TANKENS KRAFT

Hei dere,
Jeg tenkte på dele med dere noe som jeg har fundert over en del det siste året.
Å føle at man ikke er bra nok, er en tanke de aller fleste går med i dag. Uansett om du er barn, ung eller gammel.
Hvorfor er det egentlig slik?

Fra jeg var liten så har jeg alltid fulgt med i media. Uten at det var noen konkrete eksempler, så hadde man alltid en tanke om hva som var “perfekt”. Jaget etter et spesifikt utseendet. En spesifikk kropp. Det handler bare om utseende. Kun det. Men på et tidspunkt fant jeg ut av at det ikke er det som virkelig gjelder.

Uavhengig av hva man driver med og når man gjør det, så betyr helsen alt. Det er den vi er avhengige av for å eksistere. Etter at jeg begynte å gå mer og mer på tur, bære tungt og gå langt, kjente jeg at det er noe annet enn utseende som er viktig. Selv om jeg til daglig kjenner på presset for et “bra” utseende, forteller klokheten i meg at det ikke er det som betyr noe. Og jeg prøver å overdøve alt presset med nettopp denne klokheten. Jeg vil være frisk og sterk. Jeg vil kunne kjenne på mestringsfølelse. Ingen mestringsfølelse kommer fra utseende. Du kan ikke gå opp på et fjell og være fornøyd med håret ditt eller vippene dine. Det er ikke slik det fungerer. Du kan derimot gå opp på et fjell og være fornøyd over din fysiske styrke. Ikke minst kan du være fornøyd med ditt pågangsmot, evnen til å fortsette selv om bakken er bratt og føttene såre. Når du kommer på toppen, så er pulsen høy, hjertet pumper, svetten renner og DU lever!

Jeg blar igjennom blogg.no og kjenner at jeg blir sliten. Sliten av å bli matet med rabattkoder, bleking av tenner og retusjerte bilder. Hvorfor må fokuset være der? Hele tiden? Og hvorfor vil alle lese om dette?! Hva er det som gjør at vi blir dratt mot mennesker som promoterer hvordan vi skal se ut?
Jeg leste selv om restylane og silikonpupper da jeg var yngre. Ikke nødvendigvis fordi det var noe jeg ønsket selv, men fordi det var spennende med mennesker som delte slike, i mine øyne, “private” detaljer om sitt eget utseende. Jeg er virkelig for åpenhet. Men det hadde vært så fint om fokuset lå på noe annet enn åpenhet rundt utseende. Dette bygger ikke opp andre på noen som helst måte. Tvert imot. Det skaper en ide om hva som gjelder og hvordan man skal se ut. Før jeg visste ordet av det, satt jeg selv i en steril stol med hvite vegger, lukten av kjemikalier og fikk fillers presset inn i leppene. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg ikke engang kjenne meg igjen i tankegangen jeg hadde da.  Men det er akkurat som at man lukker ørene for alt fornuftig, fordi du har blitt matet med det så mye av “inspirerende” bloggere, at du vet at det er det her som gjelder. Det er fillers som skal til for at jeg og du blir fin. Se, her var det en rabattkode i samme slengen, så jeg slapp å bruke hele lønnen min på det, men heller bare halvparten av den.

Jo eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over livet. Jeg tenker over hva jeg er takknemlig for. Og jeg tenker over hva jeg frykter. Jeg kan gå så langt jeg vil, bære tungt, løpe i blomsterenger med min hund og jeg kan hoppe fra bryggen og gni saltvann ut av øynene en varm sommerdag. Jeg kan sove i telt og grille ørret rett fra fjellet. Tenk om dette var ting som ble tatt i fra meg. Noe av det jeg verdsetter aller høyest. At noe skjer som vil hindre meg fra å gjøre det jeg liker aller best. Dette gjelder ikke bare meg. Vi har alle tanker og redsler. Nå som vi har lunger til å inhalere fjellets unike duft, vi har hender vi kan bruke til å lage bål, sløye fisk. Hvorfor skal hvordan vi ser ut være så himla viktig?
Hva kan store pupper, stor rumpe, hvite tenner, lange vipper, gi meg, som ikke en frisk og velfungerende kropp kan?

Vi må slutte å sammenligne oss med hverandre. Vi må slutte å definere menneskets verdi ut i fra hvordan man ser ut. Vi må begynne å kjenne på mestring ut i fra kroppens funksjoner, og selvtilliten vår skal komme derfra! Vi er dritgode hele gjengen, fordi vi kan mestre det aller meste, kun med vår kropp og dens unike funksjoner. Tenk på alle fjellene du kan bestige! Hva slags følelse kjenner du på da? Tenk på at du, med din kunnskap, kan få til å overleve en natt ute i naturen! Fordi du er tøff og fordi du evner å bruke kroppen din til å overleve. Du finner kvist, du samler ved og du lager et bål. Du fisker egen middag og du spiser den og blir mett. Hvor viktig er det da, at du kanskje ikke har så store pupper, eller du mener du er fort tjukk for tynn, eller kunne tenkt deg litt hvite tenner?
Setter man dette i perspektiv, så er det så ufattelig mye tid vi bruker på å snakke oss selv ned og ønske at vi var noen andre. Vi bør alle bare være veldig glade og takknemlige for at vi har en kropp som fungerer slik den skal og som vi kan bruke til å oppnå så utrolig mye mer enn det utseende noen sinne kan gi oss.

Tenk på det, neste gang du rører ved å tenke negativt om ditt eget utseendet.

/Line Victoria Sverdrup

JEG FRYKTER FRAMTIDEN

Jeg føler meg heldig som er født i Norge. Ett rikt land med muligheter for enhver. Ett land mange andre land bare drømmer om.
Jeg får stadig meldinger fra mine internasjonale følgere på sosiale medier om hvor heldig jeg er som bor i Norge, og at deres store drøm er å komme til Norge for å dra på tur her, se den fantastiske naturen i Norge som vi så stolt deler på sosiale medier.
Hashtagger og brukere som #mittnorge og #norgepåsittbeste #visitnorway. Under flere av disse hashtaggene florerer det av bilder av norsk natur. Sjekk selv. En natur mange bare kan drømme om.

Man skulle trodd at vi nordmenn kunne se oss selv utenfra såpass godt at vi skjønte at dette er noe unikt. Denne naturen kan vi ikke miste. Vi er ett lite land, og med all den globaliseringen som foregår nå, så har vi ingen natur å miste. Denne naturen må vi utnytte. Og jeg tror det er her politikere og mennesker med makt, har misforstått. Å utnytte norsk natur ser i hvert fall jeg på som verdifullt. Å utnytte norsk natur for meg er å få med flere mennesker ut i naturen for å oppleve på kropp og sinn hvor helsemessig viktig det er å være ute i naturen. Å utnytte norsk natur for meg handler om å lete etter skjulte perler i Norge som kun tussefantene i skogen har sett før meg. Å utnytte norsk natur for meg er å kunne fiske min egen ørret eller laks, uten innblanding fra opprettsnæringen eller lakselusa. Å utnytte norsk natur er å sitte på vidda, lytte til heiloen i sin flotteste vårdrakt klar for å finne seg en make. Å utnytte norsk natur er å se fossene glitre, myrull svaie i vinden og plukke multer søte som mormoren min.

Foto: Augustus Moltubakk


Foto: Augustus Moltubakk

Kanskje har ikke de menneskene som sitter med makten, vært ute i norsk natur før? Kjent på stoltheten jeg kjenner på når jeg ferdes i Norges ville utmark? Kanskje har de aldri kjent på hvordan uberørt villmark gjør at hjertet bruser? Kanskje har de aldri nådd en fjelltopp med en utsikt som gir deg tårer i øynene og klump i halsen? Kanskje har de aldri kjent på sulten du går med på tur, fordi du kun har tatt med deg potetmos og håper på at du får fisk, eller kjent på gleden av at tidenes ørret hugger på kroken?
Kanskje har de aldri kjent på stillheten og roen som bare naturen kan fylle oss med? Kanskje har de aldri kjent på følelsen av å være liten og maktesløs, i en verden som er så stor, og i en natur du ikke kan kontrollere?

Det er nå vedtatt at det skal bygges landbasert vindkraft i store deler av Trøndelag. Ca en fjerdedel av alle vindkraftanleggene det allerede er gitt tillatelse til i Norge, ligger i Trøndelag. Utbyggingen gjelder også flere steder i landet, og store verdifulle utmarksområder vil rammes. Naturen og dyrene som ferdes i den sterkt truet av denne utbyggingen. Noen områder i Trøndelag er allerede i ferd med å gå tapt. Det kommer blant annet 18 vindmølleparker i Trøndelag. Grunnen til at det planlegges og allerede utføres slik utbygging av vindturbiner, er at politikerne satser på et “grønt skifte”, og det er jo bra. Men når dette går på bekostning av norsk natur som allerede er sterkt truet fra alle kanter, kan ikke dette anses som særlig politisk grønt.
Norsk natur ofres for at storbyene skal bli “grønnere” og mer klimavennlige. I Trøndelag er det Stadtwerke München i samarbeid med TrønderEnergi som vil industrialisere store deler av Trøndelags natur for å mate München med grønn energi.
Slik jeg ser det, så går ikke klimavennlig hånd i hanske med å rasere norsk natur.

