Valgkampen er godt i gang, og det er ingenting som engasjerer mer enn miljø og natur. Utenfor Stortinget fredag 30. september stod det store folkemengder og brølte mot Stortinget og den miljøpolitikken som føres i dag. Vi krever endring og vi krever det nå.

Vi er mange som er opptatt av å snakke om Amazonas, verdens lunge, og alle de utrydningstruede artene som lever der. I flere uker har regnskogene stått i brann, uten at media har gitt det særlig oppmerksomhet. På sosiale medier derimot, har flere skrevet om disse brannene og det er samlet inn store summer for å redde regnskogen. Det er fantastisk å se at noe så viktig engasjerer så mange, men det skulle egentlig bare mangle.

Foto: Augustus Moltubakk

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her hjemme i Norge derimot, sitter vi med noen få uberørte områder, som bare den ivrigste multeplukker, mest eventyrlystne turgåer og lidenskapelige ørretfisker vet om. Områder som inneholder en haug med både planter og arter som er livsviktige for oss.

På våren begynte anleggsarbeidet for vindmølleanlegg på Flatanger i Trøndelag. Midt i fuglenes hekketid. Hver tredje fugleart i Norge er i tilbakegang eller i liten bestand. Det er ganske mange fuglearter.
Visste du at i Norge, så er fuglereir, egg og fugleunger vernet mot skade og unødvendige forstyrrelser?
Vil du kalle nedhugging av skog og sprenging av fjell, skade og unødvendige forstyrrelser? Det vil jeg.

Det er trist å være vitne til at noe så vakkert og ikke minst viktig, som norsk uberørt natur, går til grunne på grunn av vindmølleutbyggingen i Norge. Det bestemmes å sette opp vindmøller på områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet og inngrep. Det er få plasser i Norge at vi faktisk har slik natur som ikke er påvirket i noen som helst grad. Å beskytte disse verdifulle områdene burde være høyeste prioritering av Norge og politikerne. Det er ikke slik realiteten er.
Uberørte skoger, fjell og kyst blir rasert til fordel for “klimavennlig” kraft. Pengene fra denne kraften går til utlandet. Det borres, sprenges og det kjøres store lastebiler og gravemaskiner. Det puttes rør og anlegg ned i noe som engang var habitatet til en haug med arter. Vi skal lage grønn energi gjennom å rasere naturen. Er dette bærekraftig?

Foto: Augustus Moltubakk

La oss ikke bare tenke på dyrene som mister sine hjem. Men også menneskene som bor i disse bygdene. Menneskene som går ut døren og ut i naturen for å komme bort fra samfunnets stress og mas. Tradisjoner som har vært i flere hundre år. Mennesker som har fått forandret livet sitt gjennom å gå ut i disse skogene eller opp på fjellene, inhalert ekte norsk fjelluft og kommet tilbake til samfunnet som sterkere mennesker både psykisk og fysisk. Naturen betyr enormt for folket. De har en tilhørighet og en kjærlighet til marka som vi som bor rundt om i Norge godt kan forstå.
Hva er vi uten naturen? Det står mennesker i nærmarka og er vitne til at alt forsvinner rett foran øynene på dem. Av griske selskaper og et samfunn hvor profitt er alt. Skogen og fjellene blir ødelagt av noe som kalles grønn energi. Koste hva det koste vil. Om det så må være å sprenge og hugge ned det viktigste grønne vi har. Naturmangfoldet.

Foto: Augustus Moltubakk

Vi som samfunn har et ansvar. Politikerne har et ansvar. Vi skal være en bærekraftig verden. Vi skal ta vare på det som er viktig og vi skal gjøre alt i vår makt for at dyrene og naturen fortsatt kan være i harmoni om 100 år. Skal dette gå, så kan vi ikke ta vekk mer natur. Vi har et ansvar for at våre barn og barnebarn og kommende generasjoner skal kunne ha gleden av naturen på samme måte som vi har, og som våre forferde hadde før oss. Vi har et ansvar for at utrydningstruede arter skal vokse seg til sterke og sunne bestander. Arter skal bevares og forsvares som om det er det kjæreste vi har. For det ER, det kjæreste vi har. Uansett bakgrunn, interesser eller oppdragelse, så er vi alle en del av -og avhengige av naturen. Og fordi vi er det mest intelligente vesenet på denne planeten, gir det oss et større ansvar enn noen andre arter her på jorden.

