Det har nettopp vært strandryddeuke, og jeg håper at flere av dere fortsetter å plukke søppel selv om den “offisielle” strandryddeuken er over.
Jeg har blitt intervjuet av hytteposten FIAS om mine tips til sporløs ferdsel og hvordan unngå at plast og annet søppel havner og blir liggende i naturen. Derfor tenkte jeg å lage et innlegg om det samme jeg snakket om med FIAS.
Når jeg er på tur, ser jeg ofte søppel. Men det varierer også veldig hvor jeg ferdes, i forhold til om det er mye forsøpling eller ikke. Kanskje handler det om at vi har blitt mer bevisst på det, og at det gjør det er enklere å legge merke til?
Jeg ferdes mye på tur i mitt nærområde (Stor-Elvdal), og jeg møter svært sjelden andre mennesker på tur. Derfor er det også utrolig lite søppel rundt om i naturen der jeg ferdes, fordi det rett og slett ikke ferdes like mye mennesker der. Det er jeg veldig glad for, da det er et variert og mangfoldig dyreliv her i Stor-Elvdal som vi må verne godt om. Søppel er ikke godt for verken naturen eller dyrene.
Det vi kan gjøre for å ferdes mest mulig sporløst er så enkelt som å ta med oss det vi tok med inn i skogen, ut igjen av skogen. Har vi klart å bære det med oss til, klarer vi såvel å bære det hjem igjen. Er du i nærheten av en godt brukt bålplass, bruk denne fremfor å lage en ny.
Husk at alle både døde og levende trær er skjulested og hjemmet for mange ulike arter. Garantert flere arter enn det du og jeg vet om. Bruk derfor kvist som har falt ned til bål så langt det lar seg gjøre. Og ikke bruk mer enn du trenger.
Her er noen enkle retninger for sporløs ferdsel.
For oss som bor der hvor turområdene er store og relativt lite brukt, er det vanskelig å finne tilrettelagte bålplasser. Det viktigste å gjøre da er å gjøre mest mulig etterarbeid for at bålet ikke skal synes. Jeg pleier å kutte en firkant med torv ut fra mosen, lage bålet under, og når jeg har slukket bålet tilstrekkelig, så legger jeg torven jeg kuttet ut, over der jeg har laget bålet. Kravet for å kunne gjøre det slik er at det på ikke noen som vil være fare for at glørne blusser opp igjen. Så er torven tørr og jorden ikke våt nok, er dette totalt uaktuelt. Dette gjelder selvfølgelig innenfor reglene for bålfyring, og ikke når det bålforbudet som gjelder fra 15.april og 15.september. Våren kommer tidligere enn andre steder utifra hvor i landet du befinner deg, så det er lov å bruke hodet. Er det for tørt, kan ikke bål fyres.
Ikke all søppel skal og kan brennes på bålet. Plast har for eksempel en del farlige gasser som utløses i kontakt med brann. Unngå å brenne plast og generell søppel på bålet, pakk det heller ned og kast det i riktig søppelkasse når du kommer hjem.
Plukk opp andres søppel du finner på din vei. Det krever så lite, men betyr så mye. Tar du matpakken din ut av en pose, legg den godt og trygt tilbake i sekken med en gang. Ikke la søppel som du skal ta opp senere, ligge og slenge. Det er så lett å glemme, og et lite vindkast kan ta med seg posen din flere hundre meter. Der vil den bli liggende å gjøre skade for alle andre, bortsett fra deg selv.
En ulempe mange gjør på vinterturer, er å la alle mulige duppeditter og vinterutstyr ligge og slenge rundt teltet, fordi man skal bruke det neste morgen. Kanskje har du en plastskje eller et lite sitteunderlag du ønsker å bruke foran morgenbålet dagen etter, og velger å la det ligge til neste dag. Eller kanskje du kjenner at du er så trøtt at du ikke orker å begynne å rydde sammen alt du har dratt ut av pulken, så du utsetter det til du er opplagt morgenen etter. Har det i løpet av natten kommet noen cm med snø, vil disse små plastskjeene eller sitteunderlagene være tilnærmet umulig å finne igjen. For deg er det ingen krise, du kan kjøpe nytt når som helst. Men for naturen og dyrene er det enda et faremoment som truer flere liv.
Rydd utstyr og søppel ned i sekken, pulken, jakkelommen med én gang, så gjør du både naturen, dyrene og de som kommer etter deg en stor tjeneste.
Vi har alle et ansvar. Ikke bare for naturen og dyrene, men også for hverandre og for våre neste generasjoner. Det er gull verdt å ta med barn ut på tur, lære dem om dyreliv og naturen. La dem nytefuglekvitter, se tretoppene vaie i vinden, kjenne lukten av ordentlig frisk luft og duften av en godt grillet pølse fra bålet. Men lær dem også viktigheten av å rydde pølseposen, lompepakken og ketchup-korken tilbake i sekken med én gang de har brukt det. Fortell dem om hvorfor det er så viktig å ikke kaste søppel i naturen. Jo tidligere de kommer ut i naturen og lærer om viktigheten av å plukke opp både sitt eget og andres søppel, jo bedre grunnlag legger vi for hva slags forhold de vil få til naturen senere i livet. Det setter igjen et grunnlag for hva slags natur de ønsker at sine barn igjen skal kunne nyte og utvikles i.
Vi kan ikke stå og vente på at noen plutselig skal redde verden. Vi må selv ta ansvar for egne handlinger for at det skal utgjøre en forskjell. Hvis du går i skogen, du finner søppel som ikke er ditt og tenker at neste person som kommer sikkert tar det med seg, vil det aldri skje en endring.
Ingen kan gjøre alt, men sammen kan vi alle gjøre noe.
Jeg føler meg heldig som er født i Norge. Et rikt land med muligheter for enhver. Et land mange andre land bare drømmer om.
Jeg får stadig meldinger fra mine internasjonale følgere på sosiale medier om hvor heldig jeg er som bor i Norge, og at deres store drøm er å komme til Norge for å dra på tur her, se den fantastiske naturen i Norge som vi så stolt deler på sosiale medier.
Hashtagger og brukere som #mittnorge og #norgepåsittbeste #visitnorway. Under flere av disse hashtaggene florerer det av bilder av norsk natur. Sjekk selv. En natur mange bare kan drømme om.
Man skulle trodd at vi nordmenn kunne se oss selv utenfra såpass godt at vi skjønte at dette er noe unikt. Denne naturen kan vi ikke miste. Vi er ett lite land, og med all den globaliseringen som foregår nå, så har vi ingen natur å miste. Denne naturen må vi utnytte. Og jeg tror det er her politikere og mennesker med makt, har misforstått. Å utnytte norsk natur ser i hvert fall jeg på som verdifullt. Å utnytte norsk natur for meg er å få med flere mennesker ut i naturen for å oppleve på kropp og sinn hvor helsemessig viktig det er å være ute i naturen. Å utnytte norsk natur for meg handler om å lete etter skjulte perler i Norge som kun tussefantene i skogen har sett før meg. Å utnytte norsk natur for meg er å kunne fiske min egen ørret eller laks, uten innblanding fra opprettsnæringen eller lakselusa. Å utnytte norsk natur er å sitte på vidda, lytte til heiloen i sin flotteste vårdrakt klar for å finne seg en make. Å utnytte norsk natur er å se fossene glitre, myrull svaie i vinden og plukke multer søte som mormoren min.
Kanskje har ikke de menneskene som sitter med makten, vært ute i norsk natur før? Kjent på stoltheten jeg kjenner på når jeg ferdes i Norges ville utmark? Kanskje har de aldri kjent på hvordan uberørt villmark gjør at hjertet bruser? Kanskje har de aldri nådd en fjelltopp med en utsikt som gir deg tårer i øynene og klump i halsen? Kanskje har de aldri kjent på sulten du går med på tur, fordi du kun har tatt med deg potetmos og håper på at du får fisk, eller kjent på gleden av at tidenes ørret hugger på kroken?
Kanskje har de aldri kjent på stillheten og roen som bare naturen kan fylle oss med? Kanskje har de aldri kjent på følelsen av å være liten og maktesløs, i en verden som er så stor, og i en natur du ikke kan kontrollere?