Vindturbinene som skal plasseres ut i naturen er opp til 250 m høye. Frihetsgudinnen i New York er 93 m høy. Altså blir disse vindturbinene over dobbelt så høye. Tenk deg det!

1 vindmølle krever:
– Det må i snitt etableres 800 meter vei
– Store områder må sprenges fordi stigningen på veiene må være lav
– Det blir opprettet en gruset oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane

Ifølge Turistforeningen har andelen villmarkspreget natur i Norge gått fra 50% til under 12% i løpet av de siste hundre årene. Hvis våre kommende generasjoner skal kunne ha gleden av norsk natur på samme måte som det vi har, så er vi nødt til si klart, konsekvent og tydelig NEI til denne utbyggingen. Ikke bare truer den norsk natur, den truer også alle de fantastiske og unike dyreartene som har disse områdene som habitat. Er det verdt det?

Vi ønsker at energi skal være bærekraftig. I teorien er vindkraft en bærekraftig ressurs. Men når man tar ned store naturområder og verdifull natur for å gjøre Norge og München mer klimavennlig, er ikke dette bærekraftig. Ikke i nåtid og ikke på sikt. Denne utbyggingen og industrialiseringen vil prege manns minne i noen uker, kanskje måneder, til og med år for dem som virkelig brenner for friluftslivet, men konsekvensene for selve utbyggingen i naturen vil være permanente. Ikke bare for oss som lever nå. Ikke bare for dyrene som lever nå. Men også for menneskene som vil komme etter oss. Dyrene og naturen som vil komme etter oss.
Skal planeten vår bli bærekraftig, må vi tenke bærekraftig. Verdifull, viktig og urørt natur vil gå tapt, på grunn av store anleggsområder som må plasseres rundt disse vindturbinene. Uansett hvor mye man vrir og vender på dette, så vil det aldri være bærekraftig.

Foto: Augustus Moltubakk

Foto: Line Victoria Sverdrup


Foto: Augustus Moltubakk

Vi mennesker har den gleden av en evne til å kunne stå opp for oss selv om vi opplever urett. Vi står og synger på sanger som fremmer Norges verdier. Sanger som vi synger med rak rygg, en liten klump i halsen, men med en stolthet som enhver borger kan kjenner på. Sangene inneholder noe av det vi verdsetter mest med Norge. Og ett tema som går igjen, er norsk natur.
Skal disse sangene kunne synges av våre neste generasjoner, må rasering av norsk natur stoppes.

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

Jeg ønsker at fargene i det norske flagget fortsatt skal kunne representere hvit snø, røde kveldssoler og blå breer, også for våre neste generasjoner. Men disse vil forsvinne og miste sin sjarm om all utbyggingen som planlegges blir til virkelighet.

Naturen har vi NÅ. Og vi er alle forpliktet til å ta vare på den, til glede og til nytte for kommende generasjoner. Og uansett hvor klisjé det høres ut, så har vi ingen Plan(et) B. Og det bør tas på det høyeste alvor, for oss, for politikere og for verden.
Jeg frykter framtiden.

Gå inn på Trondheims Turistforening sine nettsider og undertegn oppropet deres HER om du ønsker en ordentlig bærekraftig framtid, at vi skal kunne bevare den vakre naturen vi er så inderlige stolte av, og at du er i mot rasering av natur til fordel for vindkraftutbygging og penger. Innen 1. april 2019 skal NVE levere Olje- og energidepartementet sin rapport med en vurdering av de mest egnede områdene for utbyggingen av vindkraft. VI HAR DÅRLIG TID. 


Foto: Prem Foss Sharma, Sylan

/Line Victoria Sverdrup

Kilder:
https://www.tt.no/artikler/nyheter/15704-nei-til-rasering-av-trndersk-natur/
https://temakart.nve.no/link/?link=vindkraftverk&fbclid=IwAR1DrTPtMRFZVR7EqswLnrP7hj7A0jUc9ptvc0bzy87jYH8QDO99e1dgu2Q
https://www.harvestmagazine.no/pan/det-skitne-spillet-om-fjellet?fbclid=IwAR2geMQQCkzTN7bdyKSYFNBF6jSyWFv86tJU0oqOWaNTXPYRriNThFrI-m8

 

SAMFUNNET MOT NATUREN

Hei på dere,
Jeg har litt lyst til å ta opp noe som har plaget meg, egentlig ganske lenge, men kanskje litt ekstra nå i det siste. Dette innlegget handler om spesielt oss jenters fokus, interesser, hvordan vi lar oss påvirke og av hva.

Som jeg har skrevet i ett tidligere innlegg som du kan lese HER, så har jeg tidligere følt meg litt som en kasteball mellom det å være en bærumsjente som dro på fester og gikk i fine klær, og det å være turjente med bein i nesa og tung ryggsekk. Jeg følte også lenge at det ikke går an å være begge deler, og fant derfor aldri helt min plass.
Når vi er på dette usikre stadiet i livet, hvor vi kastes litt mellom venner, familie, verdier og samfunnets forventninger, er vi på vårt mest sårbare. Og når vi er på vårt mest sårbare, er det lett å bli påvirket av de vi ser på som suksessfulle.
Dette er jo ikke noe nytt. Men utviklingen ser jeg på som bekymringsverdig.

Jeg har lest andres blogger siden tenårene. Jeg syns at det har vært gøy å følge med på hva andres hverdag, deres fine bilder av mat og “outfits” og innkjøpene deres fra Spania. Mitt store forbilde var så kalte ”Voe” som hun kalte seg på den tiden. Tar jeg en liten titt på toppen av blogg.no den dag i dag, så får jeg rett og slett frysninger. Ikke fordi jeg har noe imot noen av disse bloggerne. Men FOKUSET på disse bloggene, er skremmende. Alle i toppen handler omtrent om det samme. Klær, sminke, caféturer, samarbeid med klokkekolleksjoner osv. Men noe av det største fokuset handler om utseendet. Det handler om fillers, betakaroten, plastisk kirurgi, extensions, bleking av tenner, fjerning av strekkmerker, operasjoner av underlivet og ellers alt annet som har med utseendet å gjøre.
Mengden av slike innlegg varier litt fra blogg til blogg, men alle har to-tre innlegg i måneden som handler om slikt. Og disse bloggerne er på toppen av blogg-Norge. Grunnen til at de er på toppen er fordi de har høyest lesertall. Det betyr at mesteparten av unge jenter og gutter som leser blogger den dag i dag, leser disse bloggene. Og det får meg til å undre meg over hva som interesserer unge mennesker den dag i dag.
Jeg forventer ikke at alle er interessert i friluftsliv, overhode ikke, men at det ikke er en eneste blogg på toppen som handler om natur, friluftsliv, jakt og fiske skremmer meg litt. Det har nok litt å gjøre med at det ikke er så mange som blogger om dette, nettopp fordi vi er ute og gjør andre ting. Men i mine øyne er det ikke en eneste blogg på toppen som handler om noe som er hakket sunnere å lese om for unge mennesker i dag, enn utseendet og operasjoner. Vi distanserer oss mer og mer fra urmennesket, naturen og utnyttelse av naturens goder og tilnærmer oss mer og mer et totalt uoppnåelig perfeksjonert bilde av mennesket.

Jeg har så lenge jeg kan huske, hatt mine komplekser. Det har vi kanskje alle hatt eller fortsatt har? Noe ved utseendet vårt som plager oss litt i hverdagen. Noen av mine komplekser har jeg godtatt at er slik og jeg tenker ikke noe mer over dem i dag. Andre komplekser plager meg fortsatt den dag i dag, men jeg er så opptatt av å gjøre ting som gjør meg glad, at tankene på disse kompleksene forsvinner. Men. Sitter jeg dermed hjemme i sofaen flere dager på rad, leser blogger og ser på TV, kommer bevisstheten over disse kompleksene fort tilbake. Da kan jeg ta meg selv i å sitte og hate på den delen av meg selv som jeg misliker, sjekke meg i speilet hver gang jeg er på toalettet og bli sint over hvordan jeg ser ut.
Jeg skal innrømme at jeg på ett tidspunkt i livet, valgte å gjøre noe med utseendet mitt, nettopp fordi kunnskap, reklame og informasjon om slike operasjoner var så lett tilgjengelig hos alle disse bloggerne. Jeg så opp til flere av dem og når de i mine øyne på den tiden ble “finere” og det kostet dem bare 3500 kr, så ville jeg gjøre det samme. Jeg har aldri angret så mye i hele mitt liv, og jeg takker alle makter for at dette ikke var en operasjon som gjorde en permanent endring, og ser derfor ut som jeg alltid har gjort den dag i dag, og det er jeg veldig glad for. Omtrent ett år etterpå tok jeg meg selv i se hvor påvirket jeg hadde blitt og jeg kjente meg ikke igjen. Det skremte meg hvordan jeg var villig til å endre på noe, kun fordi det var lett tilgjengelig og jeg ble bevisst på et kompleks jeg ikke engang visste at jeg hadde, før jeg leste en blogg om det.