Vi er alle enige om at vi trenger en endring innenfor energi. Og vi er alle for at energien skal produseres så grønt og bærekraftig som overhode mulig. Men det kan ikke gå til fordel for det lille av urørt natur som Norge har igjen. Det er jo den vi beskytter!
Vi har aksjonister, som risikerer å miste det som står dem nærmest. De anmeldes og de får bøter. Bøter for å beskytte vår natur og naturmangfoldet. Naturområder som har hatt og har stor betydning for dem. Flere av disse aksjonistene er også blitt arrestert. Straffet for å ha kjærlighet og for å kjempe tappert for det lille vi har igjen av natur her i Norge.
Men hvem skal straffe dem som ødelegger naturen vår? Hvem skal straffe dem som vedtar at fjell skal sprenges og skog skal nedhogges, til fordel for energi som selges til utlandet? Hvem skal straffes for at man forstyrrer og ødelegger hjemmet til vernede dyr i hekketiden? Fuglereir som går i bakken og revehi som sprenges? Hubroen, som er den største uglen i Europa? Den er rødlistet, kategorisert som sterkt truet. Visste du at denne kan bli opp til 19 år gammel? Hvem skal straffe de som bidrar til å utrydde hubroen, hugge ned deres reir og sprenge deres habitat?
Hvem skal vi straffe?

Foto: Bernt Østhus

Konsekvensene av utbyggingen er alvorlige. Både mennesker og dyr er avhengig av robust natur. Jo mer global oppvarming, jo fler naturkatastrofer. Det er da naturen må være robust. Ved slik utbygging gjøres naturen sårbar. Store verdifulle arealer vil gå tapt. 90% av alle rødlistede arter i Norge trues av arealendringer og arealødeleggelser. Når våre økosystemer blir ødelagt eller svekket, vil naturen og menneskene være svært sårbare for klimaendringer. Våtmarker, myr og skog er viktige som karbonlagre og beskytter oss mot flom og tørke. Når dette sprenges og hugges, vil dette påvirke oss i mye større grad enn vi kan se for oss. Avhengigheten av naturen er så stor at vi faktisk ikke har råd til å miste den.

Du som tilfeldigvis kom inn på dette blogginnlegget. Kanskje du ikke har noe sterkt forhold til naturen, eller noe spesielt stor behov for å være i den. Men du skal vite hvor avhengig du er av den. Det er vi alle. Og uansett hva slags forhold vi har til naturen, så har vi et ansvar for å beskytte den. Så vær så snill, husk at din stemme kan bety noe. Husk at du ikke bare stemmer for din egen del. Du stemmer for hubroen sitt reir, du stemmer for at vi har et rent og friskt fjellvann. Du stemmer for at vi fortsatt skal kunne plukke blåbær og molter på sensommeren. Du stemmer for at elg og reinsdyr kan gå over store urørte landområder for å finne seg en make. Du stemmer for at vi kan ha naturmangfold i Norge, med flere arter som utgjør store forskjeller i naturen. Du stemmer for at dine fremtidige barn og barnebarn har tilgang en sunn arena for læring og mestringsfølelse. Du merker det kanskje ikke nå. Men du vil merke det når flere av artene er dødd ut og mesteparten av naturen ikke er urørt lenger. Da vil du uten tvil merke det.
Innen den tid er det allerede for sent..

Foto: Bernt Østhus

Anbefaler deg å se NRK-dokumentaren “En kamp mot vindmøller”. Den vil gi deg innblikk i hvordan utbyggingen foregår og hvordan det berører naturen, dyrene og de som bor der. For å se dokumentaren, trykk HER.

/Line Victoria Sverdrup

Kilder:
https://www.dyrevern.no/andre_dyr/annet_om_andre_dyr/ta-hensyn-til-fuglene-i-hekketiden
https://naturvernforbundet.no/vindkraft/
https://tv.nrk.no/serie/valg-2019/2019/NNFA80002019/avspiller

Hei på alle,

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har absolutt vært inspirert til å flere ganger sette meg ned å skrive til dere, men sommerferien har gått i ett og tiden har rett og slett ikke strukket til. Men jeg ønsker å fortelle dere litt om hva som skjer for tiden og hva jeg driver med.

Det er merkelig å tenke på hvordan jeg har havnet her jeg er nå. Alt som bare startet som et prosjekt for å sysselsette meg selv i mars 2017, har satt i sving min egen framtid og gjort det klart for meg hva jeg ønsker å utrette og formidle.

