeg mister favorittsluken. Her er det kun velse som gjr mester. 

For hjelpe deg litt p veien har Villmarksliv laget en oversikt over datoer og tidspunkt rreten og laksen er mest bitevillig. Husk at du m se p tabellen ut i fra hvor du skal fiske, med Trondheim som utgangspunkt for tidspunktene.  
Her er Huggtabellen: https://www.side3.no/friluftsliv/huggtabell-2018-nar-biter-fisken-6675052





TILBEREDNING
Nr du har ftt fisk og den har en god "matfisk"-strrelse, mangler du kun tilberedning. slye fisken m du selvsagt gjre. Om du ikke vet hvordan du slyer en fisk, s legger jeg ved en introduksjonfilm nederst i innlegget som du kan titte p. Hvordan jeg slyer fisken kommer i et senere blogginnlegg. 

Nr jeg er p tur, pleier jeg gjre det ganske enkelt p matveien. Jeg pleier ha med potetmos, smr og et krydder som kalles "Krydderblanding". Den passer perfekt til bde rret og potetmos. Jeg steker alltid fisken med skinnet p. Dette blir skikkelig godt og crispy. 
Jeg har ogs lagd noen ganske gode retter med selvfisket rret. Dette har jeg gjort om jeg skal p en kortere tur eller dagstur. Da har jeg med meg aluminiumsfolie og tilbehr som purre, sitron, hvitlk, paprika, tomat, lk og gulrot. Jeg legger bde fisken og tilbehret inn i aluminiumsfolie, legger p en dsj med smr og krydder. Deretter pakker jeg den godt inn og lar den grille p blet. Mmmm. 







TURGLEDE
f fisk kan vre bde vanskelig og en enorm tlmodighetsprve. Men for meg handler fisking like mye om opplevelsen av nyte vr enkle natur, som det faktisk f fisk. Leve p naturens premisser. Om vi friluftsfolk alltid fikk fisk, hadde det ikke vrt like mye fisk igjen, og gleden av f fisk hadde ikke vrt like stor. Husk at det ikke bare er oss som liker vill fisk. Det er flere dyr som fr gleden av den fisken du ikke fr tak i. 
Om man ikke fr fisk, kan man alltids prve senere p dagen eller i et annet vann. Det er lett bli frustrert nr man s gjerne vil spise fisk p blet, men ikke fr noe napp. Aller mest frustrerende er det se at fisken vaker som bare det, men ikke vil bite p din sluk. Der snakker jeg dessverre av erfaring..
Men se den positive siden ved det ikke f fisk. Da blir gleden bare enda strre nr den faktisk biter. Og det er ganske kjipt om fisken biter spass ofte at du blir "bortskjemt" p naturens goder. Den dagen du ikke fr fisk, blir det heller en negativ opplevelse, fremfor en positiv opplevelse de gangene den biter. 
I naturen kan vi aldri ta noe for gitt, og jeg tror det er det som gir den enorme frihetsflelsen vi lengter etter nr vi er p tur. I hverdagen har man stort sett kontroll p det meste. Man kan bestemme hvor mye middag man skal spise og ikke minst HVA man skal spise. Velger man dra ut p tur og leve p naturens premisser, finner man fort ut at kontrollen er noe vi m overlate til naturen. Og i mine yne s finnes det ikke noe bedre enn det. 

I det siste har jeg ogs ftt ynene opp for fluefiske. Det er en helt annen mte fiske p. Det krever mer presisjon, trening, forstelse av vann og insekter. Jeg syns det er veldig vanskelig, men ogs utrolig gy. I stedet for sluk, som man bruker til haspelfiske, bruker man flue. Og disse fluene er imitasjoner av de insektene som befinner seg i det omrdet du fisker. Som du sikkert skjnner, s krever det at man gjre ett godt forarbeid, og er klar over hvilke insekter som befinner seg der du fisker og hvilken tid de klekker p. I tillegg s finnes det bde enhnds og tohnds-stenger, og med de forskjellige s holder du/drar i snret nr du fisker. Da skal fluen legge seg rett under eller rett over vannoverflaten, avhengig av om du fisker med trrflue eller vtflue. Veldig vanskelig forklare, og enda vanskeligere lre seg, haha! Men det er en frste gang for alt, og man lrer ikke av ikke prve.
Jeg er i hvert fall heldig som bor 20 meter fra Glomma og fr bruke tid p trene der. 