Det er nå vedtatt at det skal bygges landbasert vindkraft i store deler av Trøndelag. Ca en fjerdedel av alle vindkraftanleggene det allerede er gitt tillatelse til i Norge, ligger i Trøndelag. Utbyggingen gjelder også flere steder i landet, og store verdifulle utmarksområder vil rammes. Naturen og dyrene som ferdes i den sterkt truet av denne utbyggingen. Noen områder i Trøndelag er allerede i ferd med å gå tapt. Det kommer blant annet 18 vindmølleparker i Trøndelag. Grunnen til at det planlegges og allerede utføres slik utbygging av vindturbiner, er at politikerne satser på et “grønt skifte”, og det er jo bra. Men når dette går på bekostning av norsk natur som allerede er sterkt truet fra alle kanter, kan ikke dette anses som særlig politisk grønt.
Norsk natur ofres for at storbyene skal bli “grønnere” og mer klimavennlige. I Trøndelag er det Stadtwerke München i samarbeid med TrønderEnergi som vil industrialisere store deler av Trøndelags natur for å mate München med grønn energi.
Slik jeg ser det, så går ikke klimavennlig hånd i hanske med å rasere norsk natur.
Vindturbinene som skal plasseres ut i naturen er opp til 250 m høye. Frihetsgudinnen i New York er 93 m høy. Altså blir disse vindturbinene over dobbelt så høye. Tenk deg det!
1 vindmølle krever:
– Det må i snitt etableres 800 meter vei
– Store områder må sprenges fordi stigningen på veiene må være lav
– Det blir opprettet en gruset oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane
Ifølge Turistforeningen har andelen villmarkspreget natur i Norge gått fra 50% til under 12% i løpet av de siste hundre årene. Hvis våre kommende generasjoner skal kunne ha gleden av norsk natur på samme måte som det vi har, så er vi nødt til si klart, konsekvent og tydelig NEI til denne utbyggingen. Ikke bare truer den norsk natur, den truer også alle de fantastiske og unike dyreartene som har disse områdene som habitat. Er det verdt det?
Vi ønsker at energi skal være bærekraftig. I teorien er vindkraft en bærekraftig ressurs. Men når man tar ned store naturområder og verdifull natur for å gjøre Norge og München mer klimavennlig, er ikke dette bærekraftig. Ikke i nåtid og ikke på sikt. Denne utbyggingen og industrialiseringen vil prege manns minne i noen uker, kanskje måneder, til og med år for dem som virkelig brenner for friluftslivet, men konsekvensene for selve utbyggingen i naturen vil være permanente. Ikke bare for oss som lever nå. Ikke bare for dyrene som lever nå. Men også for menneskene som vil komme etter oss. Dyrene og naturen som vil komme etter oss.
Skal planeten vår bli bærekraftig, må vi tenke bærekraftig. Verdifull, viktig og urørt natur vil gå tapt, på grunn av store anleggsområder som må plasseres rundt disse vindturbinene. Uansett hvor mye man vrir og vender på dette, så vil det aldri være bærekraftig.
Foto: Augustus Moltubakk
Foto: Line Victoria Sverdrup
Foto: Augustus Moltubakk
Vi mennesker har den gleden av en evne til å kunne stå opp for oss selv om vi opplever urett. Vi står og synger på sanger som fremmer Norges verdier. Sanger som vi synger med rak rygg, en liten klump i halsen, men med en stolthet som enhver borger kan kjenner på. Sangene inneholder noe av det vi verdsetter mest med Norge. Og ett tema som går igjen, er norsk natur.
Skal disse sangene kunne synges av våre neste generasjoner, må rasering av norsk natur stoppes.
Hvorhen du går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.
Jeg ønsker at fargene i det norske flagget fortsatt skal kunne representere hvit snø, røde kveldssoler og blå breer, også for våre neste generasjoner. Men disse vil forsvinne og miste sin sjarm om all utbyggingen som planlegges blir til virkelighet.
Naturen har vi NÅ. Og vi er alle forpliktet til å ta vare på den, til glede og til nytte for kommende generasjoner. Og uansett hvor klisjé det høres ut, så har vi ingen Plan(et) B. Og det bør tas på det høyeste alvor, for oss, for politikere og for verden.
Jeg frykter framtiden.
Gå inn på Trondheims Turistforening sine nettsider og undertegn oppropet deres HER om du ønsker en ordentlig bærekraftig framtid, at vi skal kunne bevare den vakre naturen vi er så inderlige stolte av, og at du er i mot rasering av natur til fordel for vindkraftutbygging og penger. Innen 1. april 2019 skal NVE levere Olje- og energidepartementet sin rapport med en vurdering av de mest egnede områdene for utbyggingen av vindkraft. VI HAR DÅRLIG TID.
Foto: Prem Foss Sharma, Sylan /Line Victoria Sverdrup
/Dette innlegget inneholder sponsede produkter og annonser
Hei på dere,
Jeg har flere ganger fått forespørsler om jeg kan dele litt av den turbekledningen jeg bruker og hvordan jeg bruker det. Jeg har vært litt treig, beklager det. Noen av produktene jeg vil anbefale er sponset, mens mesteparten er betalt fra egen lomme. Mine anbefalinger kommer fra hjertet. Jeg ville aldri gått god for et produkt uten at jeg selv har testet det nok til at jeg ønsker å anbefale det videre til dere.
Denne jakken har jeg fått av samboeren min. Den produseres dessverre ikke lengre, men jeg vet at du kan få kjøpt tilsvarende fra Fjallraven i dag. Dette er en god og varm dunjakke. Yttermateriale er slitesterkt og tåler det meste. Skuldrene og albuene er forsterket med syntetisk vattering for å motstå fuktighet og trykk. Den er god og varm uansett om du har en tynn ullgenser eller en tjukk ullgenser under. Denne jakken er perfekt når du kommer frem til camp og ikke får skiftet med en gang. Sleng på deg denne over vindjakken, og du holder garantert varmen. Egner seg ikke til bruk ved høyt aktivitetsnivå. Jeg har denne i størrelse M. Da får jeg plass til en del tjukke gensere under om jeg ønsker. Den er litt stor når jeg kun har en tynn ullgenser under, men liten nok til at det ikke er noe problem. Jakken er litt stor i størrelsen.
Har funnet en tilsvarende i størrelse Small på Letgo HER
Fjallraven sin “tilsvarende” modell HER
Norrøna Trollveggen GoreTex Pro Jacket
Dette er uten tvil min favorittjakke. Denne kan brukes til absolutt alt, og jeg har hatt den i over 4 år og holder seg like godt. Den har vært utrolig mye brukt, og er ett must-have på alle turene jeg drar på. Jakken er lett, puster godt, tåler enormt med slitasje og er vind -og vanntett. Dette er en relativt dyr jakke, men om du vet du skal bruke den mye er den virkelig verdt det. Jeg kommer til å ha denne jakken livet ut, det er jeg helt sikker på. Jeg har min i størrelse L, da får jeg en tjukk genser under uten at det blir trangt. Lufting under armene er også gull på denne jakken. Jakken er normal i størrelsen.
Jeg finner ikke min jakke hos Norrøna, da det på damesiden kun finnes en versjon som heter “Light”, som er litt lettere enn den jeg har.
Den jakken jeg har blir tydeligvis kun laget til herre nå, så linken til den jeg har finner du HER
Dette er et ytterplagg fra Devold of Norway i 100% merinoull. Jakken er både vind -og vannavstøtende. Denne jakken bruker jeg på turer hvor det ikke er meldt like mye regn. Den er svært lett og har mange romslige lommer, muligheter for lufting og har en god passform. Du kan dra jakken godt over haken, noe jeg syns er viktig på luftige turer. Jeg har min i størrelse L, hvor jeg får god plass til en tjukk genser under uten at det blir trangt. Jeg vil si den er normal i størrelsen.