Jeg har alltid vært en tilhenger av det å følge sine egne drømmer. Jeg valgte å gjøre det selv.
Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg hver dag blitt påminnet hvor viktig utdanning er. Merkelig nok har det ikke vært like mange påminnelser på det å være seg selv, følge sine instinkter og sine drømmer. Derfor måtte jeg gjøre dette selv.
Jeg droppet å begynne på høyere utdanning, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ønsket å bli. Jeg elsker naturen, men jeg vil ikke ha med meg en gjeng med mennesker på hver eneste tur jeg er på, så guide ble fort utelukket. Lommenboken er for liten og livet er for kort til å sitte å betale ned et lån på en utdanning du ikke ønsker å ha.

Jeg har vært utrolig heldig som har fått tilbud om å være med på forsider, delta i debatter, holde foredrag, ha “take-overs” på Instagram osv. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har fått til. Jeg har gått fra å være “forsidepike” på Villmarksliv, til å forstå at jeg ønsker å være bak kamera. Jeg ønsker å stå for historiene og påvirkning av folket. De virkelige viktige historiene som forsvinner bak bompenger, politikernes sexskandaler og brutale løgner om hvordan politikere skal ta vare på vår dyrebare natur her i Norge.

Det som skulle være å utsette utdanning og følge drømmene mine innen friluftsliv, førte meg til at jeg nå sitter her, klar for tre år bachelor i journalistikk. Jeg er sulten etter å formidle. Jeg vil formidle det jeg elsker aller mest ut til folket. For nå er det viktig! Vi har utallige hendelser i naturen rundt i verdenen som foregår akkurat nå, i dette øyeblikk. Ikke bare internasjonalt, men her i lille Norge, ser vi på skumle tall. Skremmende og hjerteskjærende tall som gir oss et innblikk i hvor lite urørt natur vi sitter igjen med. Hårreisende og fortvilende statistikker over hvor mange av våre dyrebare arter som mister sine naturlige habitat og havner på rødlisten vår. Og fortsatt sitter det mennesker i rom med dårlig luft, og planlegger hvordan vi skal få plass til vindmølleparker, hvor store arealer som må sprenges. Midt i Norges vakreste og dyrebare natur.

Jeg er kanskje liten. Og kanskje jeg drømmer for stort. Men hva er vi uten håp? Hva er du, uten håp?
Er det ingen som sitter med drømmer om å utrette noe eller gjøre en forskjell, vil ingen aldri oppnå noe heller.

Naturen betyr ikke like mye for alle. Vi kan ikke forvente at alle skal ha like nært og kjært forhold til søndagsturer. Teltturer på Hardangervidda og kanoturer i Femundsmarka. Det vi derimot kan forvente, er at mennesker ser verdien av naturen vår. Planeten vi lever på. Verdien av dyrelivet. Vi er alle en del av det, uavhengig av hva slags forhold vi har til det. Naturkatastrofer og global oppvarming rammer oss alle.

Jeg har troen på at den eneste måten vi og jeg kan få mennesker verden om til å forstå verdien av naturen og dyrelivet, er å bringe det hjem til dem. Til deres aviser. Til deres datamaskiner. Til deres TV-er, mobiltelefoner. Og dette gjennom journalistikken. Formidling og evnen til å kunne fortelle noe viktig gjennom et bilde. Et bilde som vil gi publikum klump i halsen og frysninger nedover ryggen. Jeg vil gjennom min dokumentering av natur, dyr, planter og insekter, bidra til at vi alle kan kjenne på følelsen av at “Nå er det nok! Noe må gjøres.”

Jeg kan ikke ta alle med ut i naturen. Men jeg kan ta med naturen hjem til alle.

/Line Victoria Sverdrup

Det har nettopp vært strandryddeuke, og jeg håper at flere av dere fortsetter å plukke søppel selv om den “offisielle” strandryddeuken er over.

Jeg har blitt intervjuet av hytteposten FIAS om mine tips til sporløs ferdsel og hvordan unngå at plast og annet søppel havner og blir liggende i naturen. Derfor tenkte jeg å lage et innlegg om det samme jeg snakket om med FIAS.

Når jeg er på tur, ser jeg ofte søppel. Men det varierer også veldig hvor jeg ferdes, i forhold til om det er mye forsøpling eller ikke. Kanskje handler det om at vi har blitt mer bevisst på det, og at det gjør det er enklere å legge merke til?
Jeg ferdes mye på tur i mitt nærområde (Stor-Elvdal), og jeg møter svært sjelden andre mennesker på tur. Derfor er det også utrolig lite søppel rundt om i naturen der jeg ferdes, fordi det rett og slett ikke ferdes like mye mennesker der. Det er jeg veldig glad for, da det er et variert og mangfoldig dyreliv her i Stor-Elvdal som vi må verne godt om. Søppel er ikke godt for verken naturen eller dyrene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det vi kan gjøre for å ferdes mest mulig sporløst er så enkelt som å ta med oss det vi tok med inn i skogen, ut igjen av skogen. Har vi klart å bære det med oss til, klarer vi såvel å bære det hjem igjen. Er du i nærheten av en godt brukt bålplass, bruk denne fremfor å lage en ny.
Husk at alle både døde og levende trær er skjulested og hjemmet for mange ulike arter. Garantert flere arter enn det du og jeg vet om. Bruk derfor kvist som har falt ned til bål så langt det lar seg gjøre. Og ikke bruk mer enn du trenger.

Her er noen enkle retninger for sporløs ferdsel.
For oss som bor der hvor turområdene er store og relativt lite brukt, er det vanskelig å finne tilrettelagte bålplasser. Det viktigste å gjøre da er å gjøre mest mulig etterarbeid for at bålet ikke skal synes. Jeg pleier å kutte en firkant med torv ut fra mosen, lage bålet under, og når jeg har slukket bålet tilstrekkelig, så legger jeg torven jeg kuttet ut, over der jeg har laget bålet. Kravet for å kunne gjøre det slik er at det på ikke noen som vil være fare for at glørne blusser opp igjen. Så er torven tørr og jorden ikke våt nok, er dette totalt uaktuelt. Dette gjelder selvfølgelig innenfor reglene for bålfyring, og ikke når det bålforbudet som gjelder fra 15.april og 15.september. Våren kommer tidligere enn andre steder utifra hvor i landet du befinner deg, så det er lov å bruke hodet. Er det for tørt, kan ikke bål fyres.
Ikke all søppel skal og kan brennes på bålet. Plast har for eksempel en del farlige gasser som utløses i kontakt med brann. Unngå å brenne plast og generell søppel på bålet, pakk det heller ned og kast det i riktig søppelkasse når du kommer hjem.

Plukk opp andres søppel du finner på din vei. Det krever så lite, men betyr så mye. Tar du matpakken din ut av en pose, legg den godt og trygt tilbake i sekken med en gang. Ikke la søppel som du skal ta opp senere, ligge og slenge. Det er så lett å glemme, og et lite vindkast kan ta med seg posen din flere hundre meter. Der vil den bli liggende å gjøre skade for alle andre, bortsett fra deg selv.

En ulempe mange gjør på vinterturer, er å la alle mulige duppeditter og vinterutstyr ligge og slenge rundt teltet, fordi man skal bruke det neste morgen. Kanskje har du en plastskje eller et lite sitteunderlag du ønsker å bruke foran morgenbålet dagen etter, og velger å la det ligge til neste dag. Eller kanskje du kjenner at du er så trøtt at du ikke orker å begynne å rydde sammen alt du har dratt ut av pulken, så du utsetter det til du er opplagt morgenen etter. Har det i løpet av natten kommet noen cm med snø, vil disse små plastskjeene eller sitteunderlagene være tilnærmet umulig å finne igjen. For deg er det ingen krise, du kan kjøpe nytt når som helst. Men for naturen og dyrene er det enda et faremoment som truer flere liv.
Rydd utstyr og søppel ned i sekken, pulken, jakkelommen med én gang, så gjør du både naturen, dyrene og de som kommer etter deg en stor tjeneste.

Vi har alle et ansvar. Ikke bare for naturen og dyrene, men også for hverandre og for våre neste generasjoner. Det er gull verdt å ta med barn ut på tur, lære dem om dyreliv og naturen. La dem nytefuglekvitter, se tretoppene vaie i vinden, kjenne lukten av ordentlig frisk luft og duften av en godt grillet pølse fra bålet. Men lær dem også viktigheten av å rydde pølseposen, lompepakken og ketchup-korken tilbake i sekken med én gang de har brukt det. Fortell dem om hvorfor det er så viktig å ikke kaste søppel i naturen. Jo tidligere de kommer ut i naturen og lærer om viktigheten av å plukke opp både sitt eget og andres søppel, jo bedre grunnlag legger vi for hva slags forhold de vil få til naturen senere i livet. Det setter igjen et grunnlag for hva slags natur de ønsker at sine barn igjen skal kunne nyte og utvikles i.

Vi kan ikke stå og vente på at noen plutselig skal redde verden. Vi må selv ta ansvar for egne handlinger for at det skal utgjøre en forskjell. Hvis du går i skogen, du finner søppel som ikke er ditt og tenker at neste person som kommer sikkert tar det med seg, vil det aldri skje en endring.
Ingen kan gjøre alt, men sammen kan vi alle gjøre noe.

/Line Victoria Sverdrup