Hper du lrte litt om fiske, og at dette fikk deg til ville dra p fisketur. dele en fiskeopplevelse med en venn eller et familiemedlem er gull verdt :-) 

Her er en video av Lars Monsen som viser hvordan man slyer harr, gjedde og rret:XmI9F8cEWIw



 

 

FRA BRUMSJENTE TIL TURJENTE

Mange fikk seg litt av et sjokk da jeg valgte forlate Brum og flytte opp til sterdalen. Mer presist til Koppang, i Stor-Elvdal.
Jeg flyttet fra ha T-banestasjonen tre minutter fra hjemmet mitt, hvor det tok meg 20 minutter inn til hovedstaden. Jeg flyttet ogs fra bursdagsselskap hos venninner som kunne bli avtalt p dagen uten problem. Jeg flyttet fra sndagspne butikker og kebabsjapper vi dro innom nr det var sent p kvelden og vi var sultne. Jeg flyttet fra min jobb p David-Andersen, en gullsmed p Sandvika Storsenter med de fineste diamantringer og nydeligste smykkene du kan tenke deg. Jeg har solgt mange forlovelsesringer, og enda flere gifteringer. Jeg flyttet fra skogen like bak huset, som jeg har tilbragt tid i fra jeg gikk p barneskolen, til vi fikk vr aller frste hund og jeg gikk tur med henne rundt "Den store steinen" etter skoletid. Men aller viktigst s flyttet jeg fra alle kjente og kjre, mine naboer som ogs var mine tanter og onkler. Og ikke minst mitt barndomshjem, min mamma og pappa og min kjreste lillebror. 

 
Min kjre lillebror
        
Jeg har alltid vrt glad i vre p tur og ute i naturen. Jeg fler jeg har vokst opp med det beste fra to verdener. Min pappa, med hytte ved sjen mellom Arendal og Grimstad. Her fisket jeg krabber og gikk turer p svabergene. Jeg badet i sjen mer enn jeg var p land gjennom alle sommerferiene vi hadde der. Min mamma, med hytte p fjellet i Valdres, hvor interessen vokste hos en liten sovende jente, tullet inn i en pulk, og hvor jeg har tilbragt uendelig mange dgn, bde sommer som vinter.
Men i tillegg er jeg fra et sted hvor "status" er svrt viktig for enkelte, og frykten for havne utenfor er stor.
vre med meg p hytta p fjellet var ikke noe kult. Hytta ligger verken i Hemsedal hvor alle de "kule" festene er, og det er primitivt med utedo, du m til bekken for hente vann, TV-en i sort-hvitt som vi kun s p nr det var nyheter eller skigutta gikk 5-mila. Nr telefonen ble tom for strm s kunne du ikke lade den fr du var hjemme igjen. Det var ikke s mye annet finne p der annet enn vre p tur, noe vi var p hver dag. Jeg har aldri hatt noe i mot det- tvert imot. Det er vel derfor det alltid er s kjekt komme seg dit, nettopp fordi jeg slapp unna alt maset som var hjemme. 

   
(T.v) Vr aller frste familiehund. Sandy, en svensk jaktretriever. (T.h.) Mormor og mamma p tur p hytta i Hedalen, Valdres  
                                    


P fjellet i Valdres med Sandy

For en jente midt i ungdomsrene, hvor usikkerheten var stor og selvtilliten lav, var det lett velge de "enkle" lsningene for passe inn, og jeg flte jeg hadde to personligheter i mange r. 

Personlighet 1: Jenta som var vokst opp med vre p fjellet eller ved sjen, drive med krabbefiske eller fjellturer i sommerferien. Jenta som ikke brydde seg s mye om at hret hennes faktisk er krllete og at hun har fregner p nesen og rde kinn. 

Personlighet 2: Jenta som var vokst opp med at alle hadde vrt i utlandet i ferien, hvor det skryte av fester og penger var det viktige. Hvor det ha dyr jakke og designerveske som "skoleuniform" var kult, og at fuskepels var for tapere. Man "mtte" vre p russebuss, eller flte i hvert fall presset til det, og hasj var noe de fleste hadde prvd. Hret ble rettet og mine rde kinn og fregner ble sminket bort. 
 
   

finne ut hvem man er og hvilke verdier man har, kan ta tid. Det har det i hvert fall gjort hos meg. Man skulle tro at hos en slik "turjente" som meg s ville mitt frste kjp med frste utbetalte lnning vre en turbukse eller et telt. Men nei.
Min aller frste jobb var i en slalmbakke hjemme i Brum. Der solgte jeg heiskort og hjalp til med utleie av skiutstyr. Det var godt betalt og jeg trivdes. Min frste lnning var ganske hy p den tiden og jeg hadde aldri hatt s mange penger inne p kontoen min fr. Mitt aller frste kjp med egne opparbeidede penger var en Louis Vuitton-veske. Den heter Louis Vuitton Neverfull, og jeg var s stolt da jeg gikk ut av butikken midt p Karl Johan. En dyr veske med inngraverte bokstaver i gull, "LVS". Vesken var endelig min. Samme veske som de kule jentene hadde. Jeg var kanskje 16 r, og det m ha sett merkelig ut med en s ung jente inne p en s luksuris butikk. Jeg hrte jo ikke til der. Dette sier litt om hvilke "verdier" jeg hadde p den tiden. komme p skolen med denne vesken p armen, med bker og skole-PC oppi, husker jeg som ett stolt yeblikk. "Tenk at hun har rd til den dyre vesken". Hvorfor brydde jeg meg s mye om passe inn? 

Jeg har vel aldri blitt sett p som en turjente, p tross av at mine interesser tilsier at jeg er glad i vre p tur og glad i vre ute. Jeg fler ogs at jeg har blitt veldig nedvurdert til tider og de fleste jeg kjenner hadde vel for bare tre r siden aldri trodd at jeg skulle klart noe av det jeg har gjort til n. Det er nok fordi jeg har hatt s mange andre interesser opp igjennom og jeg har aldri helt visst hvem jeg er selv.
Det er spesielt n episode jeg husker veldig godt, som gjorde meg veldig trist, men samtidig ogs veldig sint og provosert. Men viktigst av alt; jeg ble motivert til motbevise. 
Jeg skulle begynne p folkehgskole i Valdres. Linjen jeg skulle g p het Hundekjring-Friluftsliv-Alaska. Den innebar penbart mye turging med tung sekk, s jeg kjpte meg en 75L Bergans sekk. Denne hadde jeg med meg til hytta og pakket den tungt fr vi skulle g en dagstur. Dette fordi jeg ikke hadde gtt med s tung sekk fr og ville forberede meg godt fr skoleret begynte. I mens jeg pakker sekken, lurer min morfar p hva jeg driver med. Og nr jeg forteller grunnen, s fr jeg hre at:" Men ha-ha-ha-ha Line, DU klarer vel ikke g med tung sekk!?! "
Jeg kjente jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan noen som str meg s nr, undervurdere meg snn? Jeg husker jeg tenkte at jeg sren meg skulle vise ham hva jeg var god for, og hvor feil han tok av meg. 


Dette bildet er tatt p den dagen jeg ville forberede meg, og tester min nye sekk. Pluss at jeg motbeviser morfar, he he. 