Dette får meg til å tenke på de unge jentene og guttene der ute, som er midt i en fase i livet hvor de er usikre på hvem de er, hva de står for og hvilke interesser de har. Mange av dem sitter mye på pc-en og telefoner, leser blogger opp og ned og følger disse bloggerne på sosiale medier. De blir stadig vekk matet med rabattkoder og før-og-etter bilder fra silikonoperasjoner, rumpeforstørrelser og tannbleking. Det er skremmende hvor enkelt disse blir påvirket. Jeg har lest igjennom kommentarfeltet til en blogger som nylig delte et blogginnlegg om at hun hadde tatovert inn hårstrå på områder for å få vekk det skremmende høye hårfestet sitt. Hun delte også et bilde av dette høye hårfestet slik at vi alle skulle se hvor unormalt høyt hårfestet hennes var. Kommentarene fosset inn. Jenter i ung alder som skrev at de også hadde høyt hårfeste, men at de ikke tenkte noe særlig mye over dette i hverdagen. Før de leste hennes innlegg. Flere lurte på hvor de kunne få gjort lignende operasjon, da de hadde vært plaget av høyt hårfeste selv, men ikke visste at det kunne gjøres noe med. Bloggere på toppen av blogg Norge har makten til å faktisk sette komplekser i hjernen på unge jenter og gutter, som kanskje aldri har hatt problemer med utseendet sitt tidligere. Flere av disse skriver helt åpenlyst om at de ikke er fornøyde med en del av seg selv, og da er det rett på operasjonsbordet og tilbake kommer de ofte med en rabattkode eller en anbefaling til stedet de har operert vekk “feilen sin” på.
Hva er det som skjer? Er det riktig at det nå er nærmest normalt å være misfornøyd med så store deler av oss selv, at vi legger oss under kniven for å få endret på det?
Jeg har full respekt for dem som ønsker å endre på ett eller annet, det er ikke min sak. Men at det er fullt lov at slike store influencere (påvirkere) skal få kunne dele dette med et såpass lett påvirkelig, ungt publikum? Vi skaper jo et samfunnsproblem om jaget etter det perfekte. Og som om dette jaget ikke er stort nok fra før, så skal det reklameres og deles ut rabattkoder i hytt og gevær. Hvem er det sunt for at operasjoner og endringer skal deles slik ut til allmennheten på denne måten?

Naturen og friluftsliv er ikke for alle. Men jeg skulle ønske at det var ett større fokus på det sunne ved kroppen vår. Jeg skulle ønske at gleden over at vi er sunne, friske, sterke, er viktigere enn at vi har forskjellige pupper, ikke hvite nok tenner, ikke langt nok hår, ikke solbrune nok, for høyt hårfeste eller for liten rumpe. Jeg skulle ønske vi kunne tatt med oss disse sårbare unge jentene og guttene ut på tur. La dem kjenne musklene jobbe, frisk luft fylle seg i lungene, kroppen som evner å bære oss opp på  de høyeste fjelltopper, mestringen av det å tenne sitt eget bål, fiske sin egen fisk.

Kanskje hadde mestringsfølelsen og gleden av å kjenne på at vi virkelig lever, gjort fokuset på “feil” ved utseendet litt mindre. Kanskje hadde disse kompleksene fått litt mindre fokus, om unge fikk kjenne på at kroppen fungerer slik den skal og at vi alle er gode nok som vi er. At vi er heldige som har fått utdelt en sunn kropp som kan utgjøre så mye annet enn det å se mest mulig perfekt ut.
Jeg forventer ikke at det skal være noen friluftsblogger på toppen av blogg-Norge, da hadde det skjedd allerede. Interessen hos unge ligger åpenbart ikke der, trist nok, men heller hos bloggere som fremmer utseendet og operasjoner.

Jeg syns det er en trist og farlig utvikling, for jeg mener og tror at unge mennesker i dag har veldig godt av å få inspirasjon fra forbilder som får frem det beste i dem, og som fokuserer på helt andre ting enn operasjoner og jaget etter det perfekte utseendet.
La oss lære de yngre generasjoner å sette pris på mennesket som det er.

Det er viktig at det kommer noe annet på banen for disse unge jentene og guttene enn silikonpupper, bleking av tenner og et usunt farlig fokus på utseendet. Enda viktigere er det at vi får unge til å se og oppleve gleden av at vi kan bruke kroppen til såå mye mer givende enn å operere den.

Line Victoria Sverdrup

GLANSBILDETS BAKSIDE

At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også. 

Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring. 

Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.

Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. 
Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur. 

Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.

Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen. 

Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om. 
Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske. 

For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv. 

Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever.  At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises.  At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten. 
 

MED VANN OVER HODET

Rundt august i fjor valgte jeg å endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd så fort, og jeg var lut lei av å prøve å finne løsninger til hvordan mitt liv skulle være. 

Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre på, men også fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder. 
Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde møtt før at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle gå. 

I tillegg hadde jeg fått meg kjæreste en del måneder i forveien og jeg følte da og føler nå at jeg har truffet drømmemannen. Den personen du bare vet du kommer til å finne i løpet av livet, du bare aner ikke når eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter å finne hverandre var så stor at når vi møttes tilfeldigvis på en kennel for første gang, så følte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match. 
Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte på et sted jeg aldri hadde hørt om en gang. Et sted jeg på den tiden aldri hadde trodd kom til å bli mitt hjem. Jeg begynte å stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god på. Jeg er en jente som trenger å ha de personen jeg er glad i, i nærheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater å savne folk, ikke er jeg spesielt flink på det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, så jeg kunne få ha det på veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.

En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne på. Jeg hadde fått en mail bare noen dager før hvor de ønsket meg velkommen og gledet seg til å bli kjent med meg. Det stod også noe informasjon om hva som kom til å skje den første uken. Herregud, jeg skulle begynne å studere i en by jeg aldri har vært i.
Men denne mailen jeg fikk nå inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle gå på skulle plutselig legges ned. Jeg skjønte ingenting først. Jeg hadde jo bare to dager i forveien fått en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk å lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle være, så de som skulle begynne nå måtte velge et annet studie eller en annen by å studere i. 
Jeg føler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt på den tiden, at noe så “normalt” kunne skje meg. 

           

Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge både en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til å gjøre hva jeg ville. Ikke hadde jeg søkt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg på den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snøring. Har fortsatt relativt null snøring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet også. Jeg orket ikke å lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hørt om, men som kjæresten min bodde på. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt første år. Nå er han på sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drøm om å bli politi. Å kunne bety noe for samfunnet. Så jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for å komme inn på politihøyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg så nøye om, men følte at jeg måtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte på ræva uten mål og mening. Jeg skjønte fort at det å ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye å ta over hodet.
Først skulle jeg studere i Trondheim, så skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke søkt noe annet og hadde heller ingen peiling på hva det eventuelt skulle vært. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse.
Så jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjørt forbi tidligere og sagt “Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjør de her?”. 

Jeg droppet å ta opp fag. Endret adresse og lurte på hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig å få seg jobb her oppe, enda vanskeligere å få seg venner når du ikke er en del av et miljø og ikke særlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til å tilbringe tid på. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting på skolen og jeg kunne ikke være en del av det, jeg gikk jo ikke på den skolen. Det var mange dager jeg bare lå under dynen hele dagen. Jeg sov når Augustus dro på skolen og jeg sov når han kom tilbake. Jeg gråt. MYE. Kjeftet på Augustus for at han hadde fått meg opp hit og kjeftet på han når han ba meg flytte hjem igjen. Alt føltes så innmari håpløst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjær jente. Jeg er vandt til å ha familien rundt meg. Der jeg bodde før så var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trøste meg eller gi meg nærhet. 