Denne anorakken er jeg veldig fornøyd med. Den er vindtett, har utrolig mange funksjonelle lommer samt flere luftemuligheter. Den veier omtrent ingenting og passer perfekt til turer i tørt vær på fjellet. Denne er laget av økologisk bomull som puster svært godt og som er utrolig slitesterkt. Dette er alfa omega for meg som driver med hunder. Det er en borrelås på hetten, som gir muligheter til å feste på pelskant. Det har jeg gjort, da dette kommer godt med i skikkelig snøvær. Da tar pelsen den snøen som ellers hadde havnet inne i hetten. Pelsen har jeg kjøpt HER.
Jeg har min i strl L. Den er relativt stor i størrelsen, men jeg liker at anorakken skal ha god plass. Da kan du som meg, ha en tynn dunjakke under når du tar pauser, uten å bli kald.
Denne buksen tilhører Norrøna Trollveggen jakken jeg skrev om lenger opp. Dette er Norrønas mest slitesterke, værbeskyttende og vanntette bukse. Den finnes kun til herre, men den er STOR favoritt hos meg. Denne buksen kan virkelig brukes til alt, og den er enormt slitesterk. Buksen går helt opp til brystet, har seler som holder den på plass, og flere luftemuligheter. Du kan åpne hele “setet”, slik at du kan gå på toalettet uten å måtte ta av deg alt. Den er vind og vanntett. Buksen har store lommer på bena og en mindre en på brystet hvor jeg ofte har telefonen min eller linser som helst ikke skal fryse til is. Dette er den eneste buksen jeg bruker på vinteren. Den er romslig, så jeg får plass til tjukke ullbukser under. Da kan jeg sitte på knærne i snøen i lang tid uten å bli våt. I tillegg har den innebygde gamasjer som du kan ta av og på som du vil. Det er muligheter for ventilasjon langs hele benet. Jeg har min i strl M. Disse blir kun laget til menn. Om du vil ha kvinneversjrnen så er den uten seler og laget i et litt lettere materiale.
KEB-buksen er en relativt godt kjent turbukse. Jeg har min i den kolleksjonen som heter Curved. Rumpen min er litt for stor til Regular, haha. Den er laget i elastisk stoff og slitesterkt G-1000 Eco. Den har ventilasjonsglidelåser, romslige lommer og stroppejustering nederst på bena. Jeg er utrolig glad i denne buksen, og har den i både rød og grønn. Denne bruker jeg på turer i alle sesonger bortsett fra vinteren.
Dette er en av Fjällrävens jaktbukser. Dette er en lett, slitesterk bukse til aktive jaktformer, laget i elastisk stoff og G-1000 Silent Eco. Optimalisert passform, flere ventilasjonsåpninger og praktiske lommer, inkludert en knivlomme.
Buksen er også relativt vannavstøtende, noe som er viktig på en jaktbukse. Denne har jeg brukt både under jakt og til friluftsliv, fordi stoffet er veldig komfortabelt og buksen er behagelig å gå langt i.
Disse buksene fra Chevalier har jeg fått utrolig mange spørsmål om. Dette er noen lette jaktbukser. De har stretch, lydløst stoff og flere muligheter for lufting. Det er laget forsterket slitesterkt stoff på knær og innside legg. Disse buksene er jeg veldig glad i, og kan også finne på å bruke disse til fritidsaktiviteter utenom jakt og friluftsliv. Jeg vil si at de er litt små i størrelsen. Jeg bruker kun disse når det ikke er altfor kaldt, da jeg ikke hadde fått plass til noen stilongs under disse.
_________________________________________________________
Det var alt jeg hadde for denne gang. Jeg har fler bekledninger, så om du har sett noe jeg bruker som ikke er med her, så vil det komme en del 2, med mellombekledning og luer. Har du spørsmål om bekledningen er det selvfølgelig bare å stille dette i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan.
Hei på dere,
Jeg har litt lyst til å ta opp noe som har plaget meg, egentlig ganske lenge, men kanskje litt ekstra nå i det siste. Dette innlegget handler om spesielt oss jenters fokus, interesser, hvordan vi lar oss påvirke og av hva.
Som jeg har skrevet i ett tidligere innlegg som du kan lese HER, så har jeg tidligere følt meg litt som en kasteball mellom det å være en bærumsjente som dro på fester og gikk i fine klær, og det å være turjente med bein i nesa og tung ryggsekk. Jeg følte også lenge at det ikke går an å være begge deler, og fant derfor aldri helt min plass.
Når vi er på dette usikre stadiet i livet, hvor vi kastes litt mellom venner, familie, verdier og samfunnets forventninger, er vi på vårt mest sårbare. Og når vi er på vårt mest sårbare, er det lett å bli påvirket av de vi ser på som suksessfulle.
Dette er jo ikke noe nytt. Men utviklingen ser jeg på som bekymringsverdig.
Jeg har lest andres blogger siden tenårene. Jeg syns at det har vært gøy å følge med på hva andres hverdag, deres fine bilder av mat og “outfits” og innkjøpene deres fra Spania. Mitt store forbilde var så kalte ”Voe” som hun kalte seg på den tiden. Tar jeg en liten titt på toppen av blogg.no den dag i dag, så får jeg rett og slett frysninger. Ikke fordi jeg har noe imot noen av disse bloggerne. Men FOKUSET på disse bloggene, er skremmende. Alle i toppen handler omtrent om det samme. Klær, sminke, caféturer, samarbeid med klokkekolleksjoner osv. Men noe av det største fokuset handler om utseendet. Det handler om fillers, betakaroten, plastisk kirurgi, extensions, bleking av tenner, fjerning av strekkmerker, operasjoner av underlivet og ellers alt annet som har med utseendet å gjøre.
Mengden av slike innlegg varier litt fra blogg til blogg, men alle har to-tre innlegg i måneden som handler om slikt. Og disse bloggerne er på toppen av blogg-Norge. Grunnen til at de er på toppen er fordi de har høyest lesertall. Det betyr at mesteparten av unge jenter og gutter som leser blogger den dag i dag, leser disse bloggene. Og det får meg til å undre meg over hva som interesserer unge mennesker den dag i dag.
Jeg forventer ikke at alle er interessert i friluftsliv, overhode ikke, men at det ikke er en eneste blogg på toppen som handler om natur, friluftsliv, jakt og fiske skremmer meg litt. Det har nok litt å gjøre med at det ikke er så mange som blogger om dette, nettopp fordi vi er ute og gjør andre ting. Men i mine øyne er det ikke en eneste blogg på toppen som handler om noe som er hakket sunnere å lese om for unge mennesker i dag, enn utseendet og operasjoner. Vi distanserer oss mer og mer fra urmennesket, naturen og utnyttelse av naturens goder og tilnærmer oss mer og mer et totalt uoppnåelig perfeksjonert bilde av mennesket.
Jeg har så lenge jeg kan huske, hatt mine komplekser. Det har vi kanskje alle hatt eller fortsatt har? Noe ved utseendet vårt som plager oss litt i hverdagen. Noen av mine komplekser har jeg godtatt at er slik og jeg tenker ikke noe mer over dem i dag. Andre komplekser plager meg fortsatt den dag i dag, men jeg er så opptatt av å gjøre ting som gjør meg glad, at tankene på disse kompleksene forsvinner. Men. Sitter jeg dermed hjemme i sofaen flere dager på rad, leser blogger og ser på TV, kommer bevisstheten over disse kompleksene fort tilbake. Da kan jeg ta meg selv i å sitte og hate på den delen av meg selv som jeg misliker, sjekke meg i speilet hver gang jeg er på toalettet og bli sint over hvordan jeg ser ut.
Jeg skal innrømme at jeg på ett tidspunkt i livet, valgte å gjøre noe med utseendet mitt, nettopp fordi kunnskap, reklame og informasjon om slike operasjoner var så lett tilgjengelig hos alle disse bloggerne. Jeg så opp til flere av dem og når de i mine øyne på den tiden ble “finere” og det kostet dem bare 3500 kr, så ville jeg gjøre det samme. Jeg har aldri angret så mye i hele mitt liv, og jeg takker alle makter for at dette ikke var en operasjon som gjorde en permanent endring, og ser derfor ut som jeg alltid har gjort den dag i dag, og det er jeg veldig glad for. Omtrent ett år etterpå tok jeg meg selv i se hvor påvirket jeg hadde blitt og jeg kjente meg ikke igjen. Det skremte meg hvordan jeg var villig til å endre på noe, kun fordi det var lett tilgjengelig og jeg ble bevisst på et kompleks jeg ikke engang visste at jeg hadde, før jeg leste en blogg om det.