Folkehgskolen gjorde virkelig noe med meg. Den ga meg tilbake de verdiene jeg alltid har hatt, men som hadde blitt litt glemt bort oppi sminke, Louis Vuitton, Parajumper, Uggs og alkohol. Jeg fikk utfordret meg selv og pushet mine komfortsoner. Det var vel her det ogs virkelig gikk opp for meg hva jeg er skapt for drive med og hva jeg elsker aller mest. Jeg opplevde mange nedturer gjennom det ret. Mye gnagsr, hjemlengsel, flelsen av ikke greie eller ikke orke mer. Flelsen av ville gi opp, med klissvte sko, altfor tung sekk og noen saftige vannblemmer. Savnet av sitte hjemme i en varm sofa med en pose chips og en halvspist melkesjokolade med "Paradise Hotel" p TV, nr jeg l ute i snen midt i sledesporet, i -30 kuldegrader og en kropp som ikke ville f varmen. Frykten for at hannhundene som l ved siden av soveposen min ville begynne markere p meg, s soveposen min bde skulle bli vt og kald.  
Men det var nok nettopp det jeg trengte for finne igjen den Line jeg ville vre og som jeg visste var der. Og nr jeg fikk dra til Alaskas villmark for kjre godt trente hundespann, se ulvespor og caribou p nrt hold, var alt slitet verdt det og jeg var aldri i tvil om hva som gir meg lykkerus. 
Alt det enkle som alltid har betydd mye for meg, kom tilbake p folkehgskolen. Leve i nuet. Trre vge. Ikke bry deg om hva alle andre syns. bry meg om hva alle andre syns om meg er noe som har fulgt meg hele livet. Redselen for ikke passe inn, redselen for gjre noe feil eller rart som andre vil snakke om nr jeg ikke er der. Redselen for ikke vre god nok. 
Morfar var ikke alene om tenke at "hvordan skal DU klare...". Jeg har mtt mange som har lurt p hvordan JEG, med blondt langt hr, kan klare meg ute i naturen. 
Og jeg vet om flere venner som fns av meg da jeg flyttet opp hit til Stor-Elvdal. Hvor det verken er T-bane eller sndagspne butikker. Jeg fler vel at jeg har klart motbevise flere om hva jeg virkelig greier, hva jeg str for og hva som er min brennende lidenskap. 


En fin klase med solbrente jenter i Alaska. 



vre p tur gir meg en indre ro som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg trenger ikke tffe meg for noen, eller bevise at jeg er god nok. Jeg fr en flelse som kan sammenlignes med forelskelse. Nr jeg hiver p meg sekken med bikkjene travende blide rundt meg og jeg vet at de neste dagene kun skal inneholde g i urrt villmark, spise selvfanget fisk, vkne i telt, g p do under et tre og nyte stillheten. Da kiler det i magen min. Jeg vil nesten skrike av glede av tanken p at jeg fr lov til vre MEG. Skogen tar meg imot med hva enn slags bagasje jeg har med meg, og jeg er alltid like velkommen. Jeg er aldri rar. Eller stygg. Eller gr for kort eller for sakte. Eller ikke bra nok. P tur er jeg den beste utgaven av meg selv og jeg er s glad for at selvutviklingen min gikk i den retningen, og ikke p en eller annen leilighet stappet med fulle gutter og jenter med sprit i glasset. 

Det er ikke alltid like lett vite hvem man er og jeg har gtt igjennom mange nok runder angende akkurat det. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg viktigheten av det vge "bare leve". Jeg angrer ikke p valgene jeg har gjort og jeg klarer ikke selge Louis Vuitton-vesken min, selv om jeg aldri bruker den og ikke har behov for den. Den er en viktig del av min historie, hvilke valg jeg har gjort og hvilke veier jeg har tatt for komme dit jeg er i dag. Det eneste jeg angrer p er flelsen jeg gikk med nr jeg var yngre. Presset jeg falt under og at jeg ikke stod opp for meg selv. At jeg ikke turte st for den jeg var og er, i frykt for ikke bli godtatt. Jeg skulle nske jeg kunne fortalt "yngre meg" at det passe inn, ikke er s viktig. At det som fles som viktig n, kommer til vre uviktig for deg nr du blir eldre. 
Men at min dyre designerveske fr st ved siden av min godt brukte tursekk, viser bare at jeg kan vre begge deler og fortsatt vre meg. Jeg kan vre en Brumsjente som er p tur, og kan vre en turjente som er fra Brum. Og begge er mer enn bra nok. 

     

 

ALASKA HUSKY vs GRNLANDSHUND

Mange lurer p forskjellen mellom en Alaska husky og en Grnlandshund. Siden vi har begge deler, kan jeg fortelle litt om forskjellen og deres egenskaper. 
Frst er det greit for de som ikke kjenner til disse rasene vite at begge rasene gr innunder kategorien "trekkhunder", og er godt egnet til bre klv og trekke pulk. 

Alaska huskyen er frst og fremst en god blandingshund, og mangler anerkjennelse som egen hunderase. Det er uklart nr "rasen" oppstod, men den var et resultat av krysninger mellom ulike polare urhunder. 
Ntidens Alaska husky er avlet opp over tid for f frem den best egnede trekkhunden til konkurransekjring, og ble introdusert for Norge gjennom Robert Srlies prestasjoner i Iditarod i 2003. I de polare hunderasene ble det avlet inn blant annet Greyhound, Vorsteh, Pointer og Norsk fuglehund. Alle som kjenner til fuglehunder, vet at de lper til det er stopp. Det betyr at de lper seg helt ut, og dette er en av egenskapene som er nsket i en Alaska husky. 
En Alaska husky har god kondisjon, og kan holde en jevn, hy hastighet over lang tid. Den er i tillegg svrt tilpasningsdyktig. 

Men  skrive typiske egenskaper ved en Alaska husky er svrt krevende. Nettopp fordi disse er en god blanding, er de ogs svrt forskjellige i bde utseendet og kropp. Du kan f en svr, godt pelset Alaska husky med god appettit. Men du kan ogs f en liten og spinkel Alaska husky, med drlig pels og drlig appetitt. Begge brukes til konkurransekjring.  
Men en generelt god Alaska husky er en hund med god, tjukk pels. Den har god appetitt, og spiser nr den fr maten servert. Potene skal vre slitesterke, og psyken skal vre som en fuglehund: Lper til det sier stopp. 

Alaska huskyen er svrt sosial, og trives best i flokk. Den krever mye mosjon, og egner seg for de som driver med hundekjring og friluftsliv. Den har ogs sterke instinkter for flukt og jakt, noe vi alltid m ta hensyn til p tur. 


Stumpen, Alaska Husky. Foto: Augustus Moltubakk

Grnlandshunden er en av de eldste hunderasene, og har har direkte avstamning fra den frste urhunden, som i sin tid var tamme ulver.
Den kom til Norge rundt 1900-tallet gjennom de store polarekspedisjonene ved endt oppdrag. Det var Grnlandshunder som frte Roald Amundsen til Sydpolen og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er ogs blitt brukt i en rrekke av norske fangstmenn og forskere i polare strk. 

Grnlandshunden er en stor, robust og kraftig rase. Den har ingen utpreget vaktinnstinkt, da denne rasen har blitt brukt av initutter i det artiske Canada og p Grnland p nomadisk vis over lang tid. Disse var rlig p vandring etter jakt og fangst, og rasen fikk derfor ikke bygget opp en tilknytning til en spesifikk plass. Mens Alaska Malamuten for eksempel, som ogs er en urhundlignende polarhundrase, er blitt brukt av mennesker som ikke levde p nomadisk vis, men levde i landsbyer og hadde faste boplasser. Denne har derfor utviklet et bedre vaktinnstinkt enn Grnlandshunden. 

Grnlandshunden er ogs strre og kraftigere enn Alaska huskyen. Den kan ferdes ute i all slags vr, og egner seg ypperlig til trekk av pulk og bring av klv. Den er mer robust enn Alaska huskyen, da potene og pelsen er bedre utviklet, og krever svrt sjelden potesokker sammenlignet med en Alaska husky. 
Rasen egner seg ikke like godt til konkurransekjring. Den er spass uravlet, og ligner mer en ulv i psyken. Hvis jakten slr feil for en ulv, s m den ha krefter nok til jakte neste dag. Mye av dette ligger igjen i Grnlandshunden. Du fr aldri en Grnlandshund til "ta ut alt", p samme mte som en Alaska husky gjr. 

Vi merker godt p tur at Sarek (Grnlandshund) er tregere enn Stumpen (Alaska husky). Stumpen er lettere til bens og holder en hyere gjennomsnittsfart enn Sarek. Sarek trekker tyngre og bryter seg mer gjennom terrenget med enorme krefter. Sarek er ogs mer primitiv, han er ikke avhengig av spor eller lyper. Han bryter seg igjennom uansett. Sarek er ogs mer sta, og det krever enomt med jobbing og disiplin for f en fin Grnlandshund. Men viser man hvem som er sjefen fra dag 1, vil du f en perfekt turvenn som nsker nyte naturen like mye som deg. Dette kommer godt med p tur. ​