Dagen jeg hentet min beste turvenn og største helt

Det kom til et tidspunkt etter endeløse dager i sengen at vi måtte gjøre noe. Jeg var jo på tur igjennom disse tunge tidene også. Når Augustus var på skolen tok jeg hundene med på tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg måtte kjenne på mestringsfølelse. Føle på at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, så for meg selv. Få bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var på tur med hundene eller sov i sengen, så kunne jeg stå på badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en så stygg og dårlig jente som meg. Det tok jo på etterhvert, og noe MÅTTE gjøres for at jeg ikke skulle gå helt i grøfta. 

Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle gå ut på at jeg skulle ha som mål å ha 100 døgn på tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. Å være på tur var jo ikke noe nytt for meg, men det å sette det opp som prosjekt og på en måte gjøre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg måtte virkelig satse. 
I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig mål, og det skulle ikke nødvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb på den tiden, og å skulle drive med friluftsliv på heltid gir ikke så mye penger i lomma.
Jeg hadde ikke så mye midler, og med to polarhunder så trengs det litt utstyr for å kunne utføre turer. Jeg begynte derfor å sende ut mail til sponsorer. 
Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli så offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i å samarbeide med deg, må du gjerne være et ansikt utad også. Med sponsorer bør man også ha noe å “vise” til, så for at det skulle være interessant for dem å si ja, måtte jeg på en måte gjøre det til en offentlig greie i tillegg til å prestere slik jeg ville.
I begynnelsen sendte jeg litt søknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt. 

Grunnen for at jeg valgte 100 døgn var at det da måtte bli noe jeg virkelig måtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 døgn var oppnåelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen. 
Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte å dele det med alle:

“Jeg har satt meg et tøft mål for 2018. Jeg skal ha minst 100 døgn ute på tur fordelt på ett år, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg ønsket å ha et mål, og føle at jeg betyr noe. Gjøre noe JEG er god på – og nå er tiden snart her! Jeg har kriblet så innmari i fingrene etter å fortelle dere dette. På min facebookside lover jeg dere dønn ærlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling”-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det største jeg har gjort innen friluftsliv så langt! Jeg håper så inderlig at dere vil følge meg på min reise mot mine drømmer av å kunne leve av friluftsliv. Det er en tøff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil støtte min sti ved å lese mer om den og støtte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og følg prosjektet på siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drøm!”

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig støttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Første turen skulle være i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men så skjedde det noe veldig privat og tøft som gjorde at jeg ble tvunget til å utsette turen. Og dette gjorde at de følgene turene som egentlig hadde fått en startdato også måtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg å dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Høyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg så på det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhørende utstyr gjennom offentlig transport. 

Turene fortsatte, men flammen mistet sin glød og jeg begynte å visne.
Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og både norske og svenske magasiner ville ha meg til å skrive for dem. Jeg fikk dårlig samvittighet om jeg dro på tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 døgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og når jeg etterhvert hadde besøkt nesten alle på Østlandet, måtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke så lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nærmarka, slik jeg gjorde før. Men det satte prosjektets tid i fare. 
I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt på alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig dårlig tid i forhold til å rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det så innmari mye at jeg følte at jeg MÅTTE dra på tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg så og ser på som mest befriende, skikkelig mas. 
Jeg mistet gleden jeg følte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket å være på tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vært mitt fristed. Så endret det seg til at jeg følte mas og stress. Ikke PÅ turene, men både før og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv. 

Året er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjønt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke særlig rakrygget når jeg skriver dette. Men det måtte frem. Og jeg følte det måtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gått helt som jeg hadde planlagt, drømt og håpet på. Fordi det ligger så mye bak som fortjener å komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjørende at dere vet forhistorien. 
Jeg er så utrolig heldig som har så mange støttende lesere og følgere. Jeg er så stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen på meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er så stolt og heldig som har kommet så langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter på, de kan aldri kjøpes og aldri selges. De må oppleves på eget initiativ. Jeg kommer til å fortsette å være på tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjønt at dette prosjektet kommer til å ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette så store og høye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og får det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for høy til nås innen min tidsfrist. 

Til slutt vil jeg bare gjøre det klart at det kun er jeg som har satt presset på meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har “bedt” om alt selv. Og jeg angrer ikke på det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er sååå klar for nye og rå opplevelser. Man lærer kun av å feile, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullføre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjønt for lenge siden at det er dette jeg er ment til å drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn håndkleet, for det skal jeg ikke. For meg så har eventyret kun begynt, og jeg er så utrolig klar for å skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken. 

– Line Victoria

ET SVAR TIL HYSTERIET RUNDT FRILUFTSBRANSJEN

Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har fått med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen “Ett oppgjør med friluftsbransjen”. 
Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, så vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig så ønsker jeg at rett skal være rett, og jeg ønsker å stå opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt. 

Først og fremst vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg.
Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vært en stor inspirasjon for meg i mange år. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan nå langt ut, bør vi bruke den. Og derfor velger jeg å svare på Tonjes blogginnlegg i dag. 

Et sminket friluftsliv

Tonje mener at friluftsliv er på vei til å bli en mer og mer glamorøs og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over. 
Hun skriver: “Er det noe friluftsliv ikke skal være – så er det dandert og tilgjort”. Og at vi på sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten. 

Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig så syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som så når det kommer til dette temaet. 
Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang årrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle “Norges nasjonalaktivitet”. Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag. 
Når det er SÅ mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig på sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit på det? Det gjør jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hår, skitne klær og usminket hud. Friluftsliv er også en hvilken som helst jente eller dame som tar på seg sminke fra jobb, og som velger å tilberede middagen sin ute foran bålet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er også en jente eller dame som velger å sminke seg før hun drar på en joggetur med matchende antrekk opp på en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er også en søndagstur, som nødvendigvis ikke inneholder fett hår og skitne turklær. Friluftsliv er også gutter som er på tur, både kort og lenge. 

Det er ikke naturlig å ha masse sminke på tur, og det er ikke naturlig å posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig å bruke sminke på treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det så viktig? 
Er jeg en uke på tur så blir jeg også skitten. Er jeg en uke på tur så blir jeg også bustete på håret. Men er ALLE på tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit på at du må være så-så lenge på tur for at du går under kategorien “turjente/turgutt” og det er da du viser ekte friluftsliv? 

Er det slik at om en jente velger å sminke seg før hun drar på en helgetur i nærmarka, går dagsturer og slår leir på kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, så er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vært EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket? 
Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klær etter en helg på tur i marka.  Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vært på tur i 7 måneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hår eller skitne turklær? 

Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det å kjenne på følelsen av å være seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen føler på at det å bruke sminke på tur eller ha det med er totalt unødvendig, mens andre trenger sminke for å føle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om “Hanne” velger å ha mascara på tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette på sosiale medier og jeg ikke liker det, nei så trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjør friluftsliv på min egen måte. 

Det er fysisk umulig å være 1 uke på tur og ikke få fett hår. Hår blir fett over lengre tid. Jeg syns det er dårlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vært 1 uke på tur så vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vært 1 uke på tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss? 

Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt så mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og på forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, så legg det vekk. At noen velger å løpe opp et fjell i matchende treningstøy eller ha med seg en flott kjole å vise frem på toppen kan være til inspirasjon for så mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke på tur, så er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som løper opp på en fjelltopp i matchende outfit er jo det også kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette så er jo det også kjempebra. Hvorfor skal det ene være riktig og det andre være feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vår norske natur? 

Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil få folk ut på tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det å komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe både mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvfølelse og mestringsfølelse er også positive sider ved friluftsliv. Men når en så profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i “bås” og på en måte sette en fasit på hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene på noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 måneder på tur, men de prøver så godt de kan, med utstyr kjøpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som både er dandert og tilgjort, fordi de ikke er såpass lenge på tur at de vil få disse “turjente-bivirkningene” med fett hår og skitne klær. 

Kredibilitet hos merkevarer og profiler

Jeg er stolt ambassadør for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke på tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vært nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt å la vær å bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til å bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har på mascara på Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjør ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjør akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, målrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i både vær og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til høyfjellet i dårlig vær. Men jeg har heller ikke vært i Canada i 10 måneder. 
Mine ambassadører har valgt meg på grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del på tur, har tid til å være på tur og rekker derfor å teste produkter i alle årstider på flere områder. Det har INGENTING med utseendet å gjøre eller hvor mye likes jeg får på et bilde på Instagram. 

Tagging av alskens profiler

Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der står det følgende:
“Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for å øke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjønner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prøver så veldig hardt. Jeg har forståelse for at man må henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har – men jeg skjønner IKKE greia med å tagge 50 forskjellige tags i håp om å bli oppdaget. Å bli oppdaget på sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting å formidle”

Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for å øke synligheten min. Hvorfor? For å nå ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre. Følger jeg en #-tag på Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker når ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke. 
Å drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd så mye av friluftsbilder som det gjør nå. Det er VANSKELIGERE enn noen gang å bli oppdaget på Instagram. 