Dette får meg til å tenke på de unge jentene og guttene der ute, som er midt i en fase i livet hvor de er usikre på hvem de er, hva de står for og hvilke interesser de har. Mange av dem sitter mye på pc-en og telefoner, leser blogger opp og ned og følger disse bloggerne på sosiale medier. De blir stadig vekk matet med rabattkoder og før-og-etter bilder fra silikonoperasjoner, rumpeforstørrelser og tannbleking. Det er skremmende hvor enkelt disse blir påvirket. Jeg har lest igjennom kommentarfeltet til en blogger som nylig delte et blogginnlegg om at hun hadde tatovert inn hårstrå på områder for å få vekk det skremmende høye hårfestet sitt. Hun delte også et bilde av dette høye hårfestet slik at vi alle skulle se hvor unormalt høyt hårfestet hennes var. Kommentarene fosset inn. Jenter i ung alder som skrev at de også hadde høyt hårfeste, men at de ikke tenkte noe særlig mye over dette i hverdagen. Før de leste hennes innlegg. Flere lurte på hvor de kunne få gjort lignende operasjon, da de hadde vært plaget av høyt hårfeste selv, men ikke visste at det kunne gjøres noe med. Bloggere på toppen av blogg Norge har makten til å faktisk sette komplekser i hjernen på unge jenter og gutter, som kanskje aldri har hatt problemer med utseendet sitt tidligere. Flere av disse skriver helt åpenlyst om at de ikke er fornøyde med en del av seg selv, og da er det rett på operasjonsbordet og tilbake kommer de ofte med en rabattkode eller en anbefaling til stedet de har operert vekk “feilen sin” på.
Hva er det som skjer? Er det riktig at det nå er nærmest normalt å være misfornøyd med så store deler av oss selv, at vi legger oss under kniven for å få endret på det?
Jeg har full respekt for dem som ønsker å endre på ett eller annet, det er ikke min sak. Men at det er fullt lov at slike store influencere (påvirkere) skal få kunne dele dette med et såpass lett påvirkelig, ungt publikum? Vi skaper jo et samfunnsproblem om jaget etter det perfekte. Og som om dette jaget ikke er stort nok fra før, så skal det reklameres og deles ut rabattkoder i hytt og gevær. Hvem er det sunt for at operasjoner og endringer skal deles slik ut til allmennheten på denne måten?
Naturen og friluftsliv er ikke for alle. Men jeg skulle ønske at det var ett større fokus på det sunne ved kroppen vår. Jeg skulle ønske at gleden over at vi er sunne, friske, sterke, er viktigere enn at vi har forskjellige pupper, ikke hvite nok tenner, ikke langt nok hår, ikke solbrune nok, for høyt hårfeste eller for liten rumpe. Jeg skulle ønske vi kunne tatt med oss disse sårbare unge jentene og guttene ut på tur. La dem kjenne musklene jobbe, frisk luft fylle seg i lungene, kroppen som evner å bære oss opp på de høyeste fjelltopper, mestringen av det å tenne sitt eget bål, fiske sin egen fisk.
Kanskje hadde mestringsfølelsen og gleden av å kjenne på at vi virkelig lever, gjort fokuset på “feil” ved utseendet litt mindre. Kanskje hadde disse kompleksene fått litt mindre fokus, om unge fikk kjenne på at kroppen fungerer slik den skal og at vi alle er gode nok som vi er. At vi er heldige som har fått utdelt en sunn kropp som kan utgjøre så mye annet enn det å se mest mulig perfekt ut.
Jeg forventer ikke at det skal være noen friluftsblogger på toppen av blogg-Norge, da hadde det skjedd allerede. Interessen hos unge ligger åpenbart ikke der, trist nok, men heller hos bloggere som fremmer utseendet og operasjoner.
Jeg syns det er en trist og farlig utvikling, for jeg mener og tror at unge mennesker i dag har veldig godt av å få inspirasjon fra forbilder som får frem det beste i dem, og som fokuserer på helt andre ting enn operasjoner og jaget etter det perfekte utseendet.
La oss lære de yngre generasjoner å sette pris på mennesket som det er.
Det er viktig at det kommer noe annet på banen for disse unge jentene og guttene enn silikonpupper, bleking av tenner og et usunt farlig fokus på utseendet. Enda viktigere er det at vi får unge til å se og oppleve gleden av at vi kan bruke kroppen til såå mye mer givende enn å operere den.
At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også.
Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring.
Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.
Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line.
Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur.
Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.
Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen.
Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om.
Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske.
For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv.
Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever. At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises. At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten.
Rundt august i fjor valgte jeg å endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd så fort, og jeg var lut lei av å prøve å finne løsninger til hvordan mitt liv skulle være.
Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre på, men også fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder.
Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde møtt før at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle gå.
I tillegg hadde jeg fått meg kjæreste en del måneder i forveien og jeg følte da og føler nå at jeg har truffet drømmemannen. Den personen du bare vet du kommer til å finne i løpet av livet, du bare aner ikke når eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter å finne hverandre var så stor at når vi møttes tilfeldigvis på en kennel for første gang, så følte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match.
Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte på et sted jeg aldri hadde hørt om en gang. Et sted jeg på den tiden aldri hadde trodd kom til å bli mitt hjem. Jeg begynte å stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god på. Jeg er en jente som trenger å ha de personen jeg er glad i, i nærheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater å savne folk, ikke er jeg spesielt flink på det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, så jeg kunne få ha det på veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.
En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne på. Jeg hadde fått en mail bare noen dager før hvor de ønsket meg velkommen og gledet seg til å bli kjent med meg. Det stod også noe informasjon om hva som kom til å skje den første uken. Herregud, jeg skulle begynne å studere i en by jeg aldri har vært i.
Men denne mailen jeg fikk nå inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle gå på skulle plutselig legges ned. Jeg skjønte ingenting først. Jeg hadde jo bare to dager i forveien fått en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk å lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle være, så de som skulle begynne nå måtte velge et annet studie eller en annen by å studere i.
Jeg føler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt på den tiden, at noe så “normalt” kunne skje meg.
Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge både en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til å gjøre hva jeg ville. Ikke hadde jeg søkt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg på den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snøring. Har fortsatt relativt null snøring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet også. Jeg orket ikke å lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hørt om, men som kjæresten min bodde på. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt første år. Nå er han på sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drøm om å bli politi. Å kunne bety noe for samfunnet. Så jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for å komme inn på politihøyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg så nøye om, men følte at jeg måtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte på ræva uten mål og mening. Jeg skjønte fort at det å ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye å ta over hodet.
Først skulle jeg studere i Trondheim, så skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke søkt noe annet og hadde heller ingen peiling på hva det eventuelt skulle vært. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse.
Så jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjørt forbi tidligere og sagt “Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjør de her?”.
Jeg droppet å ta opp fag. Endret adresse og lurte på hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig å få seg jobb her oppe, enda vanskeligere å få seg venner når du ikke er en del av et miljø og ikke særlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til å tilbringe tid på. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting på skolen og jeg kunne ikke være en del av det, jeg gikk jo ikke på den skolen. Det var mange dager jeg bare lå under dynen hele dagen. Jeg sov når Augustus dro på skolen og jeg sov når han kom tilbake. Jeg gråt. MYE. Kjeftet på Augustus for at han hadde fått meg opp hit og kjeftet på han når han ba meg flytte hjem igjen. Alt føltes så innmari håpløst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjær jente. Jeg er vandt til å ha familien rundt meg. Der jeg bodde før så var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trøste meg eller gi meg nærhet.
Dagen jeg hentet min beste turvenn og største helt
Det kom til et tidspunkt etter endeløse dager i sengen at vi måtte gjøre noe. Jeg var jo på tur igjennom disse tunge tidene også. Når Augustus var på skolen tok jeg hundene med på tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg måtte kjenne på mestringsfølelse. Føle på at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, så for meg selv. Få bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var på tur med hundene eller sov i sengen, så kunne jeg stå på badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en så stygg og dårlig jente som meg. Det tok jo på etterhvert, og noe MÅTTE gjøres for at jeg ikke skulle gå helt i grøfta.
Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle gå ut på at jeg skulle ha som mål å ha 100 døgn på tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. Å være på tur var jo ikke noe nytt for meg, men det å sette det opp som prosjekt og på en måte gjøre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg måtte virkelig satse.
I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig mål, og det skulle ikke nødvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb på den tiden, og å skulle drive med friluftsliv på heltid gir ikke så mye penger i lomma.
Jeg hadde ikke så mye midler, og med to polarhunder så trengs det litt utstyr for å kunne utføre turer. Jeg begynte derfor å sende ut mail til sponsorer.
Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli så offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i å samarbeide med deg, må du gjerne være et ansikt utad også. Med sponsorer bør man også ha noe å “vise” til, så for at det skulle være interessant for dem å si ja, måtte jeg på en måte gjøre det til en offentlig greie i tillegg til å prestere slik jeg ville.
I begynnelsen sendte jeg litt søknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt.
Grunnen for at jeg valgte 100 døgn var at det da måtte bli noe jeg virkelig måtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 døgn var oppnåelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen.
Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte å dele det med alle:
“Jeg har satt meg et tøft mål for 2018. Jeg skal ha minst 100 døgn ute på tur fordelt på ett år, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg ønsket å ha et mål, og føle at jeg betyr noe. Gjøre noe JEG er god på – og nå er tiden snart her! Jeg har kriblet så innmari i fingrene etter å fortelle dere dette. På min facebookside lover jeg dere dønn ærlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling”-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det største jeg har gjort innen friluftsliv så langt! Jeg håper så inderlig at dere vil følge meg på min reise mot mine drømmer av å kunne leve av friluftsliv. Det er en tøff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil støtte min sti ved å lese mer om den og støtte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og følg prosjektet på siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drøm!”
Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig støttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Første turen skulle være i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men så skjedde det noe veldig privat og tøft som gjorde at jeg ble tvunget til å utsette turen. Og dette gjorde at de følgene turene som egentlig hadde fått en startdato også måtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg å dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Høyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg så på det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhørende utstyr gjennom offentlig transport.
Turene fortsatte, men flammen mistet sin glød og jeg begynte å visne.
Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og både norske og svenske magasiner ville ha meg til å skrive for dem. Jeg fikk dårlig samvittighet om jeg dro på tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 døgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og når jeg etterhvert hadde besøkt nesten alle på Østlandet, måtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke så lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nærmarka, slik jeg gjorde før. Men det satte prosjektets tid i fare.
I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt på alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig dårlig tid i forhold til å rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det så innmari mye at jeg følte at jeg MÅTTE dra på tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg så og ser på som mest befriende, skikkelig mas.
Jeg mistet gleden jeg følte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket å være på tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vært mitt fristed. Så endret det seg til at jeg følte mas og stress. Ikke PÅ turene, men både før og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv.
Året er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjønt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke særlig rakrygget når jeg skriver dette. Men det måtte frem. Og jeg følte det måtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gått helt som jeg hadde planlagt, drømt og håpet på. Fordi det ligger så mye bak som fortjener å komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjørende at dere vet forhistorien.
Jeg er så utrolig heldig som har så mange støttende lesere og følgere. Jeg er så stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen på meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er så stolt og heldig som har kommet så langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter på, de kan aldri kjøpes og aldri selges. De må oppleves på eget initiativ. Jeg kommer til å fortsette å være på tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjønt at dette prosjektet kommer til å ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette så store og høye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og får det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for høy til nås innen min tidsfrist.
Til slutt vil jeg bare gjøre det klart at det kun er jeg som har satt presset på meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har “bedt” om alt selv. Og jeg angrer ikke på det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er sååå klar for nye og rå opplevelser. Man lærer kun av å feile, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullføre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjønt for lenge siden at det er dette jeg er ment til å drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn håndkleet, for det skal jeg ikke. For meg så har eventyret kun begynt, og jeg er så utrolig klar for å skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken.
Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har fått med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen “Ett oppgjør med friluftsbransjen”.
Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, så vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig så ønsker jeg at rett skal være rett, og jeg ønsker å stå opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt.
Først og fremst vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg.
Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vært en stor inspirasjon for meg i mange år. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan nå langt ut, bør vi bruke den. Og derfor velger jeg å svare på Tonjes blogginnlegg i dag.
Tonje mener at friluftsliv er på vei til å bli en mer og mer glamorøs og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over.
Hun skriver: “Er det noe friluftsliv ikke skal være – så er det dandert og tilgjort”. Og at vi på sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten.
Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig så syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som så når det kommer til dette temaet.
Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang årrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle “Norges nasjonalaktivitet”. Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag.
Når det er SÅ mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig på sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit på det? Det gjør jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hår, skitne klær og usminket hud. Friluftsliv er også en hvilken som helst jente eller dame som tar på seg sminke fra jobb, og som velger å tilberede middagen sin ute foran bålet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er også en jente eller dame som velger å sminke seg før hun drar på en joggetur med matchende antrekk opp på en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er også en søndagstur, som nødvendigvis ikke inneholder fett hår og skitne turklær. Friluftsliv er også gutter som er på tur, både kort og lenge.
Det er ikke naturlig å ha masse sminke på tur, og det er ikke naturlig å posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig å bruke sminke på treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det så viktig?
Er jeg en uke på tur så blir jeg også skitten. Er jeg en uke på tur så blir jeg også bustete på håret. Men er ALLE på tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit på at du må være så-så lenge på tur for at du går under kategorien “turjente/turgutt” og det er da du viser ekte friluftsliv?
Er det slik at om en jente velger å sminke seg før hun drar på en helgetur i nærmarka, går dagsturer og slår leir på kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, så er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vært EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket?
Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klær etter en helg på tur i marka. Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vært på tur i 7 måneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hår eller skitne turklær?
Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det å kjenne på følelsen av å være seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen føler på at det å bruke sminke på tur eller ha det med er totalt unødvendig, mens andre trenger sminke for å føle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om “Hanne” velger å ha mascara på tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette på sosiale medier og jeg ikke liker det, nei så trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjør friluftsliv på min egen måte.
Det er fysisk umulig å være 1 uke på tur og ikke få fett hår. Hår blir fett over lengre tid. Jeg syns det er dårlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vært 1 uke på tur så vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vært 1 uke på tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss?
Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt så mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og på forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, så legg det vekk. At noen velger å løpe opp et fjell i matchende treningstøy eller ha med seg en flott kjole å vise frem på toppen kan være til inspirasjon for så mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke på tur, så er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som løper opp på en fjelltopp i matchende outfit er jo det også kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette så er jo det også kjempebra. Hvorfor skal det ene være riktig og det andre være feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vår norske natur?
Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil få folk ut på tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det å komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe både mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvfølelse og mestringsfølelse er også positive sider ved friluftsliv. Men når en så profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i “bås” og på en måte sette en fasit på hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene på noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 måneder på tur, men de prøver så godt de kan, med utstyr kjøpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som både er dandert og tilgjort, fordi de ikke er såpass lenge på tur at de vil få disse “turjente-bivirkningene” med fett hår og skitne klær.
Kredibilitet hos merkevarer og profiler
Jeg er stolt ambassadør for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke på tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vært nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt å la vær å bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til å bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har på mascara på Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjør ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjør akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, målrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i både vær og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til høyfjellet i dårlig vær. Men jeg har heller ikke vært i Canada i 10 måneder.
Mine ambassadører har valgt meg på grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del på tur, har tid til å være på tur og rekker derfor å teste produkter i alle årstider på flere områder. Det har INGENTING med utseendet å gjøre eller hvor mye likes jeg får på et bilde på Instagram.
Tagging av alskens profiler
Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der står det følgende: “Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for å øke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjønner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prøver så veldig hardt. Jeg har forståelse for at man må henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har – men jeg skjønner IKKE greia med å tagge 50 forskjellige tags i håp om å bli oppdaget. Å bli oppdaget på sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting å formidle”
Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for å øke synligheten min. Hvorfor? For å nå ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre. Følger jeg en #-tag på Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker når ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke.