Sarek, Grnlandshund
 

Begge rasene er svrt lojale og sosiale. Vre hunder elsker mennesker begge to, og er din beste venn om du klr dem litt p magen. Det er ingen aggressivitet hos noen av dem, verken mot andre dyr eller mennesker, noe som er veldig misforsttt, spesielt hos Grnlandshunden. 
Veldig mange mennesker viker unna nr de ser Sarek, noe som er forstelig pga hans strrelse og vekt (45kg), men samtidig svrt trist. Man gr glipp av en helt fantastisk hund ved ikke hilse p han/bli kjent med han. Han er like grei mot store hunder som sm, og kommer overens med alle hunder i store flokker nr vi er p besk hos hundekjrere. Ingen av dem egner seg speiselt godt til bo inne. Vre hunder str i hundegrd med hundehus ret rundt. P den mten bygger de ogs opp et godt grunnlag for en god pels, og dette kommer godt med p vintersturer nr temperaturen bikker -25. 


Sarek som valp, her ca. 6 mnd gammel (t.v), Stumpen 4 r (t.h). Foto: Augustus Moltubakk

Jeg er svak for Grnlandshunden, da dette er rasen jeg har vokst opp med. Jeg er ogs veldig glad i dens arbeidsomhet og sosiale gemytt. Alaska huskyen er ogs en helt fantastisk rase som elsker jobbe i alt slags vr, og begge egner seg godt om du er mye p tur og trenger en arbeidsom og lojal turvenn. 

NATUREN SOM BAKGRD

Det er lett fle presset om "dra et sted" for vre p tur. Alle fine Instagram-bilder er gjerne tatt p kjente steder som mange besker ret rundt, og som de fleste kjenner til. dra ut p tur vil derfor fles mer som et "mas" enn det egentlig trenger vre, fordi man fler man m "dra et sted" for starte turen. 
Men man trenger virkelig ikke dra s langt for f en fin tur, det gjelder bare vre nysgjerrig p naturen som er i ditt nromrde. 

P lrdag bestemte Augustus og jeg oss for dra p en to-dagers tur, tvers over veien fra der vi bor. Koppangkjlen heter det, og ligger mellom Rendalen og sterdalen. Og FOR en natur vi har!  
Kun 6 km fra huset hadde vi turens siste camp-plass. Null sty og helt urrt villmark. Underveis mtte vi ingen mennesker, og vi s svrt f tegn til at det hadde vrt mennskelig aktivitet i det omrdet vi var i. Vi gikk da utenfor sti, noe jeg liker aller best. flge stien gjr at du ikke fler deg like "alene", fordi du vet at mange har trkket der fr deg. g utenom stien, fle vannet presses opp av myrene, lyngen knase under turstvlene. Det er det som gir meg skikkelig villmarksflelse. 

Frste kvelden s vi bde kongern og en liten ugle (litt usikker p hvilken art, da eneste som lyste opp uglen var lyset fra blet). Du fler deg s utrolig mye tettere p naturen nr du er p ukjente plasser, og jo mer ukjent plassen er for folk, jo mer dyreliv vil du oppleve. 

 

Frste kvelden opplevde vi utrolig mye vak, men fisken ville ikke bite p noe som helst. Jeg har derfor funnet ut at jeg m oppgradere fiskeskrinet litt, selv om slvspinneren pleier gjre jobben. 
Det var nesten frustrerende sitte og nesten "hre" at det var storfisken som vaket. Men s tok jeg meg i nyte yeblikket og synet av fisken som kastet seg over sin siste kveldsmat fr nattens ro. I tillegg koste jeg meg med tanken om komme tilbake dit, og hpe p bedre fiskelykke neste gang. 


Jeg har ftt ett helt nytt syn p turmulighetene som ligger p andre siden av Glomma etter denne turen. Vi skremte opp x antall storfugl, noe som lover godt for hsten og min frste jaktsesong med egen hagle! Mer om mine forventninger til rets jaktsesong kommer selvflgelig i ett eget innlegg. 
Uansett: Kalde netter, masse blbr, mye fisk men lite napp og MYE maur (!!) i campen oppsummerer turen relativt greit. 

n ting kan jeg i hvert fall garantere deg. Du vil finne masse nydelige perler rundt deg, om du velger utforske plasser du aldri har tenkt p fr. Kanskje finner du din egen lille perle slik vi gjorde her? 

QUESTIONS AND ANSWERS

Reklame | Devold of Norway

Fra arkivet: 21. Mai, 2018

//Inneholder annonse
 

Her er noen sprsml jeg har ftt tilsendt p Instagram den siste tiden. Jeg velger svare p sprsmlene p bde norsk og engelsk, siden jeg fikk en del sprsml fra mine utenlandske flgere ogs.
 

♡ Hva slags kamera bruker du?
/ What camera do you use? 

Jeg bruker to forskjellige. Jeg har et Canon M3 som jeg bruker, men samboeren min har et Canon 7D Mark II som vi begge bruker. Vi er Canonbrukere, med andre ord. 
/ I use two different cameras. I own a Canon M3 that I use, but my boyfriend owns a Canon 7D Mark II that we both use.  We are Canon-users in other words. 
 

♡ Hvor er den fine genseren din fra med poter p? Og er den hjemmestrikket? 
/ Where is the knitted sweater with paws from? And is it homeknitted?

Den har en venninne av meg strikket til meg. Hun er veldig flink, og hun selger ogs flere av genserne hun strikker. Sjekk ut instagrammen hennes HER.
Genseren hetet "Villmarksgenseren".
/ A friend of mine knitted the sweater to me. She is so talented, and she's also selling some of the sweaters she has knitted. Check out her instagram HERE.
It's called "The Wilderness Sweater". 




♡ Hvor gr neste tur?
/ Where will your next trip be?

Neste tur gr til Langsua Nasjonalpark i juni. Jeg gleder meg skikkelig, men har aldri vrt der fr. S hvis noen har vrt der og har noen gode fiskevann eller fine ruter anbefale, s tar jeg imot det med takk. 
/ The next National Park I'll visit is in june, and it's called Langsua National Park. I'm so excited, but I've never been there before. But if you have, I'll be happy to hear about it. Maybe you have some good fishing waters to recommend?
 

♡ Hvor er Devold-koppen fra?
/ Where is your Devold-cup from? 

Koppen har jeg ftt av Devold of Norway. Koppen selges dessverre ikke.
/ I got the cup from Devold of Norway, but it's unfortunately not for sale. 
 

♡ Hva driver du med ved siden av friluftslivet? 
/ What do you do besides being outdoors?

Ikke s mye. Jeg satser p drive med friluftsliv, s det er det jeg gjr. Men for noen dager siden fikk jeg en liten deltidsjobb p et sykehjem. Det er jo relativt dyrt drive med det jeg gjr nr jeg generelt har svrt lav inntekt, s det er fint kunne ha en liten inntjening ved siden av. I tillegg skriver jeg litt for bladet Villmarksliv. 
/ Not much. I'm a full-time adventurer. But just a few days ago I got a small part-time job in a nursing home. It's kind expensive to be a full-time adventurer when you don't earn a thing doing it. It's nice to have a little job next to that. In addition, I also write for a norwegian outdoor magazine.



♡ Hva inspirerer deg mest?
/ What inspires you the most?

Det syns jeg er et vanskelig sprsml. Jeg blir generelt inspirert av vre ute p tur, eventyrlysten drar meg. Superklisj, men Lars Monsen og Tonje Blomseth har jo ogs inspirert meg veldig mye. Samt min mamma, som er supersprek og naturelsker. 
/ That's a hard question to answer. I'm generally inspired by just being outdoors, where I feel adventurous. Maybe it's a clich, but Lars Monsen ad Tonje Blomseth have inspired me a lot. And of course my mom, she is super sporty and a big nature lover.

♡ Reiser du alene? Hvis ja, hvordan takler du vre alene i villmarken?
/ Do you travel alone? If yes, how do you deal with being alone in the wild?