For en som har hatt en slik turprofil i mange år og fått publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. På den tiden Tonje ble “stor”, så var det ikke så mange andre turjenter å “konkurrere” med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke så mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk være med på TV-serier og fikk skrive  artikler og vant kåringer. Det kan oss turjenter gjøre i dag også, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt å se forskjellen på hvor mange bilder som lå under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. Nå ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil nå ut til nye mennesker. 
Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, så vil du automatisk bli “stor” på Instagram. Du må jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjør meg “desperat” så skitt au. 
Jeg ser på #-tags som et verktøy til å kunne nå ut til mange fler. Samme med å tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, så ser ikke jeg på det som desperat. Jeg skjønner kjempegodt at en konto med så mange bra bilder vil nå ut til fler. Hadde jeg allerede på denne tiden vært “stor” på Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for å tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til å forstå at disse brukerne vil nå ut til flere, ikke at de er desperate eller prøver alt for hardt. 

For å ramse opp så syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det går ikke, med SÅ mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det å være seg selv og ikke følge strømmen, plutselig velger å komme med en “ramme” på hvordan EKTE friluftsliv “skal” se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med så ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. Å være på tur over en helg, eller bare en natt, gjør ikke nødvendigvis så mye med håret eller klærne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv. 

At om du ikke har bustete hår, skitne klær, skitt under neglene og kanskje en blåveis (?), så er det “uekte” friluftsliv. Pyntet på, dandert og tilgjort, satt på spissen. 
Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. Ønsker man å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Ønsker du ikke å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Hvorfor skal det være så himla viktig hvordan man ønsker å se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjør? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke på tur. Om de vil det, så dem om det. Jeg er superfornøyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme. 

Jeg syns vi skal heie på hverandre. Heie på de som kommer seg ut på tur. Om det så bare er en dagstur. De som kvier seg for å ligge ute en kald vinternatt, men som våkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et “dandert” bilde på sosiale medier krevd både mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens første tur alene, og personens første tente bål. La oss heie på de som blir inspirert til å komme seg ut. La oss heie på de som inspirer til å få andre til å komme seg ut. La oss heie på de som løper opp et bratt fjell for å ta på seg sin fineste kjole på toppen. La oss heie på de som er på lange ekspedisjoner med bustete og fett hår med blåveis. La oss heie på de som er på helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i håret. La oss heie på de som er seg selv, uavhengig av klær, sminke, utstyr og utseendet. 

Jeg er en del på tur. Men jeg har aldri vært på tur over så lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er “ekte” for en troverdig turjente. 
Og hvis noen skulle føle at det friluftslivet jeg driver med gjør dørstokkmila høyere for å komme seg ut, eller at jeg setter et press på hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, så syns jeg det er utrolig trist.
Jeg får stadig både meldinger og mail på Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til å dra mer ut på tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet “forbilde”, selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg får såå mye støtte og koselig meldinger om det jeg driver med, så gir det meg motivasjon til å hver dag dag bidra til at i hvert fall én person blir inspirert til å dra mer ut på tur, lage bål og sove ute.

Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedeværelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er på tur i utstyr du kanskje ikke hadde gått med eller brukt, så kjenner de likevel på akkurat den samme turgleden som du gjør. 
Hva folks motivasjon for å dra på tur måtte være, om det er likes på Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i å være ute i frisk luft spiller vel ikke så mye rolle, så lenge man kommer seg på tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare å applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan også ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet. 

At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt å ikke tåle å se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget. 
Naturen er for alle, og det er det som er så flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har på deg mascara, matchende klær eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vår vakre natur og fortsetter å inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, får gode minner fra naturen og tar med andre ut for å dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjøre at enda flere har lyst til å dra ut på tur. Jeg syns at så lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hår og skitne klær, så er det ingen grunn til bekymring. 
Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, så kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vår kjærlighet for naturen. 

Ikke kast søppel i naturen, plukk opp etter deg, vær varsom med bålfyring, la dyr være i fred og hils pent på dem du møter, så skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har på deg eller hvordan du ser ut. 

– Line Victoria

FRA BÆRUMSJENTE TIL TURJENTE

Mange fikk seg litt av et sjokk da jeg valgte å forlate Bærum og flytte opp til Østerdalen. Mer presist til Koppang, i Stor-Elvdal.
Jeg flyttet fra å ha T-banestasjonen tre minutter fra hjemmet mitt, hvor det tok meg 20 minutter inn til hovedstaden. Jeg flyttet også fra bursdagsselskap hos venninner som kunne bli avtalt på dagen uten problem. Jeg flyttet fra søndagsåpne butikker og kebabsjapper vi dro innom når det var sent på kvelden og vi var sultne. Jeg flyttet fra min jobb på David-Andersen, en gullsmed på Sandvika Storsenter med de fineste diamantringer og nydeligste smykkene du kan tenke deg. Jeg har solgt mange forlovelsesringer, og enda flere gifteringer. Jeg flyttet fra skogen like bak huset, som jeg har tilbragt tid i fra jeg gikk på barneskolen, til vi fikk vår aller første hund og jeg gikk tur med henne rundt “Den store steinen” etter skoletid. Men aller viktigst så flyttet jeg fra alle kjente og kjære, mine naboer som også var mine tanter og onkler. Og ikke minst mitt barndomshjem, min mamma og pappa og min kjæreste lillebror. 

 
Min kjære lillebror
        
Jeg har alltid vært glad i å være på tur og ute i naturen. Jeg føler jeg har vokst opp med det beste fra to verdener. Min pappa, med hytte ved sjøen mellom Arendal og Grimstad. Her fisket jeg krabber og gikk turer på svabergene. Jeg badet i sjøen mer enn jeg var på land gjennom alle sommerferiene vi hadde der. Min mamma, med hytte på fjellet i Valdres, hvor interessen vokste hos en liten sovende jente, tullet inn i en pulk, og hvor jeg har tilbragt uendelig mange døgn, både sommer som vinter.
Men i tillegg er jeg fra et sted hvor “status” er svært viktig for enkelte, og frykten for å havne utenfor er stor.
Å være med meg på hytta på fjellet var ikke noe kult. Hytta ligger verken i Hemsedal hvor alle de “kule” festene er, og det er primitivt med utedo, du må til bekken for å hente vann, TV-en i sort-hvitt som vi kun så på når det var nyheter eller skigutta gikk 5-mila. Når telefonen ble tom for strøm så kunne du ikke lade den før du var hjemme igjen. Det var ikke så mye annet å finne på der annet enn å være på tur, noe vi var på hver dag. Jeg har aldri hatt noe i mot det- tvert imot. Det er vel derfor det alltid er så kjekt å komme seg dit, nettopp fordi jeg slapp unna alt maset som var hjemme. 

   
(T.v) Vår aller første familiehund. Sandy, en svensk jaktretriever. (T.h.) Mormor og mamma på tur på hytta i Hedalen, Valdres  
                                    


På fjellet i Valdres med Sandy

For en jente midt i ungdomsårene, hvor usikkerheten var stor og selvtilliten lav, var det lett å velge de “enkle” løsningene for å passe inn, og jeg følte jeg hadde to personligheter i mange år. 

Personlighet 1: Jenta som var vokst opp med å være på fjellet eller ved sjøen, drive med krabbefiske eller fjellturer i sommerferien. Jenta som ikke brydde seg så mye om at håret hennes faktisk er krøllete og at hun har fregner på nesen og røde kinn. 

Personlighet 2: Jenta som var vokst opp med at alle hadde vært i utlandet i ferien, hvor det å skryte av fester og penger var det viktige. Hvor det å ha dyr jakke og designerveske som “skoleuniform” var kult, og at fuskepels var for tapere. Man “måtte” være på russebuss, eller følte i hvert fall presset til det, og hasj var noe de fleste hadde prøvd. Håret ble rettet og mine røde kinn og fregner ble sminket bort. 
 
   

Å finne ut hvem man er og hvilke verdier man har, kan ta tid. Det har det i hvert fall gjort hos meg. Man skulle tro at hos en slik “turjente” som meg så ville mitt første kjøp med første utbetalte lønning være en turbukse eller et telt. Men nei.
Min aller første jobb var i en slalåmbakke hjemme i Bærum. Der solgte jeg heiskort og hjalp til med utleie av skiutstyr. Det var godt betalt og jeg trivdes. Min første lønning var ganske høy på den tiden og jeg hadde aldri hatt så mange penger inne på kontoen min før. Mitt aller første kjøp med egne opparbeidede penger var en Louis Vuitton-veske. Den heter Louis Vuitton Neverfull, og jeg var så stolt da jeg gikk ut av butikken midt på Karl Johan. En dyr veske med inngraverte bokstaver i gull, “LVS”. Vesken var endelig min. Samme veske som de kule jentene hadde. Jeg var kanskje 16 år, og det må ha sett merkelig ut med en så ung jente inne på en så luksuriøs butikk. Jeg hørte jo ikke til der. Dette sier litt om hvilke “verdier” jeg hadde på den tiden. Å komme på skolen med denne vesken på armen, med bøker og skole-PC oppi, husker jeg som ett stolt øyeblikk. “Tenk at hun har råd til den dyre vesken”. Hvorfor brydde jeg meg så mye om å passe inn? 