Å drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd så mye av friluftsbilder som det gjør nå. Det er VANSKELIGERE enn noen gang å bli oppdaget på Instagram.
For en som har hatt en slik turprofil i mange år og fått publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. På den tiden Tonje ble “stor”, så var det ikke så mange andre turjenter å “konkurrere” med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke så mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk være med på TV-serier og fikk skrive artikler og vant kåringer. Det kan oss turjenter gjøre i dag også, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt å se forskjellen på hvor mange bilder som lå under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. Nå ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil nå ut til nye mennesker.
Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, så vil du automatisk bli “stor” på Instagram. Du må jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjør meg “desperat” så skitt au.
Jeg ser på #-tags som et verktøy til å kunne nå ut til mange fler. Samme med å tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, så ser ikke jeg på det som desperat. Jeg skjønner kjempegodt at en konto med så mange bra bilder vil nå ut til fler. Hadde jeg allerede på denne tiden vært “stor” på Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for å tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til å forstå at disse brukerne vil nå ut til flere, ikke at de er desperate eller prøver alt for hardt.
For å ramse opp så syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det går ikke, med SÅ mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det å være seg selv og ikke følge strømmen, plutselig velger å komme med en “ramme” på hvordan EKTE friluftsliv “skal” se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med så ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. Å være på tur over en helg, eller bare en natt, gjør ikke nødvendigvis så mye med håret eller klærne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv.
At om du ikke har bustete hår, skitne klær, skitt under neglene og kanskje en blåveis (?), så er det “uekte” friluftsliv. Pyntet på, dandert og tilgjort, satt på spissen.
Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. Ønsker man å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Ønsker du ikke å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Hvorfor skal det være så himla viktig hvordan man ønsker å se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjør? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke på tur. Om de vil det, så dem om det. Jeg er superfornøyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme.
Jeg syns vi skal heie på hverandre. Heie på de som kommer seg ut på tur. Om det så bare er en dagstur. De som kvier seg for å ligge ute en kald vinternatt, men som våkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et “dandert” bilde på sosiale medier krevd både mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens første tur alene, og personens første tente bål. La oss heie på de som blir inspirert til å komme seg ut. La oss heie på de som inspirer til å få andre til å komme seg ut. La oss heie på de som løper opp et bratt fjell for å ta på seg sin fineste kjole på toppen. La oss heie på de som er på lange ekspedisjoner med bustete og fett hår med blåveis. La oss heie på de som er på helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i håret. La oss heie på de som er seg selv, uavhengig av klær, sminke, utstyr og utseendet.
Jeg er en del på tur. Men jeg har aldri vært på tur over så lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er “ekte” for en troverdig turjente.
Og hvis noen skulle føle at det friluftslivet jeg driver med gjør dørstokkmila høyere for å komme seg ut, eller at jeg setter et press på hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, så syns jeg det er utrolig trist.
Jeg får stadig både meldinger og mail på Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til å dra mer ut på tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet “forbilde”, selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg får såå mye støtte og koselig meldinger om det jeg driver med, så gir det meg motivasjon til å hver dag dag bidra til at i hvert fall én person blir inspirert til å dra mer ut på tur, lage bål og sove ute.
Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedeværelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er på tur i utstyr du kanskje ikke hadde gått med eller brukt, så kjenner de likevel på akkurat den samme turgleden som du gjør.
Hva folks motivasjon for å dra på tur måtte være, om det er likes på Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i å være ute i frisk luft spiller vel ikke så mye rolle, så lenge man kommer seg på tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare å applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan også ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet.
At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt å ikke tåle å se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget.
Naturen er for alle, og det er det som er så flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har på deg mascara, matchende klær eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vår vakre natur og fortsetter å inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, får gode minner fra naturen og tar med andre ut for å dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjøre at enda flere har lyst til å dra ut på tur. Jeg syns at så lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hår og skitne klær, så er det ingen grunn til bekymring.
Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, så kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vår kjærlighet for naturen.
Ikke kast søppel i naturen, plukk opp etter deg, vær varsom med bålfyring, la dyr være i fred og hils pent på dem du møter, så skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har på deg eller hvordan du ser ut.
Jeg har fått en del spørsmål om hva slags redskaper jeg har med meg på tur, og tenkte å vise dem til dere. Nå er jo ikke dette noe hokus-pokus, men jeg har spesielt to kniver som jeg gjerne vil vise frem.
Til tur har jeg med meg øks, samisk inspirert kniv og en lommekniv.
Øksen er fra Fjellsport, men den samisk-inspirerte kniven og lommekniven er laget spesielt til meg fra Skådenkniven.
Skaftet på den store er av flammebjørk, mens den lille er av valnøtt.
Det er stabilisert tre i begge knivene. Stabilisert betyr at treverket er tvers gjennom impregnert med ett resin via vakum i en tank. Treverket trenger derfor bare polering når det blir slitt, så du slipper å olje det. Knivene er motstandsdyktige mot blant annet vann og olje.
Slirene er av masurlær og har doble sømmer innsatt med fett. Læret farges med narvsværte og kan fåes i de fleste farger og nyanser. Jeg elsker slirene, spesielt på den største. Den har en nydelig varm brunfarge og er utrolig robust og kul. Den har også messing i en slags gullfarge på toppen, som gjør seg veldig fint i stil med den varme brunfargen på læret.
Lommekniven er utrolig letthåndbar, og jeg kan ha den med overalt. I tillegg har den et utrolig fint motiv som du kan se lengre ned i innlegget. I tillegg elsker jeg valnøttfargen på den.
Se så utrolig fin den samisk-inspirerte kniven er med den varme brunfargen og flammebjørken som matcher perfekt til slira. Syns at messingen gir en flott detalj til den varme fargen. Denne store kniven har laminert blad av 80crv2 og hrc59 stål.
Og her er min fine lommekniv med et bilde av Augustus og meg fra da vi var i Ørsta. Jeg har hatt denne kniven i nesten ett år nå, og bildet har holdt seg like fint. Jeg elsker at kniven er litt annerledes, at jeg har valgt materiale og farge på det selv og hvor bildet er personlig som setter særpreg på kniven. Dette må jo være en helt fantastisk gave å gi til noen man er glad i, hvor man får en kniv som ikke er lik noen andres.
Den lommekniven har blad i d2 stål. Skaftet er som sagt av valnøtt, og jeg eelsker den fargen!
Det som er så kult med denne er at man kan støpe inn bilde av hva man vil. Kanskje du vil ha et fint bilde av hunden din, et flott naturmotiv eller av andre små gjenstander som passer seg på kniven?
Kanskje vil du bruke det som en jaktkniv eller fiskekniv, og sette inn bildet av ditt første felte vilt, din gode jakthund, eller din største ørret?
Det er bare fantasien som setter grenser.
Jeg valgte å ha bilde av Augustus og meg. Om jeg er på tur alene, sliter med motivasjonen eller er litt redd, så har jeg ett koselig bilde av oss som jeg alltid kan se på og som er med meg overalt. Kniven brukes jo til så mangt og er en av de gjenstandene jeg aldri glemmer å ta med meg på tur.
Knivene kan lages etter ønske fra Tom Olav Skåden. Man kan velge lengde, form, farge og treverk på kniven selv, samt bilde om man ønsker det i skaftet.
Han lager utrolig mange fine kniver hvor du kan gjøre din til en personlig kniv.
Jeg ville lett gitt denne kniven i gave til noen jeg er glad i. Det er en perfekt farsgave til en pappa som er glad i naturen, en flott kniv å gi til en konfirmant eller en som fyller 18 år og er klar for den store verdenen med en unik kniv i beltet. Eller så er det dødskult å gi det i gave til en som har bestått jegerprøven eller akkurat har felt sitt første vilt. Jeg skal i hvert fall gi en slik unik kniv til noen jeg er glad i!
For bestillinger og eventuelle spørsmål, kan Tom Olav Skåden kontaktes gjennom Facebook HER (Tom Olav Skåden). Sjekk også ut hans Instagram-konto HER.