Jeg reiser mye med min samboer. Men jeg har reist alene ogs, men ikke helt alene. Jeg har alltid med hund p tur. vre alene p tur syns jeg er kjempefint. Man trenger kun tenke p seg selv, og du fr tid til reflektere, slappe av og nyte naturen. Det er aldri skummelt vre alene p tur nr man har en stor hund p 40 kg + som passer p en. 
/ Mostly I travel with my boyfriend. But I've traveled a lot alone as well, but not completely alone. I always bring my dog. To travel alone is great. You only have to worry about yourself (and the dog of course), and you get time to reflect, relax and just enjoy the nature. It's never scary to be alone in the wilderness if you have a 40 kg (88 pounds) heavy dog that always watch your back.



♡ Nr er den beste tiden av ret for reise til Norge for rretfiske?
/ What's the best time of year to head to Norway for trout fishing?

Jeg er ingen ekspert p fiske. Men jeg har hrt at den beste tiden for rretfiske er idt isen forsvinner fra vannet og temperaturen p vannet er rundt 10-12 grader. Fr du en skikkelig varmeperiode akkurat nr isen gr, kan du oppleve drmmefiske. Men Norge har generelt god rretfiske nesten ret rundt, litt drligere i november-desember. Men jeg anbefaler deg prve isfiske i Norge. 
/ I'm not an expert on fishing. But I've heart that the best time for trout fishing is when the ice disappears from the water, and the temperature in the water is about 10-12 degrees. If you get a good warming period just when the ice disappears, you can experience very good fishing. But Norway is usually great for trout fishing the whole year, but it gets harder in november-december. But you should definitely try ice fishing in Norway as well. 





♡ Hva slags rase er Sarek? Hva jakter du i Norge?
/ What kind of breed is Sarek? What do you hunt in Norway?

Sarek er en Grnlandshund. Det blir mest smviltjakt for min del. 
/ Sarek is a Greenlanddog. Mostly I hunt for capercaillie and red fox, generally small game. 

♡ Hvem er det som tar bildene av deg og hundene?
/ Who takes these beautiful pictures of you and your dogs?

Min samboer tar de fleste av bildene av meg og hundene. Men jeg tar noen selv ogs.
/ It's my boyfriend that takes most of the pictures of me and the dogs. But I take some of them too.



♡ Har du vrt friluftsjente hele livet, eller har interessen kommet i voksen alder?
/ Have you always been an outdoorgirl, or did you get interested at an older age? 

Jeg har alltid vrt veldig glad i friluftsliv, og har ftt vre med p det fra jeg var liten. Det er noe jeg har vokst opp med, og fortsatt med p egenhnd nr jeg ble eldre. Du kan lese mer om meg i denne artikkelen:
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html

/ I've always loved the outdoors, and my family introduced me to the outdoor life at young age. It's something I've grown up with, and continued with when I got older. You can read about me in this article, but I guess you have to translate it yourself: 
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html
 

♡ Hvor gammel er du?
/How old are you?

Jeg er 23 r gammel.
/ I'm 23 years old. 

♡ Hvor vanskelig er det for amerikanere jakte i Norge? 
/ How difficult is it for US citizens to come hunt in Norway?

Jeg vet ikke s mye om dette. Men jeg tror du m ske om kunne jakte i Norge. I tillegg m man ha besttt en jegerprve i Norge for f lov til drive med jakt. S om du er utenlands jeger s m du sende dokumentasjon til jegerregisteret@brreg.no p at du: 

- Fyller vilkrene for drive med tilsvarende jakt i ditt hjemland

- Fdselsdato og postadresse 

I tillegg m du nok ske om jakt, registrere lisens, og sende inn en del annen dokumentasjon. Men jeg er ingen ekspert p dette feltet. Det beste er ta kontakt med Jegerregisteret i Norge.

/ I don't know much about this. But I think you must apply for hunting in Norway. In addition, you have to pass a hunting test in Norway to ble able to hunt, I don't know how that works in the US.  But if you are a foreign hunter, then you have to send in documentation to jegerregisteret@brreg.no that you: 

- Fulfill the terms of doing the same kind of hunting in your home country

- Date of birth and post address

In addition, you have to apply for a hunting, register a license, and send in some other documentation. But I'm not an expert on this field. It's best if you contact the Hunter Registery in Norway.

Hper dere fikk svar p alt dere lurte p, hvis ikke er det selvflgelig bare sprre mer, s svarer jeg i kommentarfeltet. 

nsker alle en riktig god dag!