Jeg har vel aldri blitt sett på som en turjente, på tross av at mine interesser tilsier at jeg er glad i å være på tur og glad i å være ute. Jeg føler også at jeg har blitt veldig nedvurdert til tider og de fleste jeg kjenner hadde vel for bare tre år siden aldri trodd at jeg skulle klart noe av det jeg har gjort til nå. Det er nok fordi jeg har hatt så mange andre interesser opp igjennom og jeg har aldri helt visst hvem jeg er selv.
Det er spesielt én episode jeg husker veldig godt, som gjorde meg veldig trist, men samtidig også veldig sint og provosert. Men viktigst av alt; jeg ble motivert til å motbevise. 
Jeg skulle begynne på folkehøgskole i Valdres. Linjen jeg skulle gå på het Hundekjøring-Friluftsliv-Alaska. Den innebar åpenbart mye turgåing med tung sekk, så jeg kjøpte meg en 75L Bergans sekk. Denne hadde jeg med meg til hytta og pakket den tungt før vi skulle gå en dagstur. Dette fordi jeg ikke hadde gått med så tung sekk før og ville forberede meg godt før skoleåret begynte. I mens jeg pakker sekken, lurer min morfar på hva jeg driver med. Og når jeg forteller grunnen, så får jeg høre at:” Men ha-ha-ha-ha Line, DU klarer vel ikke gå med tung sekk!?! “
Jeg kjente jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan noen som står meg så nær, undervurdere meg sånn? Jeg husker jeg tenkte at jeg søren meg skulle vise ham hva jeg var god for, og hvor feil han tok av meg. 


Dette bildet er tatt på den dagen jeg ville forberede meg, og tester min nye sekk. Pluss at jeg motbeviser morfar, he he. 

Folkehøgskolen gjorde virkelig noe med meg. Den ga meg tilbake de verdiene jeg alltid har hatt, men som hadde blitt litt glemt bort oppi sminke, Louis Vuitton, Parajumper, Uggs og alkohol. Jeg fikk utfordret meg selv og pushet mine komfortsoner. Det var vel her det også virkelig gikk opp for meg hva jeg er skapt for å drive med og hva jeg elsker aller mest. Jeg opplevde mange nedturer gjennom det året. Mye gnagsår, hjemlengsel, følelsen av å ikke greie eller ikke orke mer. Følelsen av å ville gi opp, med klissvåte sko, altfor tung sekk og noen saftige vannblemmer. Savnet av å sitte hjemme i en varm sofa med en pose chips og en halvspist melkesjokolade med “Paradise Hotel” på TV, når jeg lå ute i snøen midt i sledesporet, i -30 kuldegrader og en kropp som ikke ville få varmen. Frykten for at hannhundene som lå ved siden av soveposen min ville begynne å markere på meg, så soveposen min både skulle bli våt og kald.  
Men det var nok nettopp det jeg trengte for å finne igjen den Line jeg ville være og som jeg visste var der. Og når jeg fikk dra til Alaskas villmark for å kjøre godt trente hundespann, se ulvespor og caribou på nært hold, var alt slitet verdt det og jeg var aldri i tvil om hva som gir meg lykkerus. 
Alt det enkle som alltid har betydd mye for meg, kom tilbake på folkehøgskolen. Leve i nuet. Tørre å våge. Ikke bry deg om hva alle andre syns. Å bry meg om hva alle andre syns om meg er noe som har fulgt meg hele livet. Redselen for å ikke passe inn, redselen for å gjøre noe feil eller rart som andre vil snakke om når jeg ikke er der. Redselen for å ikke være god nok. 
Morfar var ikke alene om å tenke at “hvordan skal DU klare…”. Jeg har møtt mange som har lurt på hvordan JEG, med blondt langt hår, kan klare meg ute i naturen. 
Og jeg vet om flere venner som fnøs av meg da jeg flyttet opp hit til Stor-Elvdal. Hvor det verken er T-bane eller søndagsåpne butikker. Jeg føler vel at jeg har klart å motbevise flere om hva jeg virkelig greier, hva jeg står for og hva som er min brennende lidenskap. 


En fin klase med solbrente jenter i Alaska. 



Å være på tur gir meg en indre ro som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg trenger ikke tøffe meg for noen, eller bevise at jeg er god nok. Jeg får en følelse som kan sammenlignes med forelskelse. Når jeg hiver på meg sekken med bikkjene travende blide rundt meg og jeg vet at de neste dagene kun skal inneholde å gå i urørt villmark, spise selvfanget fisk, våkne i telt, gå på do under et tre og nyte stillheten. Da kiler det i magen min. Jeg vil nesten skrike av glede av tanken på at jeg får lov til å være MEG. Skogen tar meg imot med hva enn slags bagasje jeg har med meg, og jeg er alltid like velkommen. Jeg er aldri rar. Eller stygg. Eller går for kort eller for sakte. Eller ikke bra nok. På tur er jeg den beste utgaven av meg selv og jeg er så glad for at selvutviklingen min gikk i den retningen, og ikke på en eller annen leilighet stappet med fulle gutter og jenter med sprit i glasset. 

Det er ikke alltid like lett å vite hvem man er og jeg har gått igjennom mange nok runder angående akkurat det. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg viktigheten av det å våge å “bare leve”. Jeg angrer ikke på valgene jeg har gjort og jeg klarer ikke å selge Louis Vuitton-vesken min, selv om jeg aldri bruker den og ikke har behov for den. Den er en viktig del av min historie, hvilke valg jeg har gjort og hvilke veier jeg har tatt for å komme dit jeg er i dag. Det eneste jeg angrer på er følelsen jeg gikk med når jeg var yngre. Presset jeg falt under og at jeg ikke stod opp for meg selv. At jeg ikke turte å stå for den jeg var og er, i frykt for å ikke bli godtatt. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt “yngre meg” at det å passe inn, ikke er så viktig. At det som føles som viktig nå, kommer til å være uviktig for deg når du blir eldre. 
Men at min dyre designerveske får stå ved siden av min godt brukte tursekk, viser bare at jeg kan være begge deler og fortsatt være meg. Jeg kan være en Bærumsjente som er på tur, og kan være en turjente som er fra Bærum. Og begge er mer enn bra nok. 

     

 

ALASKA HUSKY vs GRØNLANDSHUND

Mange lurer på forskjellen mellom en Alaska husky og en Grønlandshund. Siden vi har begge deler, kan jeg fortelle litt om forskjellen og deres egenskaper. 
Først er det greit for de som ikke kjenner til disse rasene å vite at begge rasene går innunder kategorien “trekkhunder”, og er godt egnet til å bære kløv og trekke pulk. 

Alaska huskyen er først og fremst en god blandingshund, og mangler anerkjennelse som egen hunderase. Det er uklart når “rasen” oppstod, men den var et resultat av krysninger mellom ulike polare urhunder. 
Nåtidens Alaska husky er avlet opp over tid for å få frem den best egnede trekkhunden til konkurransekjøring, og ble introdusert for Norge gjennom Robert Sørlies prestasjoner i Iditarod i 2003. I de polare hunderasene ble det avlet inn blant annet Greyhound, Vorsteh, Pointer og Norsk fuglehund. Alle som kjenner til fuglehunder, vet at de løper til det er stopp. Det betyr at de løper seg helt ut, og dette er en av egenskapene som er ønsket i en Alaska husky. 
En Alaska husky har god kondisjon, og kan holde en jevn, høy hastighet over lang tid. Den er i tillegg svært tilpasningsdyktig. 

Men å skrive typiske egenskaper ved en Alaska husky er svært krevende. Nettopp fordi disse er en god blanding, er de også svært forskjellige i både utseendet og kropp. Du kan få en svær, godt pelset Alaska husky med god appettit. Men du kan også få en liten og spinkel Alaska husky, med dårlig pels og dårlig appetitt. Begge brukes til konkurransekjøring.  
Men en generelt god Alaska husky er en hund med god, tjukk pels. Den har god appetitt, og spiser når den får maten servert. Potene skal være slitesterke, og psyken skal være som en fuglehund: Løper til det sier stopp. 

Alaska huskyen er svært sosial, og trives best i flokk. Den krever mye mosjon, og egner seg for de som driver med hundekjøring og friluftsliv. Den har også sterke instinkter for flukt og jakt, noe vi alltid må ta hensyn til på tur. 


Stumpen, Alaska Husky. Foto: Augustus Moltubakk

Grønlandshunden er en av de eldste hunderasene, og har har direkte avstamning fra den første urhunden, som i sin tid var tamme ulver.
Den kom til Norge rundt 1900-tallet gjennom de store polarekspedisjonene ved endt oppdrag. Det var Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også blitt brukt i en årrekke av norske fangstmenn og forskere i polare strøk. 

Grønlandshunden er en stor, robust og kraftig rase. Den har ingen utpreget vaktinnstinkt, da denne rasen har blitt brukt av initutter i det artiske Canada og på Grønland på nomadisk vis over lang tid. Disse var årlig på vandring etter jakt og fangst, og rasen fikk derfor ikke bygget opp en tilknytning til en spesifikk plass. Mens Alaska Malamuten for eksempel, som også er en urhundlignende polarhundrase, er blitt brukt av mennesker som ikke levde på nomadisk vis, men levde i landsbyer og hadde faste boplasser. Denne har derfor utviklet et bedre vaktinnstinkt enn Grønlandshunden. 

Grønlandshunden er også større og kraftigere enn Alaska huskyen. Den kan ferdes ute i all slags vær, og egner seg ypperlig til trekk av pulk og bæring av kløv. Den er mer robust enn Alaska huskyen, da potene og pelsen er bedre utviklet, og krever svært sjelden potesokker sammenlignet med en Alaska husky. 
Rasen egner seg ikke like godt til konkurransekjøring. Den er såpass uravlet, og ligner mer en ulv i psyken. Hvis jakten slår feil for en ulv, så må den ha krefter nok til å jakte neste dag. Mye av dette ligger igjen i Grønlandshunden. Du får aldri en Grønlandshund til å “ta ut alt”, på samme måte som en Alaska husky gjør. 

Vi merker godt på tur at Sarek (Grønlandshund) er tregere enn Stumpen (Alaska husky). Stumpen er lettere til bens og holder en høyere gjennomsnittsfart enn Sarek. Sarek trekker tyngre og brøyter seg mer gjennom terrenget med enorme krefter. Sarek er også mer primitiv, han er ikke avhengig av spor eller løyper. Han brøyter seg igjennom uansett. Sarek er også mer sta, og det krever enomt med jobbing og disiplin for å få en fin Grønlandshund. Men viser man hvem som er sjefen fra dag 1, vil du få en perfekt turvenn som ønsker å nyte naturen like mye som deg. Dette kommer godt med på tur. ​


Sarek, Grønlandshund
 

Begge rasene er svært lojale og sosiale. Våre hunder elsker mennesker begge to, og er din beste venn om du klør dem litt på magen. Det er ingen aggressivitet hos noen av dem, verken mot andre dyr eller mennesker, noe som er veldig misforstått, spesielt hos Grønlandshunden. 
Veldig mange mennesker viker unna når de ser Sarek, noe som er forståelig pga hans størrelse og vekt (45kg), men samtidig svært trist. Man går glipp av en helt fantastisk hund ved å ikke hilse på han/bli kjent med han. Han er like grei mot store hunder som små, og kommer overens med alle hunder i store flokker når vi er på besøk hos hundekjørere. Ingen av dem egner seg speiselt godt til å bo inne. Våre hunder står i hundegård med hundehus året rundt. På den måten bygger de også opp et godt grunnlag for en god pels, og dette kommer godt med på vintersturer når temperaturen bikker -25. 


Sarek som valp, her ca. 6 mnd gammel (t.v), Stumpen 4 år (t.h). Foto: Augustus Moltubakk

Jeg er svak for Grønlandshunden, da dette er rasen jeg har vokst opp med. Jeg er også veldig glad i dens arbeidsomhet og sosiale gemytt. Alaska huskyen er også en helt fantastisk rase som elsker å jobbe i alt slags vær, og begge egner seg godt om du er mye på tur og trenger en arbeidsom og lojal turvenn. 

Å HA MED HUND PÅ LANGTUR (VINTER VERSJON)

Fra arkivet: 4. Februar 2018

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å oppleve naturen sammen med hundene. Når man har vokst opp med at det alltid er med hunder på tur, kan en tur uten hunder fort føles tom og meningsløs i mine øyne. Det er noe eget å kunne nyte naturen med dine aller beste firebente venner, og være vel vitende om at du gjør hundenes liv fantastisk ved å ta de med ut i deres opprinnelige elementer. Ingenting er som å se dine lodne firbeinte løpe fritt. 

Å ha med hunder på langtur krever en del mer planlegging enn en dagstur i skogen bak huset. 

Under planleggingen og gjennomføringen av min tur til Rondane lærte jeg meg mye nytt, samtidig som jeg fikk bruk for kunnskap som jeg allerede har opparbeidet meg. Jeg tenkte å dele noen erfaringer og tips med dere om hvordan jeg gjør det. Jeg er ingen ekspert, og snakker kun av egne erfaringer og tips fra venner og bekjente. Det som funker for våre hunder, funker nødvendigvis ikke for alle. 

MAT

Akkurat som oss mennesker, krever hunder mer energi når de er i høy aktivitet. Spesielt på vinteren i kalde temperaturer er det viktig at hundene får i seg nok næring og væske. 

På tur får mine hunder 500 gram kjøtt og 500 gram tørrfór daglig. Altså til sammen 1 kg høyenergifór hver dag. Kjøttet de får er av typen Norwegian Polar. Jeg har også tidligere foret dem med vom av merket Vom og Hundemat, men Norwegian Polar er en enda finere kvernet blanding med vom, samt at de allerede er stykket opp i 500 grams porsjoner. Dette gjør det enklere å ha med på tur med tanke på å dele opp med øks. Tørrfóret porsjoneres opp i 500 grams porsjoner før turen. Jeg beregner noen gram ekstra per hund i tilfelle, da det er bedre å ha med for mye enn for lite mat på vintertur. Til sammen får de ca 6000 kcal daglig. 

Norwegian Polar og generelt vom kan serveres både tint og fryst. På vinterturer får hundene servert fryste biter. Det mest optimale er selvfølgelig å tine kjøttet, for da bruker ikke hundene energi på å tygge og tine ned maten i magen selv. I Rondane valgte jeg å gi dem fóret fryst, da det å tine fóret krever utstyr jeg enda ikke har, som i tillegg er ganske tungt. Hundene har holdt god kondisjon og vekt både før, under -og etter turen, og jeg har ikke sett noen konsekvenser av at de fikk kjøttet frossent. 

Renrasede polarhunder krever heller ikke nødvendigvis så mye væske som for eksempel en Alaska Husky, da de spiser snø om de er tørste, og har en god overlevelsesmekanisme ved mangel på væske. Ved væskemangel merker man vektnedgang mye fortere på en Alaska Husky enn på en renraset polarhund som Grønlandshund eller Alaska Malamute. Nå passer jeg på at hundene mine uansett får opptint væske så ofte jeg kan, men mesteparten av væskeinntaket deres i løpet av en slik tur kommer fra snøen de spiser. 

Det er uansett viktig å følge med på at hundene ikke blir dehydrert under en slik langtur på vinterstid. En enkel måte å sjekke om de er dehydrerte på er å klemme opp pelsen deres på hodet mellom fingrene. Går pelsen fort ned igjen, er de sannsynligvis ikke dehydrerte. Blir pelsen derimot stående i ca samme stilling som du klemte pelsen i, er de sannsynligvis dehydrerte.  

UTSTYR

Under turen til Rondane valgte jeg at hundene skulle gå i trekk i line foran meg, mens det var jeg som trakk pulken. Dette var mest praktisk med tanke på at Sarek ikke skal trekke så alt for tungt helt enda, og da ble det lettere å regulere det å ta han ut og inn av trekk. I tillegg var Augustus med på denne turen, og vi trengte derfor hver vår hund. Når jeg er alene på tur og Sarek er nærmere ett år, bruker jeg dobbelt hundedrag fra Fjellpulken. Jeg har også hundedrag for en hund, og det kan benyttes om jeg kun bruker en hund. 

Grønlandshunder har den fordelen at de har såpass gode poter at de som regel ikke trenger potesokker med mindre det er veldig skarp skare, noe det ikke var i Rondane med all den nysnøen som har kommet den siste måneden. Det skal mye og skarp skare til før jeg bruker potesokker på Sarek. Vi brukte aldri potesokker på våre tidligere Grønlandshunder, og hadde aldri noe problem med deres poter. 

Stumpen hadde heller ikke på potesokker denne turen, men jeg hadde det med for sikkerhetsskyld. De ble ikke nødvendige, men det er alltid lurt å ha med til begge hundene. Det trenger ikke nødvendigvis være skare som gir behovet for potesokker. Potesokker beskytter også godt mot sår eller påsmurte områder som må tildekkes. 

Ellers brukte vi kun trekklinene deres til å feste dem i hver sin pulk på natten. De legger seg som regel til rette for å sove etter en lang og slitsom økt. Dette er kun gunstig om hundene ikke tygger på linene. Det er ikke tilfellet hos oss. Men hvis det var tilfelle, ville jeg brukt kjetting eller vaier. Vaier er det beste, da dette er svært slitesterkt og fryser ikke på samme måte som kjetting gjør. Vaier er det vi kommer til å bruke i framtiden, da dette både er mer gunstig og slitesterkt. 

STELL

Som sagt brukte vi ikke potesokker på noen av hundene denne turen. Verken Sarek eller Stumpen sliter med isklumper/snøklumper som fester seg i pelsen. På Sarek har jeg klippet litt av pelsen mellom potene for å være på den sikre siden. Men potesokker kan være fint å ha tilgjengelig om du har en hund som sliter med mye is og snø som fester seg i pelsen. 

Dekken er det også fint å ha med til dere som har hunder som ikke har opparbeidet seg en god vinterpels, eller som generelt ikke er laget for å være ute i kalde temperaturer over lengre tid. Vi hadde ikke med dekken til verken Sarek eller Stumpen. 

Ellers er det viktig å ha litt fet potesalve tilgjengelig for potene, og et enkelt førstehjelpsskrin for hunder med det som er nødvendig hvis uhellet skulle være ute.

OG EN LITEN OPPKLARING… SE BILDET AV SAREK OVENFOR.

Jeg har fått mye kritikk etter å ha postet dette bilde av Sarek dekket av snø. Mange syns veldig synd på han, og mente jeg skulle ta han inn i teltet. Noen har også truet med anmelde meg til dyretilsynet for dyremishandling. 

Dette syns jeg er svært trist, og jeg ønsker å få en liten oppklaring i hvorfor jeg lar Sarek ligge ute i snøen i snøvær og vind.

Sarek er en Grønlandshund. Grønlandshunder er blant annet blitt brukt til trekk og jakt av inuittene på Grønland i hundrevis av år, og rasen er en av våre eldste tamhunder. Rasen har røtter tilbake til urhundlignede tamhunder nært beslektet med ulven. Grønlandshunden er typen som kan ferdes ute i omtrent alle vær -og vindforhold. Det var også Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen, og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også brukt av fangstmenn og forskere i polare strøk. 

Sarek har kraftige, store poter. Han har en tykk underull og strie, lange hår utenpå. Underullen hans beskytter ham mot både kulde og varme. 

Fra Sarek var en liten valp har han bodd ute i hundegård med uteplass og hundehus med halm. Han har selvfølgelig også tilbragt tid innendørs, men han trives åpenbart best ute. Innendørs (i hus og telt) blir han rastløs, masete, peser hele tiden og skraper på døren. Han kan selvfølgelig også slå seg til ro, men Grønlandshunden er og blir en utehund. Han har et fantastisk grunnlag i pelsen og generelt for å tåle omtrent alle værforhold. Det er en av raseegenskapene til Grønlandshunden. 

Bildet som er tatt av Sarek, har fått sterke reaksjoner. Jeg har fått positive reaksjoner fra andre hundeeiere, spesielt Grønlandshundeiere og polarhundeiere, som syns det er et helt fantastisk rått og ekte bilde, ett flott syn av en ekte Grønlandshund i sitt rette element. Men jeg har også fått mye frekke meldinger og kommentarer på hvor synd det er på han, og hvor dårlig hundeeier jeg er. 

Bildet er tatt i Rondane Nasjonalpark. Det var ca -10 grader celcius, og det blåste mellom 10-12 m/sekundet. Han ligger i en lyngseng han selv har gravd opp. Bak han har vi laget en levegg som skjermer for den “verste” vinden, selv om det strengt tatt ikke ville vært nødvendig. Det ser kanskje ikke ut som han har “the time of his life”, men dette er realiteten om livet til polarhunder som er skapt for arktiske strøk. Sarek lå slik hele natten og var en fornøyd polarhund på morgenen. Når dette bildet er tatt, ligger han og venter på at vi pakker sammen pulken. 

Jeg forstår godt at mennesker som ikke er vant med slike raser, reagerer. Og det er flott at man bryr seg om andres dyrehold. Å vise bekymring for dyr er noe jeg verdsetter, og jeg har full forståelse for at man reagerer. Ikke alle hunder er egnet til å ha en slikt hundeliv som Sarek og Stumpen har. Og jeg ville aldri latt hvilken som helst hund ligge ute i slikt vær. Å vite hva din rase og hund tåler og ikke tåler, er virkelig alfa-omega før du ferdes ut på langtur, uansett årstid. Men jeg gjør alt for mine hunder, og setter deres behov foran alt i hele verden. De er 80% av grunnen til at jeg driver med friluftsliv på heltid. Men jeg opplever at ved å sende meg trusler og tvers igjennom slemme meldinger om mitt dyrehold, vitner mer om mangel på kunnskap, fremfor bekymring. 

Jeg er åpen for alle slags spørsmål om rasen, og jeg opplever at mange syns det er interessant når de får forklart hvordan denne rasen egentlig fungerer.

Det å ha et åpent sinn og en genuin interesse for å lære om noe som er fremmed for en, fremfor å dømme noe man ikke har kunnskap om, er en god egenskap man bør ta med seg inn i alle ukjente situasjoner man møter i livet.♡


En utehund er en lykkelig hund!

EN TURBLOGGER

Fra arkivet: 30. November, 2017

Hei, 

Nå har jeg altså vært en blogger i litt under ett år, og har valgt å flytte bloggen min over til blogg.no. Dette blir både spennende og skummelt, men det er også en god start på høsten som kommer. Jeg sitter inne med masse motivasjon, tanker og drømmer som jeg må få til live, og det tenker jeg å dele med dere gjennom denne bloggen.

De som har fulgt med på min tidligere blogg eller som følger meg på Instagram, kjenner jo til meg og mitt liv. Men til dere som ikke gjør det, så kan jeg dele en kort oppsummering om hvem jeg er og hva jeg driver med.

Jeg er en jente født i 1995. Opprinnelig er jeg født og oppvokst i Bærum, men sommeren 2017 flyttet jeg opp til Evenstad i Østerdalen sammen med min samboer, Augustus, og våre to polarhunder, Sarek (Grønlandshund) og Stumpen (Alaska Husky). 

Jeg fant tidlig ut at å drive med friluftsliv gir meg en spesiell form for glede og følelse som jeg ikke får av noe annet. Tidlig ble jeg krøket i pulken bak våre tre grønlandshunder på hytta i Valdres, og siden den gang har hunder friluftsliv vært en stor del av meg.

Jeg er en stolt bærer av etternavnet Sverdrup, og er i slekt med en av våre store polarhelter, Otto Sverdrup. En mann som er ti ganger tøffere enn meg, men som jeg ser på som en enorm inspirasjon. 

Høyere utdanning har jeg enda ikke begynt med, da det er alt for mye jeg vil utforske først. Jeg er en jente litt utenom det vanlige, og prøver å satse fullt og helt på å leve av det jeg elsker aller mest – friluftsliv.

Jeg eksponerer allerede meg selv mye på Instagram, men mange av mine følgere får aldri sjansen til å bli ordentlig kjent med meg. Jeg er jo mer enn bare en haug av bilder, og det å blogge er en perfekt måte for meg å kunne dele mine turopplevelser, turtips, følelser og tanker med dere på. I tillegg er det enklere med toveis-kommunikasjon.
I tillegg vil jeg kanskje få sjansen til å kunne inspirere noen av dere til å besøke steder dere ikke har vært på før, eller følge nye stier framfor å velge den “samme gamle”. 

I hovedsak handler bloggen om mitt liv. Jeg driver med friluftsliv på heltid, og har på ingen måte planer om å slutte. Tvert imot, nå har jeg kastet meg ut i det, og mange drømmer står i kø for å realiseres.  

Mitt friluftsliv er bredt. Jeg driver både med jakt, fiske og friluftsliv. 
Gjennom denne bloggen får du følge meg på mine turer, store som små. 

Jeg håper du blir inspirert til å dra mer ut på tur, om det er i nærområdet eller langt vekk. Kanskje du til og med ønsker å gå i noen av mine stier som jeg tråkker på veien mot mine store friluftlivsdrømmer?

Hvis du ønsker å se mer av meg, kan du følge meg på Instagram: @linevsverdrup

Håper du vil følge med! God lesing!