Nå har samboeren og jeg nettopp kommet hjem fra en helgetur i nærområdet. Det er så utrolig deilig å ikke trenge å dra så langt for å kunne nyte stillheten og få skikkelig villmarksfølelse. Nå er jo vi ganske heldige som har såpass store utmarksområder rett utenfor døren, men dette kan man helt greit få til i Østmarka eller Nordmarka også. Man må bare oppsøke de områdene som ikke er så populære. Jeg syns i hvert fall ikke det er noe særlig å møte på masse mennesker i skogen, men kanskje det er litt sært?
Uansett. Vi parkerte bilen i enden av en blindvei, salte opp bikkjene med kløv før vi kastet på oss våre egne sekker. Vi hadde ikke bestemt oss nøyaktig for hvor vi skulle gå, men det er jo en del av moroa syns nå jeg. De spontane turene har jeg opplevd som de aller beste.
Vi peilte inn en kurs mot en liten høyde, uten at det var dit vi hadde tenkt til å gå. Vi valgte egentlig bare å loffe mot høyden og finne en fin soveplass underveis. Mesteparten av området er myr og noe gammelskog, så vi slet litt med å finne rennende vann. Stillestående myrvann er jo ikke noe særlig, i hvert fall ikke til drikkevann.
Det tar ikke lang tid før jeg får den herlige følelsen når jeg er på tur, spesielt om høsten. Gule blader, rød lyng, lav sol og frisk bris. Det er så herlig at det kan ikke beskrives med ord engang. Følelsen må kjennes på kroppen.
Se så vakre farger. Å gå i skogen nå er virkelig en fryd for øyet.
Siden vi gikk tur ett sted det ferdes ulv, fant vi ulvebæsj. Og jeg syns det er dødsspennende. Da vet du at ulven ferdes der og at den på ett eller annet tidspunkt har bæsjet der. Det gir en enormt god villmarksfølelse. Tenk å ferdes på samme område som ett så majestetisk rovdyr. Jeg får gåsehud.
Men det gjorde at vi holdt ett øye ekstra åpent og passet hele tiden på at hundene var i nærheten. Det var relativt gammel bæsj og ulven hadde merket oss lenge før vi i det hele tatt hadde fått sett snurten av den, men det er fortsatt greit å være litt ekstra bevisst. Ikke bare for hundenes skyld, men du får med deg så mye mer av lydene og luktene i naturen om du bruker sansene litt ekstra godt.
Vi fant etterhvert en utrolig fin camp. Ett tips om du skal på tur i ulent terreng hvor det kan bli vanskelig å finne en flat teltplass: TA MED TARP.
Så lenge det ikke er meldt pøsregn, så er tarp en helt ypperlig erstatning til telt. Det tar mindre plass, veier også mindre. I tillegg føler du deg litt nærmere naturen enn å ligge i telt. Jeg føler at når du ligger i telt så forsvinner litt av den natur-følelsen idét du lukker døren til teltet for å sove. Du merker ikke like godt om noe ferdes utenfor eller om soloppgangen er helt nydelig.
Du kan jo også droppe både tarp og telt. Men siden Knud har herjet litt i det siste, var det meldt noen vindkast. Derfor tok vi med oss tarpen som kunne gi oss litt le for vinden.
Vi valgte å ha en liten lunsj med skogens gull og soppsuppeblanding. Dette smakte helt herlig, og hva ellers å spise til lunsj en kald høstdag enn soppsuppe med kantarell?
Det var relativt lett å finne ved til bålet i og med at vi var i et gammelskog-område. Men å finne opptenningsved var ikke like lett, da mye hadde ligget lenge i myren som gjorde at det var relativt råttent.
På tur har vi som regel hver våre arbeidsoppgaver.
Augustus finner bålved, tar med seg øksa og samekniven.
Jeg har som oppgave å finne never, opptenningsved og annet ved. Og som regel er det også jeg som lager bålet.
Det er ganske greit å ha hver sine oppgaver selv om man bare er to stykk. På den måten blir alt gjort litt mer effektivt og den andre blir ikke stående og lure på hva i huleste man skal gjøre nå. Nå som det blir så tidlig mørkt er det også greit å ta ha på plass alt av ved og opptenningsved tidlig. Det er ikke noe særlig å stå i mørket og hugge ved.
Det skal ikke så mye til for dra på tur om man bare bestemmer seg for det og vet om en plass du kan dra til. Det trenger jo ikke være så langt unna, og man trenger heller ikke gå så langt om man ikke vil. Noen kan føle at dørstokkmila for å dra på tur er like høy som å dra på trening. Men når du først er ute, med pakket sekk og glade bikkjer, så er det lite å angre på. Naturen er også så utrolig fin nå at det trist å gå glipp av den.
I tillegg kan man få utrolig mange fine turopplevelser om man tilbringer en natt ute. Gjerne når man ikke oppsøker det. Vi våknet til at det gikk en flott og majestetisk elg ute på myra i dagens første solstråler. Opplever man så fine morgener fra sengen? Neppe.
Dessverre var kameraet kun utstyrt med ett 35mm objektiv, så opplevelser med elgen blir kun tatt vare på i minne.
Vi fikk i hvert fall en helt fantastisk helgetur, med både elg og ulv. Krysser fingrene for flere slike opplevelser.
Det å kunne nyte av naturens goder er noe mange setter pris på, inkludert meg selv. Det finnes vel ingenting bedre enn å kunne spise selvfisket fisk på bålet, godt stekt i smør og krydder.
Men det å faktisk få fisk krever mer enn å kjøpe en ferdig pakket ørret i butikken. Men det er jo en del av friluftsgleden!
Det jeg syns er aller morsomt med å fiske, er idét fisken biter. Man blir spent på hva som er på andre siden av snøret, adrenalinet sprer seg i frykten for å miste fisken, og du føler en enorm mestringsfølelse når du får fisken på land.
I tillegg smaker fisken dobbelt så godt som kjøpefisk. Du er fullt klar over at fisken har levd et godt liv, den har ikke vært til skade på andre fiskebestander slik som oppdrettsfisken er. Den er heller ikke full av kjemikalier fra oppdrettsnæringen som verken er bra for deg eller fisken. Fisken har svømt rundt i sunne omgivelser og er derfor stappfull av næring. Denne kan du nyte med god samvittighet, og best av alt: Du har fanget den selv.
Det er fint å kjenne på opplevelsen av å måtte jobbe for å skaffe egen mat, noe ikke så mange ungdommer kjenner til i dag.
Men for å kunne få fisk, er det noen ting det er greit å være obs på. Her er mine fisketips på hvordan å få en vellykket fisketur.
HVOR KAN JEG FISKE?
Takket være allemannsretten vi har i Norge, så er det gratis å fiske i sjøen. Da kan du fiske med stang og snøre. I ferskvann og elver er reglene litt annerledes, og det er lurt å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for det området du ønsker å fiske i. For å kunne fiske i ferskvann så trenger du enten tillatelse fra grunneier eller så må du kjøpe et fiskekort fra Inatur.no
På Inatur.no finnes det en oversikt over vannene nær deg, og du kan også søke på områder du gjerne kunne tenke deg å fiske i og hva slags fiskekort du kan få tak i der. Det står også informasjon om hva slags fiskearter som oppholder seg i de forskjellige vannene.
Fisker du ulovlig kan du risikere å få en høy bot. At man fisker ulovlig ødelegger både for fiskebestanden og for de andre som ønsker å fiske som faktisk har kjøpt fiskekort. Så sørg for at du er på riktig side av loven.
Skal du være i et område over en lengre periode, kan du kjøpe deg et sesongkort for de vannene som er i nærheten av der du oppholder deg. Da sparer du penger og du slipper å kjøpe deg et nytt kort for hver gang du vil fiske.
HVA TRENGER JEG AV UTSTYR FOR Å FISKE?
Å fiske krever ikke så altfor mye utstyr. Det krever heller ikke det dyreste utstyret, selv om man gjerne liker å tro at man får større fisk på en dyrere fiskestang. Dette kan jeg med erfaring avbekrefte.
For å finne ut hva slags utstyr du trenger er det greit at du på forhånd har bestemt deg for hvilken fisk du ønsker å gå etter og vet hvilke vann som med høy sannsynlighet inneholder denne fisken. Det kan du også lese om på Inatur.no.
Man trenger ikke å kjøpe seg nytt fiskeutstyr for å dra på sin første, andre eller tredje fisketur. I begynnelsen ville jeg oppsøkt en venn eller et familiemedlem som du vet har fiskeutstyr. Kanskje du kan få låne, eller at dere tar en fisketur sammen? Ingenting er som å lære av noen som har litt erfaring og i tillegg kan man dele fine naturopplevelser i lag.
Om du ikke kjenner noen eller vet om noen som har fiskeutstyr, kan din lokale Jakt -og fiskeforening være til god hjelp. Der finnes det garantert andre som er på ditt nivå, og som kanskje ønsker å dele både utstyr, erfaring og opplevelser med deg. Ellers er det også mange lokale Jakt -og fiskeforeninger som driver med utleie av utstyr om det er noe du trenger å låne.
Som nybegynner trenger du ingen “ekspertutstyr”. Det finnes så utrolig mye forskjellig fiskeutstyr på markedet, at det kan være en fordel å teste litt forskjellig før du eventuelt bestemmer deg for å gå til innkjøp av noe. Det finnes forskjellig lengde, mykheter på stengene og andre funksjoner som er greit å vite om på forhånd.
Om du bestemmer deg for en stang som du gjerne vil ha, sjekk FINN.no først. Der ligger det mye fint fiskeutstyr som både er pent brukt og hvor du kan spare både penger og miljøet.
STANG OG SLUK
Etter min mening og utifra erfaring vil jeg påstå at haspelfiske eller agnfiske er den enkleste måten å lære seg å fiske på. Agnfiske har jeg ikke drevet med så mye, men haspelfiske er en stor favoritt hos meg.
Haspelfiske er kasteslukfiske. Det betyr at du har en fiskestang med en haspelsnelle, og et snøre med en selvvalgt sluk på enden.
Jo tyngre og større stang du har, jo tyngre fisk er den beregnet for. Jeg har en fiskestang som tar sluk opp til 15 gram, og denne syns jeg passer perfekt for ørretfiske i innland. På denne har jeg fått ørret fra 400 gram – 2 kg.
Sluken bør også være beregnet for den fisken du skal fiske etter. Se på forholdene rundt der du skal fiske og velg ut etter det.
Farge, form og størrelse på sluken er en av tingene som spiller inn for om fisken biter. Andre faktorer som spiller inn, kan være bunnforhold, lysforhold, vær -og vanntemperatur. Det er derfor viktig å ha variasjon i slukene for å lykkes innen haspelfiske. Ofte kan det være greit å bytte litt på hvilken sluk du bruker. Om du har prøvd i 30 minutter uten lykke, test en annen sluk. En god regel er: Lyse sluker til dagsfiske, mørke sluker til kveld/nattfiske. Å fiske seg rundt vannet er også en god idé. Fisken står ikke på samme plass hele tiden. Den står også gjerne der det renner en bekk inn i vannet. Så om du fisker deg rundt hele vannet (om det ikke er altfor stort/langt selvfølgelig), så har du kastet fra alle vinkler. Dette gir i hvert fall høyere sannsynlighet for fangst.
Det skader ikke å lese seg litt opp på ulike sluker og fiskeforhold, men det er like viktig å prøve seg fram gjennom prøving og feiling. Det har jeg gjort, og funnet mine favorittsluker. Jeg skal heller ikke legge skjul på at Lars Monsens fisketips har vært til god hjelp.
I hvilket tempo du sveiver inn sluken har også noe å si. Jeg har ofte gått på smellen ved å sveive inn for sakte. Da ender jeg opp med en sluk full av bunnslam og i verste fall har jeg satt meg fast og jeg mister favorittsluken. Her er det kun øvelse som gjør mester.
For å hjelpe deg litt på veien har Villmarksliv laget en oversikt over datoer og tidspunkt ørreten og laksen er mest bitevillig. Husk at du må se på tabellen ut i fra hvor du skal fiske, med Trondheim som utgangspunkt for tidspunktene.
Her er Huggtabellen:https://www.side3.no/friluftsliv/huggtabell-2018-nar-biter-fisken-6675052
TILBEREDNING
Når du har fått fisk og den har en god “matfisk”-størrelse, mangler du kun tilberedning. Å sløye fisken må du selvsagt gjøre. Om du ikke vet hvordan du sløyer en fisk, så legger jeg ved en introduksjonfilm nederst i innlegget som du kan titte på. Hvordan jeg sløyer fisken kommer i et senere blogginnlegg.
Når jeg er på tur, pleier jeg å gjøre det ganske enkelt på matveien. Jeg pleier å ha med potetmos, smør og et krydder som kalles “Krydderblanding”. Den passer perfekt til både ørret og potetmos. Jeg steker alltid fisken med skinnet på. Dette blir skikkelig godt og crispy.
Jeg har også lagd noen ganske gode retter med selvfisket ørret. Dette har jeg gjort om jeg skal på en kortere tur eller dagstur. Da har jeg med meg aluminiumsfolie og tilbehør som purre, sitron, hvitløk, paprika, tomat, løk og gulrot. Jeg legger både fisken og tilbehøret inn i aluminiumsfolie, legger på en dæsj med smør og krydder. Deretter pakker jeg den godt inn og lar den grille på bålet. Mmmm.
TURGLEDE
Å få fisk kan være både vanskelig og en enorm tålmodighetsprøve. Men for meg handler fisking like mye om opplevelsen av å nyte vår enkle natur, som det å faktisk få fisk. Leve på naturens premisser. Om vi friluftsfolk alltid fikk fisk, hadde det ikke vært like mye fisk igjen, og gleden av å få fisk hadde ikke vært like stor. Husk at det ikke bare er oss som liker å vill fisk. Det er flere dyr som får gleden av den fisken du ikke får tak i.
Om man ikke får fisk, kan man alltids prøve senere på dagen eller i et annet vann. Det er lett å bli frustrert når man så gjerne vil spise fisk på bålet, men ikke får noe napp. Aller mest frustrerende er det å se at fisken vaker som bare det, men ikke vil bite på din sluk. Der snakker jeg dessverre av erfaring..
Men se den positive siden ved det å ikke få fisk. Da blir gleden bare enda større når den faktisk biter. Og det er ganske kjipt om fisken biter såpass ofte at du blir “bortskjemt” på naturens goder. Den dagen du ikke får fisk, blir det heller en negativ opplevelse, fremfor en positiv opplevelse de gangene den biter.
I naturen kan vi aldri ta noe for gitt, og jeg tror det er det som gir den enorme frihetsfølelsen vi lengter etter når vi er på tur. I hverdagen har man stort sett kontroll på det meste. Man kan bestemme hvor mye middag man skal spise og ikke minst HVA man skal spise. Velger man å dra ut på tur og leve på naturens premisser, finner man fort ut at kontrollen er noe vi må overlate til naturen. Og i mine øyne så finnes det ikke noe bedre enn det.
I det siste har jeg også fått øynene opp for fluefiske. Det er en helt annen måte å fiske på. Det krever mer presisjon, trening, forståelse av vann og insekter. Jeg syns det er veldig vanskelig, men også utrolig gøy. I stedet for sluk, som man bruker til haspelfiske, bruker man flue. Og disse fluene er imitasjoner av de insektene som befinner seg i det området du fisker. Som du sikkert skjønner, så krever det at man gjøre ett godt forarbeid, og er klar over hvilke insekter som befinner seg der du fisker og hvilken tid de klekker på. I tillegg så finnes det både enhånds og tohånds-stenger, og med de forskjellige så holder du/drar i snøret når du fisker. Da skal fluen legge seg rett under eller rett over vannoverflaten, avhengig av om du fisker med tørrflue eller våtflue. Veldig vanskelig å forklare, og enda vanskeligere å lære seg, haha! Men det er en første gang for alt, og man lærer ikke av å ikke prøve.
Jeg er i hvert fall heldig som bor 20 meter fra Glomma og får bruke tid på å trene der.
Håper du lærte litt om fiske, og at dette fikk deg til å ville dra på fisketur. Å dele en fiskeopplevelse med en venn eller et familiemedlem er gull verdt 🙂
Her er en video av Lars Monsen som viser hvordan man sløyer harr, gjedde og ørret:
