GLANSBILDETS BAKSIDE

At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også. 

Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring. 

Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.

Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. 
Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur. 

Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.

Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen. 

Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om. 
Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske. 

For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv. 

Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever.  At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises.  At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten. 
 

MED VANN OVER HODET

Rundt august i fjor valgte jeg å endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd så fort, og jeg var lut lei av å prøve å finne løsninger til hvordan mitt liv skulle være. 

Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre på, men også fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder. 
Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde møtt før at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle gå. 

I tillegg hadde jeg fått meg kjæreste en del måneder i forveien og jeg følte da og føler nå at jeg har truffet drømmemannen. Den personen du bare vet du kommer til å finne i løpet av livet, du bare aner ikke når eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter å finne hverandre var så stor at når vi møttes tilfeldigvis på en kennel for første gang, så følte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match. 
Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte på et sted jeg aldri hadde hørt om en gang. Et sted jeg på den tiden aldri hadde trodd kom til å bli mitt hjem. Jeg begynte å stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god på. Jeg er en jente som trenger å ha de personen jeg er glad i, i nærheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater å savne folk, ikke er jeg spesielt flink på det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, så jeg kunne få ha det på veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.

En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne på. Jeg hadde fått en mail bare noen dager før hvor de ønsket meg velkommen og gledet seg til å bli kjent med meg. Det stod også noe informasjon om hva som kom til å skje den første uken. Herregud, jeg skulle begynne å studere i en by jeg aldri har vært i.
Men denne mailen jeg fikk nå inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle gå på skulle plutselig legges ned. Jeg skjønte ingenting først. Jeg hadde jo bare to dager i forveien fått en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk å lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle være, så de som skulle begynne nå måtte velge et annet studie eller en annen by å studere i. 
Jeg føler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt på den tiden, at noe så “normalt” kunne skje meg. 

           

Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge både en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til å gjøre hva jeg ville. Ikke hadde jeg søkt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg på den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snøring. Har fortsatt relativt null snøring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet også. Jeg orket ikke å lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hørt om, men som kjæresten min bodde på. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt første år. Nå er han på sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drøm om å bli politi. Å kunne bety noe for samfunnet. Så jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for å komme inn på politihøyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg så nøye om, men følte at jeg måtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte på ræva uten mål og mening. Jeg skjønte fort at det å ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye å ta over hodet.
Først skulle jeg studere i Trondheim, så skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke søkt noe annet og hadde heller ingen peiling på hva det eventuelt skulle vært. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse.
Så jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjørt forbi tidligere og sagt “Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjør de her?”. 

Jeg droppet å ta opp fag. Endret adresse og lurte på hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig å få seg jobb her oppe, enda vanskeligere å få seg venner når du ikke er en del av et miljø og ikke særlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til å tilbringe tid på. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting på skolen og jeg kunne ikke være en del av det, jeg gikk jo ikke på den skolen. Det var mange dager jeg bare lå under dynen hele dagen. Jeg sov når Augustus dro på skolen og jeg sov når han kom tilbake. Jeg gråt. MYE. Kjeftet på Augustus for at han hadde fått meg opp hit og kjeftet på han når han ba meg flytte hjem igjen. Alt føltes så innmari håpløst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjær jente. Jeg er vandt til å ha familien rundt meg. Der jeg bodde før så var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trøste meg eller gi meg nærhet. 


Dagen jeg hentet min beste turvenn og største helt

Det kom til et tidspunkt etter endeløse dager i sengen at vi måtte gjøre noe. Jeg var jo på tur igjennom disse tunge tidene også. Når Augustus var på skolen tok jeg hundene med på tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg måtte kjenne på mestringsfølelse. Føle på at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, så for meg selv. Få bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var på tur med hundene eller sov i sengen, så kunne jeg stå på badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en så stygg og dårlig jente som meg. Det tok jo på etterhvert, og noe MÅTTE gjøres for at jeg ikke skulle gå helt i grøfta. 

Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle gå ut på at jeg skulle ha som mål å ha 100 døgn på tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. Å være på tur var jo ikke noe nytt for meg, men det å sette det opp som prosjekt og på en måte gjøre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg måtte virkelig satse. 
I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig mål, og det skulle ikke nødvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb på den tiden, og å skulle drive med friluftsliv på heltid gir ikke så mye penger i lomma.
Jeg hadde ikke så mye midler, og med to polarhunder så trengs det litt utstyr for å kunne utføre turer. Jeg begynte derfor å sende ut mail til sponsorer. 
Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli så offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i å samarbeide med deg, må du gjerne være et ansikt utad også. Med sponsorer bør man også ha noe å “vise” til, så for at det skulle være interessant for dem å si ja, måtte jeg på en måte gjøre det til en offentlig greie i tillegg til å prestere slik jeg ville.
I begynnelsen sendte jeg litt søknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt. 

Grunnen for at jeg valgte 100 døgn var at det da måtte bli noe jeg virkelig måtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 døgn var oppnåelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen. 
Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte å dele det med alle:

“Jeg har satt meg et tøft mål for 2018. Jeg skal ha minst 100 døgn ute på tur fordelt på ett år, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg ønsket å ha et mål, og føle at jeg betyr noe. Gjøre noe JEG er god på – og nå er tiden snart her! Jeg har kriblet så innmari i fingrene etter å fortelle dere dette. På min facebookside lover jeg dere dønn ærlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling”-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det største jeg har gjort innen friluftsliv så langt! Jeg håper så inderlig at dere vil følge meg på min reise mot mine drømmer av å kunne leve av friluftsliv. Det er en tøff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil støtte min sti ved å lese mer om den og støtte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og følg prosjektet på siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drøm!”

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig støttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Første turen skulle være i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men så skjedde det noe veldig privat og tøft som gjorde at jeg ble tvunget til å utsette turen. Og dette gjorde at de følgene turene som egentlig hadde fått en startdato også måtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg å dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Høyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg så på det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhørende utstyr gjennom offentlig transport. 

Turene fortsatte, men flammen mistet sin glød og jeg begynte å visne.
Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og både norske og svenske magasiner ville ha meg til å skrive for dem. Jeg fikk dårlig samvittighet om jeg dro på tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 døgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og når jeg etterhvert hadde besøkt nesten alle på Østlandet, måtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke så lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nærmarka, slik jeg gjorde før. Men det satte prosjektets tid i fare. 
I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt på alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig dårlig tid i forhold til å rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det så innmari mye at jeg følte at jeg MÅTTE dra på tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg så og ser på som mest befriende, skikkelig mas. 
Jeg mistet gleden jeg følte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket å være på tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vært mitt fristed. Så endret det seg til at jeg følte mas og stress. Ikke PÅ turene, men både før og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv. 

Året er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjønt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke særlig rakrygget når jeg skriver dette. Men det måtte frem. Og jeg følte det måtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gått helt som jeg hadde planlagt, drømt og håpet på. Fordi det ligger så mye bak som fortjener å komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjørende at dere vet forhistorien. 
Jeg er så utrolig heldig som har så mange støttende lesere og følgere. Jeg er så stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen på meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er så stolt og heldig som har kommet så langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter på, de kan aldri kjøpes og aldri selges. De må oppleves på eget initiativ. Jeg kommer til å fortsette å være på tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjønt at dette prosjektet kommer til å ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette så store og høye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og får det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for høy til nås innen min tidsfrist. 

Til slutt vil jeg bare gjøre det klart at det kun er jeg som har satt presset på meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har “bedt” om alt selv. Og jeg angrer ikke på det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er sååå klar for nye og rå opplevelser. Man lærer kun av å feile, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullføre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjønt for lenge siden at det er dette jeg er ment til å drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn håndkleet, for det skal jeg ikke. For meg så har eventyret kun begynt, og jeg er så utrolig klar for å skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken. 

– Line Victoria

ET SVAR TIL HYSTERIET RUNDT FRILUFTSBRANSJEN

Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har fått med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen “Ett oppgjør med friluftsbransjen”. 
Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, så vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig så ønsker jeg at rett skal være rett, og jeg ønsker å stå opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt. 

Først og fremst vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg.
Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vært en stor inspirasjon for meg i mange år. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan nå langt ut, bør vi bruke den. Og derfor velger jeg å svare på Tonjes blogginnlegg i dag. 

Et sminket friluftsliv

Tonje mener at friluftsliv er på vei til å bli en mer og mer glamorøs og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over. 
Hun skriver: “Er det noe friluftsliv ikke skal være – så er det dandert og tilgjort”. Og at vi på sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten. 

Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig så syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som så når det kommer til dette temaet. 
Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang årrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle “Norges nasjonalaktivitet”. Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag. 
Når det er SÅ mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig på sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit på det? Det gjør jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hår, skitne klær og usminket hud. Friluftsliv er også en hvilken som helst jente eller dame som tar på seg sminke fra jobb, og som velger å tilberede middagen sin ute foran bålet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er også en jente eller dame som velger å sminke seg før hun drar på en joggetur med matchende antrekk opp på en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er også en søndagstur, som nødvendigvis ikke inneholder fett hår og skitne turklær. Friluftsliv er også gutter som er på tur, både kort og lenge. 

Det er ikke naturlig å ha masse sminke på tur, og det er ikke naturlig å posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig å bruke sminke på treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det så viktig? 
Er jeg en uke på tur så blir jeg også skitten. Er jeg en uke på tur så blir jeg også bustete på håret. Men er ALLE på tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit på at du må være så-så lenge på tur for at du går under kategorien “turjente/turgutt” og det er da du viser ekte friluftsliv? 

Er det slik at om en jente velger å sminke seg før hun drar på en helgetur i nærmarka, går dagsturer og slår leir på kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, så er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vært EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket? 
Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klær etter en helg på tur i marka.  Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vært på tur i 7 måneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hår eller skitne turklær? 

Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det å kjenne på følelsen av å være seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen føler på at det å bruke sminke på tur eller ha det med er totalt unødvendig, mens andre trenger sminke for å føle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om “Hanne” velger å ha mascara på tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette på sosiale medier og jeg ikke liker det, nei så trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjør friluftsliv på min egen måte. 

Det er fysisk umulig å være 1 uke på tur og ikke få fett hår. Hår blir fett over lengre tid. Jeg syns det er dårlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vært 1 uke på tur så vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vært 1 uke på tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss? 

Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt så mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og på forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, så legg det vekk. At noen velger å løpe opp et fjell i matchende treningstøy eller ha med seg en flott kjole å vise frem på toppen kan være til inspirasjon for så mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke på tur, så er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som løper opp på en fjelltopp i matchende outfit er jo det også kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette så er jo det også kjempebra. Hvorfor skal det ene være riktig og det andre være feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vår norske natur? 

Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil få folk ut på tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det å komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe både mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvfølelse og mestringsfølelse er også positive sider ved friluftsliv. Men når en så profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i “bås” og på en måte sette en fasit på hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene på noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 måneder på tur, men de prøver så godt de kan, med utstyr kjøpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som både er dandert og tilgjort, fordi de ikke er såpass lenge på tur at de vil få disse “turjente-bivirkningene” med fett hår og skitne klær. 

Kredibilitet hos merkevarer og profiler

Jeg er stolt ambassadør for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke på tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vært nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt å la vær å bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til å bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har på mascara på Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjør ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjør akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, målrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i både vær og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til høyfjellet i dårlig vær. Men jeg har heller ikke vært i Canada i 10 måneder. 
Mine ambassadører har valgt meg på grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del på tur, har tid til å være på tur og rekker derfor å teste produkter i alle årstider på flere områder. Det har INGENTING med utseendet å gjøre eller hvor mye likes jeg får på et bilde på Instagram. 

Tagging av alskens profiler

Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der står det følgende:
“Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for å øke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjønner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prøver så veldig hardt. Jeg har forståelse for at man må henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har – men jeg skjønner IKKE greia med å tagge 50 forskjellige tags i håp om å bli oppdaget. Å bli oppdaget på sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting å formidle”

Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for å øke synligheten min. Hvorfor? For å nå ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre. Følger jeg en #-tag på Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker når ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke. 
Å drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd så mye av friluftsbilder som det gjør nå. Det er VANSKELIGERE enn noen gang å bli oppdaget på Instagram. 

For en som har hatt en slik turprofil i mange år og fått publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. På den tiden Tonje ble “stor”, så var det ikke så mange andre turjenter å “konkurrere” med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke så mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk være med på TV-serier og fikk skrive  artikler og vant kåringer. Det kan oss turjenter gjøre i dag også, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt å se forskjellen på hvor mange bilder som lå under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. Nå ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil nå ut til nye mennesker. 
Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, så vil du automatisk bli “stor” på Instagram. Du må jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjør meg “desperat” så skitt au. 
Jeg ser på #-tags som et verktøy til å kunne nå ut til mange fler. Samme med å tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, så ser ikke jeg på det som desperat. Jeg skjønner kjempegodt at en konto med så mange bra bilder vil nå ut til fler. Hadde jeg allerede på denne tiden vært “stor” på Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for å tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til å forstå at disse brukerne vil nå ut til flere, ikke at de er desperate eller prøver alt for hardt. 

For å ramse opp så syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det går ikke, med SÅ mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det å være seg selv og ikke følge strømmen, plutselig velger å komme med en “ramme” på hvordan EKTE friluftsliv “skal” se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med så ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. Å være på tur over en helg, eller bare en natt, gjør ikke nødvendigvis så mye med håret eller klærne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv. 

At om du ikke har bustete hår, skitne klær, skitt under neglene og kanskje en blåveis (?), så er det “uekte” friluftsliv. Pyntet på, dandert og tilgjort, satt på spissen. 
Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. Ønsker man å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Ønsker du ikke å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Hvorfor skal det være så himla viktig hvordan man ønsker å se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjør? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke på tur. Om de vil det, så dem om det. Jeg er superfornøyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme. 

Jeg syns vi skal heie på hverandre. Heie på de som kommer seg ut på tur. Om det så bare er en dagstur. De som kvier seg for å ligge ute en kald vinternatt, men som våkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et “dandert” bilde på sosiale medier krevd både mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens første tur alene, og personens første tente bål. La oss heie på de som blir inspirert til å komme seg ut. La oss heie på de som inspirer til å få andre til å komme seg ut. La oss heie på de som løper opp et bratt fjell for å ta på seg sin fineste kjole på toppen. La oss heie på de som er på lange ekspedisjoner med bustete og fett hår med blåveis. La oss heie på de som er på helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i håret. La oss heie på de som er seg selv, uavhengig av klær, sminke, utstyr og utseendet. 

Jeg er en del på tur. Men jeg har aldri vært på tur over så lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er “ekte” for en troverdig turjente. 
Og hvis noen skulle føle at det friluftslivet jeg driver med gjør dørstokkmila høyere for å komme seg ut, eller at jeg setter et press på hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, så syns jeg det er utrolig trist.
Jeg får stadig både meldinger og mail på Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til å dra mer ut på tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet “forbilde”, selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg får såå mye støtte og koselig meldinger om det jeg driver med, så gir det meg motivasjon til å hver dag dag bidra til at i hvert fall én person blir inspirert til å dra mer ut på tur, lage bål og sove ute.

Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedeværelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er på tur i utstyr du kanskje ikke hadde gått med eller brukt, så kjenner de likevel på akkurat den samme turgleden som du gjør. 
Hva folks motivasjon for å dra på tur måtte være, om det er likes på Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i å være ute i frisk luft spiller vel ikke så mye rolle, så lenge man kommer seg på tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare å applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan også ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet. 

At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt å ikke tåle å se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget. 
Naturen er for alle, og det er det som er så flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har på deg mascara, matchende klær eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vår vakre natur og fortsetter å inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, får gode minner fra naturen og tar med andre ut for å dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjøre at enda flere har lyst til å dra ut på tur. Jeg syns at så lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hår og skitne klær, så er det ingen grunn til bekymring. 
Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, så kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vår kjærlighet for naturen. 

Ikke kast søppel i naturen, plukk opp etter deg, vær varsom med bålfyring, la dyr være i fred og hils pent på dem du møter, så skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har på deg eller hvordan du ser ut. 

– Line Victoria

MINE REDSKAPER PÅ TUR

Reklame | Skådenkniven

Hei alle fine lesere,

Jeg har fått en del spørsmål om hva slags redskaper jeg har med meg på tur, og tenkte å vise dem til dere. Nå er jo ikke dette noe hokus-pokus, men jeg har spesielt to kniver som jeg gjerne vil vise frem. 


Til tur har jeg med meg øks, samisk inspirert kniv og en lommekniv. 

Øksen er fra Fjellsport, men den samisk-inspirerte kniven og lommekniven er laget spesielt til meg fra Skådenkniven. 

Skaftet på den store er av flammebjørk, mens den lille er av valnøtt.
Det er stabilisert tre i begge knivene. Stabilisert betyr at treverket er tvers gjennom impregnert med ett resin via vakum i en tank. Treverket trenger derfor bare polering når det blir slitt, så du slipper å olje det. Knivene er motstandsdyktige mot blant annet vann og olje. 

Slirene er av masurlær og har doble sømmer innsatt med fett. Læret farges med narvsværte og kan fåes i de fleste farger og nyanser. Jeg elsker slirene, spesielt på den største. Den har en nydelig varm brunfarge og er utrolig robust og kul. Den har også messing i en slags gullfarge på toppen, som gjør seg veldig fint i stil med den varme brunfargen på læret. 

Lommekniven er utrolig letthåndbar, og jeg kan ha den med overalt. I tillegg har den et utrolig fint motiv som du kan se lengre ned i innlegget. I tillegg elsker jeg valnøttfargen på den. 

Se så utrolig fin den samisk-inspirerte kniven er med den varme brunfargen og flammebjørken som matcher perfekt til slira. Syns at messingen gir en flott detalj til den varme fargen. Denne store kniven har laminert blad av 80crv2 og hrc59 stål. 

Og her er min fine lommekniv med et bilde av Augustus og meg fra da vi var i Ørsta. Jeg har hatt denne kniven i nesten ett år nå, og bildet har holdt seg like fint. Jeg elsker at kniven er litt annerledes, at jeg har valgt materiale og farge på det selv og hvor bildet er personlig som setter særpreg på kniven. Dette må jo være en helt fantastisk gave å gi til noen man er glad i, hvor man får en kniv som ikke er lik noen andres. 

Den lommekniven har blad i d2 stål. Skaftet er som sagt av valnøtt, og jeg eelsker den fargen!
Det som er så kult med denne er at man kan støpe inn bilde av hva man vil. Kanskje du vil ha et fint bilde av hunden din, et flott naturmotiv eller av andre små gjenstander som passer seg på kniven?
Kanskje vil du bruke det som en jaktkniv eller fiskekniv, og sette inn bildet av ditt første felte vilt, din gode jakthund, eller din største ørret? 
Det er bare fantasien som setter grenser.

Jeg valgte å ha bilde av Augustus og meg. Om jeg er på tur alene, sliter med motivasjonen eller er litt redd, så har jeg ett koselig bilde av oss som jeg alltid kan se på og som er med meg overalt. Kniven brukes jo til så mangt og er en av de gjenstandene jeg aldri glemmer å ta med meg på tur.  

Knivene kan lages etter ønske fra Tom Olav Skåden. Man kan velge lengde, form, farge og treverk på kniven selv, samt bilde om man ønsker det i skaftet.
Han lager utrolig mange fine kniver hvor du kan gjøre din til en personlig kniv. 

Jeg ville lett gitt denne kniven i gave til noen jeg er glad i. Det er en perfekt farsgave til en pappa som er glad i naturen, en flott kniv å gi til en konfirmant eller en som fyller 18 år og er klar for den store verdenen med en unik kniv i beltet. Eller så er det dødskult å gi det i gave til en som har bestått jegerprøven eller akkurat har felt sitt første vilt. Jeg skal i hvert fall gi en slik unik kniv til noen jeg er glad i! 

For bestillinger og eventuelle spørsmål, kan Tom Olav Skåden kontaktes gjennom Facebook HER (Tom Olav Skåden). Sjekk også ut hans Instagram-konto HER.
 

HELGETUR I NÆROMRÅDET

Reklame | Devold of Norway, Real Turmat

Nå har samboeren og jeg nettopp kommet hjem fra en helgetur i nærområdet. Det er så utrolig deilig å ikke trenge å dra så langt for å kunne nyte stillheten og få skikkelig villmarksfølelse. Nå er jo vi ganske heldige som har såpass store utmarksområder rett utenfor døren, men dette kan man helt greit få til i Østmarka eller Nordmarka også. Man må bare oppsøke de områdene som ikke er så populære. Jeg syns i hvert fall ikke det er noe særlig å møte på masse mennesker i skogen, men kanskje det er litt sært? 

Uansett. Vi parkerte bilen i enden av en blindvei, salte opp bikkjene med kløv før vi kastet på oss våre egne sekker. Vi hadde ikke bestemt oss nøyaktig for hvor vi skulle gå, men det er jo en del av moroa syns nå jeg. De spontane turene har jeg opplevd som de aller beste. 

Vi peilte inn en kurs mot en liten høyde, uten at det var dit vi hadde tenkt til å gå. Vi valgte egentlig bare å loffe mot høyden og finne en fin soveplass underveis. Mesteparten av området er myr og noe gammelskog, så vi slet litt med å finne rennende vann. Stillestående myrvann er jo ikke noe særlig, i hvert fall ikke til drikkevann. 
Det tar ikke lang tid før jeg får den herlige følelsen når jeg er på tur, spesielt om høsten. Gule blader, rød lyng, lav sol og frisk bris. Det er så herlig at det kan ikke beskrives med ord engang. Følelsen må kjennes på kroppen. 

Se så vakre farger. Å gå i skogen nå er virkelig en fryd for øyet. 

Siden vi gikk tur ett sted det ferdes ulv, fant vi ulvebæsj. Og jeg syns det er dødsspennende. Da vet du at ulven ferdes der og at den på ett eller annet tidspunkt har bæsjet der. Det gir en enormt god villmarksfølelse. Tenk å ferdes på samme område som ett så majestetisk rovdyr. Jeg får gåsehud. 
Men det gjorde at vi holdt ett øye ekstra åpent og passet hele tiden på at hundene var i nærheten. Det var relativt gammel bæsj og ulven hadde merket oss lenge før vi i det hele tatt hadde fått sett snurten av den, men det er fortsatt greit å være litt ekstra bevisst. Ikke bare for hundenes skyld, men du får med deg så mye mer av lydene og luktene i naturen om du bruker sansene litt ekstra godt. 

Vi fant etterhvert en utrolig fin camp. Ett tips om du skal på tur i ulent terreng hvor det kan bli vanskelig å finne en flat teltplass: TA MED TARP. 
Så lenge det ikke er meldt pøsregn, så er tarp en helt ypperlig erstatning til telt. Det tar mindre plass, veier også mindre. I tillegg føler du deg litt nærmere naturen enn å ligge i telt. Jeg føler at når du ligger i telt så forsvinner litt av den natur-følelsen idét du lukker døren til teltet for å sove. Du merker ikke like godt om noe ferdes utenfor eller om soloppgangen er helt nydelig. 
Du kan jo også droppe både tarp og telt. Men siden Knud har herjet litt i det siste, var det meldt noen vindkast. Derfor tok vi med oss tarpen som kunne gi oss litt le for vinden. 

Vi valgte å ha en liten lunsj med skogens gull og soppsuppeblanding. Dette smakte helt herlig, og hva ellers å spise til lunsj en kald høstdag enn soppsuppe med kantarell? 

 

Det var relativt lett å finne ved til bålet i og med at vi var i et gammelskog-område. Men å finne opptenningsved var ikke like lett, da mye hadde ligget lenge i myren som gjorde at det var relativt råttent. 
På tur har vi som regel hver våre arbeidsoppgaver. 
Augustus finner bålved, tar med seg øksa og samekniven. 
Jeg har som oppgave å finne never, opptenningsved og annet ved. Og som regel er det også jeg som lager bålet. 

Det er ganske greit å ha hver sine oppgaver selv om man bare er to stykk. På den måten blir alt gjort litt mer effektivt og den andre blir ikke stående og lure på hva i huleste man skal gjøre nå. Nå som det blir så tidlig mørkt er det også greit å ta ha på plass alt av ved og opptenningsved tidlig. Det er ikke noe særlig å stå i mørket og hugge ved. 

Det skal ikke så mye til for dra på tur om man bare bestemmer seg for det og vet om en plass du kan dra til. Det trenger jo ikke være så langt unna, og man trenger heller ikke gå så langt om man ikke vil. Noen kan føle at dørstokkmila for å dra på tur er like høy som å dra på trening. Men når du først er ute, med pakket sekk og glade bikkjer, så er det lite å angre på. Naturen er også så utrolig fin nå at det trist å gå glipp av den. 

I tillegg kan man få utrolig mange fine turopplevelser om man tilbringer en natt ute. Gjerne når man ikke oppsøker det. Vi våknet til at det gikk en flott og majestetisk elg ute på myra i dagens første solstråler. Opplever man så fine morgener fra sengen? Neppe. 
Dessverre var kameraet kun utstyrt med ett 35mm objektiv, så opplevelser med elgen blir kun tatt vare på i minne.  

Vi fikk i hvert fall en helt fantastisk helgetur, med både elg og ulv. Krysser fingrene for flere slike opplevelser. 

HVORDAN FÅ EN VELLYKKET FISKETUR

Det å kunne nyte av naturens goder er noe mange setter pris på, inkludert meg selv. Det finnes vel ingenting bedre enn å kunne spise selvfisket fisk på bålet, godt stekt i smør og krydder. 
Men det å faktisk få fisk krever mer enn å kjøpe en ferdig pakket ørret i butikken. Men det er jo en del av friluftsgleden! 

Det jeg syns er aller morsomt med å fiske, er idét fisken biter. Man blir spent på hva som er på andre siden av snøret, adrenalinet sprer seg i frykten for å miste fisken, og du føler en enorm mestringsfølelse når du får fisken på land.
I tillegg smaker fisken dobbelt så godt som kjøpefisk. Du er fullt klar over at fisken har levd et godt liv, den har ikke vært til skade på andre fiskebestander slik som oppdrettsfisken er. Den er heller ikke full av kjemikalier fra oppdrettsnæringen som verken er bra for deg eller fisken. Fisken har svømt rundt i sunne omgivelser og er derfor stappfull av næring.  Denne kan du nyte med god samvittighet, og best av alt: Du har fanget den selv. 
Det er fint å kjenne på opplevelsen av å måtte jobbe for å skaffe egen mat, noe ikke så mange ungdommer kjenner til i dag. 

Men for å kunne få fisk, er det noen ting det er greit å være obs på. Her er mine fisketips på hvordan å få en vellykket fisketur. 

​HVOR KAN JEG FISKE?
Takket være allemannsretten vi har i Norge, så er det gratis å fiske i sjøen. Da kan du fiske med stang og snøre. I ferskvann og elver er reglene litt annerledes, og det er lurt å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for det området du ønsker å fiske i. For å kunne fiske i ferskvann så trenger du enten tillatelse fra grunneier eller så må du kjøpe et fiskekort fra Inatur.no
Inatur.no finnes det en oversikt over vannene nær deg, og du kan også søke på områder du gjerne kunne tenke deg å fiske i og hva slags fiskekort du kan få tak i der. Det står også informasjon om hva slags fiskearter som oppholder seg i de forskjellige vannene.
Fisker du ulovlig kan du risikere å få en høy bot. At man fisker ulovlig ødelegger både for fiskebestanden og for de andre som ønsker å fiske som faktisk har kjøpt fiskekort. Så sørg for at du er på riktig side av loven.
Skal du være i et område over en lengre periode, kan du kjøpe deg et sesongkort for de vannene som er i nærheten av der du oppholder deg. Da sparer du penger og du slipper å kjøpe deg et nytt kort for hver gang du vil fiske.

HVA TRENGER JEG AV UTSTYR FOR Å FISKE?
Å fiske krever ikke så altfor mye utstyr. Det krever heller ikke det dyreste utstyret, selv om man gjerne liker å tro at man får større fisk på en dyrere fiskestang. Dette kan jeg med erfaring avbekrefte. 
For å finne ut hva slags utstyr du trenger er det greit at du på forhånd har bestemt deg for hvilken fisk du ønsker å gå etter og vet hvilke vann som med høy sannsynlighet inneholder denne fisken. Det kan du også lese om på Inatur.no.

Man trenger ikke å kjøpe seg nytt fiskeutstyr for å dra på sin første, andre eller tredje fisketur. I begynnelsen ville jeg oppsøkt en venn eller et familiemedlem som du vet har fiskeutstyr. Kanskje du kan få låne, eller at dere tar en fisketur sammen? Ingenting er som å lære av noen som har litt erfaring og i tillegg kan man dele fine naturopplevelser i lag. 
Om du ikke kjenner noen eller vet om noen som har fiskeutstyr, kan din lokale Jakt -og fiskeforening være til god hjelp. Der finnes det garantert andre som er på ditt nivå, og som kanskje ønsker å dele både utstyr, erfaring og opplevelser med deg. Ellers er det også mange lokale Jakt -og fiskeforeninger som driver med utleie av utstyr om det er noe du trenger å låne. 

Som nybegynner trenger du ingen “ekspertutstyr”. Det finnes så utrolig mye forskjellig fiskeutstyr på markedet, at det kan være en fordel å teste litt forskjellig før du eventuelt bestemmer deg for å gå til innkjøp av noe. Det finnes forskjellig lengde, mykheter på stengene og andre funksjoner som er greit å vite om på forhånd.
Om du bestemmer deg for en stang som du gjerne vil ha, sjekk FINN.no først. Der ligger det mye fint fiskeutstyr som både er pent brukt og hvor du kan spare både penger og miljøet.

STANG OG SLUK
Etter min mening og utifra erfaring vil jeg påstå at haspelfiske eller agnfiske er den enkleste måten å lære seg å fiske på. Agnfiske har jeg ikke drevet med så mye, men haspelfiske er en stor favoritt hos meg. 
Haspelfiske er kasteslukfiske. Det betyr at du har en fiskestang med en haspelsnelle, og et snøre med en selvvalgt sluk på enden. 

Jo tyngre og større stang du har, jo tyngre fisk er den beregnet for. Jeg har en fiskestang som tar sluk opp til 15 gram, og denne syns jeg passer perfekt for ørretfiske i innland. På denne har jeg fått ørret fra 400 gram – 2 kg. 
Sluken bør også være beregnet for den fisken du skal fiske etter. Se på forholdene rundt der du skal fiske og velg ut etter det.
Farge, form og størrelse på sluken er en av tingene som spiller inn for om fisken biter. Andre faktorer som spiller inn, kan være bunnforhold, lysforhold, vær -og vanntemperatur. Det er derfor viktig å ha variasjon i slukene for å lykkes innen haspelfiske. Ofte kan det være greit å bytte litt på hvilken sluk du bruker. Om du har prøvd i 30 minutter uten lykke, test en annen sluk. En god regel er: Lyse sluker til dagsfiske, mørke sluker til kveld/nattfiske. Å fiske seg rundt vannet er også en god idé. Fisken står ikke på samme plass hele tiden. Den står også gjerne der det renner en bekk inn i vannet. Så om du fisker deg rundt hele vannet (om det ikke er altfor stort/langt selvfølgelig), så har du kastet fra alle vinkler. Dette gir i hvert fall høyere sannsynlighet for fangst. 
Det skader ikke å lese seg litt opp på ulike sluker og fiskeforhold, men det er like viktig å prøve seg fram gjennom prøving og feiling. Det har jeg gjort, og funnet mine favorittsluker. Jeg skal heller ikke legge skjul på at Lars Monsens fisketips har vært til god hjelp.
I hvilket tempo du sveiver inn sluken har også noe å si. Jeg har ofte gått på smellen ved å sveive inn for sakte. Da ender jeg opp med en sluk full av bunnslam og i verste fall har jeg satt meg fast og jeg mister favorittsluken. Her er det kun øvelse som gjør mester. 

For å hjelpe deg litt på veien har Villmarksliv laget en oversikt over datoer og tidspunkt ørreten og laksen er mest bitevillig. Husk at du må se på tabellen ut i fra hvor du skal fiske, med Trondheim som utgangspunkt for tidspunktene.  
Her er Huggtabellen: https://www.side3.no/friluftsliv/huggtabell-2018-nar-biter-fisken-6675052

TILBEREDNING
Når du har fått fisk og den har en god “matfisk”-størrelse, mangler du kun tilberedning. Å sløye fisken må du selvsagt gjøre. Om du ikke vet hvordan du sløyer en fisk, så legger jeg ved en introduksjonfilm nederst i innlegget som du kan titte på. Hvordan jeg sløyer fisken kommer i et senere blogginnlegg. 

Når jeg er på tur, pleier jeg å gjøre det ganske enkelt på matveien. Jeg pleier å ha med potetmos, smør og et krydder som kalles “Krydderblanding”. Den passer perfekt til både ørret og potetmos. Jeg steker alltid fisken med skinnet på. Dette blir skikkelig godt og crispy. 
Jeg har også lagd noen ganske gode retter med selvfisket ørret. Dette har jeg gjort om jeg skal på en kortere tur eller dagstur. Da har jeg med meg aluminiumsfolie og tilbehør som purre, sitron, hvitløk, paprika, tomat, løk og gulrot. Jeg legger både fisken og tilbehøret inn i aluminiumsfolie, legger på en dæsj med smør og krydder. Deretter pakker jeg den godt inn og lar den grille på bålet. Mmmm. 

TURGLEDE
Å få fisk kan være både vanskelig og en enorm tålmodighetsprøve. Men for meg handler fisking like mye om opplevelsen av å nyte vår enkle natur, som det å faktisk få fisk. Leve på naturens premisser. Om vi friluftsfolk alltid fikk fisk, hadde det ikke vært like mye fisk igjen, og gleden av å få fisk hadde ikke vært like stor. Husk at det ikke bare er oss som liker å vill fisk. Det er flere dyr som får gleden av den fisken du ikke får tak i. 
Om man ikke får fisk, kan man alltids prøve senere på dagen eller i et annet vann. Det er lett å bli frustrert når man så gjerne vil spise fisk på bålet, men ikke får noe napp. Aller mest frustrerende er det å se at fisken vaker som bare det, men ikke vil bite på din sluk. Der snakker jeg dessverre av erfaring..
Men se den positive siden ved det å ikke få fisk. Da blir gleden bare enda større når den faktisk biter. Og det er ganske kjipt om fisken biter såpass ofte at du blir “bortskjemt” på naturens goder. Den dagen du ikke får fisk, blir det heller en negativ opplevelse, fremfor en positiv opplevelse de gangene den biter. 
I naturen kan vi aldri ta noe for gitt, og jeg tror det er det som gir den enorme frihetsfølelsen vi lengter etter når vi er på tur. I hverdagen har man stort sett kontroll på det meste. Man kan bestemme hvor mye middag man skal spise og ikke minst HVA man skal spise. Velger man å dra ut på tur og leve på naturens premisser, finner man fort ut at kontrollen er noe vi må overlate til naturen. Og i mine øyne så finnes det ikke noe bedre enn det. 

I det siste har jeg også fått øynene opp for fluefiske. Det er en helt annen måte å fiske på. Det krever mer presisjon, trening, forståelse av vann og insekter. Jeg syns det er veldig vanskelig, men også utrolig gøy. I stedet for sluk, som man bruker til haspelfiske, bruker man flue. Og disse fluene er imitasjoner av de insektene som befinner seg i det området du fisker. Som du sikkert skjønner, så krever det at man gjøre ett godt forarbeid, og er klar over hvilke insekter som befinner seg der du fisker og hvilken tid de klekker på. I tillegg så finnes det både enhånds og tohånds-stenger, og med de forskjellige så holder du/drar i snøret når du fisker. Da skal fluen legge seg rett under eller rett over vannoverflaten, avhengig av om du fisker med tørrflue eller våtflue. Veldig vanskelig å forklare, og enda vanskeligere å lære seg, haha! Men det er en første gang for alt, og man lærer ikke av å ikke prøve.
Jeg er i hvert fall heldig som bor 20 meter fra Glomma og får bruke tid på å trene der. 

Håper du lærte litt om fiske, og at dette fikk deg til å ville dra på fisketur. Å dele en fiskeopplevelse med en venn eller et familiemedlem er gull verdt 🙂 

Her er en video av Lars Monsen som viser hvordan man sløyer harr, gjedde og ørret:XmI9F8cEWIw

 

 

FRA BÆRUMSJENTE TIL TURJENTE

Mange fikk seg litt av et sjokk da jeg valgte å forlate Bærum og flytte opp til Østerdalen. Mer presist til Koppang, i Stor-Elvdal.
Jeg flyttet fra å ha T-banestasjonen tre minutter fra hjemmet mitt, hvor det tok meg 20 minutter inn til hovedstaden. Jeg flyttet også fra bursdagsselskap hos venninner som kunne bli avtalt på dagen uten problem. Jeg flyttet fra søndagsåpne butikker og kebabsjapper vi dro innom når det var sent på kvelden og vi var sultne. Jeg flyttet fra min jobb på David-Andersen, en gullsmed på Sandvika Storsenter med de fineste diamantringer og nydeligste smykkene du kan tenke deg. Jeg har solgt mange forlovelsesringer, og enda flere gifteringer. Jeg flyttet fra skogen like bak huset, som jeg har tilbragt tid i fra jeg gikk på barneskolen, til vi fikk vår aller første hund og jeg gikk tur med henne rundt “Den store steinen” etter skoletid. Men aller viktigst så flyttet jeg fra alle kjente og kjære, mine naboer som også var mine tanter og onkler. Og ikke minst mitt barndomshjem, min mamma og pappa og min kjæreste lillebror. 

 
Min kjære lillebror
        
Jeg har alltid vært glad i å være på tur og ute i naturen. Jeg føler jeg har vokst opp med det beste fra to verdener. Min pappa, med hytte ved sjøen mellom Arendal og Grimstad. Her fisket jeg krabber og gikk turer på svabergene. Jeg badet i sjøen mer enn jeg var på land gjennom alle sommerferiene vi hadde der. Min mamma, med hytte på fjellet i Valdres, hvor interessen vokste hos en liten sovende jente, tullet inn i en pulk, og hvor jeg har tilbragt uendelig mange døgn, både sommer som vinter.
Men i tillegg er jeg fra et sted hvor “status” er svært viktig for enkelte, og frykten for å havne utenfor er stor.
Å være med meg på hytta på fjellet var ikke noe kult. Hytta ligger verken i Hemsedal hvor alle de “kule” festene er, og det er primitivt med utedo, du må til bekken for å hente vann, TV-en i sort-hvitt som vi kun så på når det var nyheter eller skigutta gikk 5-mila. Når telefonen ble tom for strøm så kunne du ikke lade den før du var hjemme igjen. Det var ikke så mye annet å finne på der annet enn å være på tur, noe vi var på hver dag. Jeg har aldri hatt noe i mot det- tvert imot. Det er vel derfor det alltid er så kjekt å komme seg dit, nettopp fordi jeg slapp unna alt maset som var hjemme. 

   
(T.v) Vår aller første familiehund. Sandy, en svensk jaktretriever. (T.h.) Mormor og mamma på tur på hytta i Hedalen, Valdres  
                                    


På fjellet i Valdres med Sandy

For en jente midt i ungdomsårene, hvor usikkerheten var stor og selvtilliten lav, var det lett å velge de “enkle” løsningene for å passe inn, og jeg følte jeg hadde to personligheter i mange år. 

Personlighet 1: Jenta som var vokst opp med å være på fjellet eller ved sjøen, drive med krabbefiske eller fjellturer i sommerferien. Jenta som ikke brydde seg så mye om at håret hennes faktisk er krøllete og at hun har fregner på nesen og røde kinn. 

Personlighet 2: Jenta som var vokst opp med at alle hadde vært i utlandet i ferien, hvor det å skryte av fester og penger var det viktige. Hvor det å ha dyr jakke og designerveske som “skoleuniform” var kult, og at fuskepels var for tapere. Man “måtte” være på russebuss, eller følte i hvert fall presset til det, og hasj var noe de fleste hadde prøvd. Håret ble rettet og mine røde kinn og fregner ble sminket bort. 
 
   

Å finne ut hvem man er og hvilke verdier man har, kan ta tid. Det har det i hvert fall gjort hos meg. Man skulle tro at hos en slik “turjente” som meg så ville mitt første kjøp med første utbetalte lønning være en turbukse eller et telt. Men nei.
Min aller første jobb var i en slalåmbakke hjemme i Bærum. Der solgte jeg heiskort og hjalp til med utleie av skiutstyr. Det var godt betalt og jeg trivdes. Min første lønning var ganske høy på den tiden og jeg hadde aldri hatt så mange penger inne på kontoen min før. Mitt aller første kjøp med egne opparbeidede penger var en Louis Vuitton-veske. Den heter Louis Vuitton Neverfull, og jeg var så stolt da jeg gikk ut av butikken midt på Karl Johan. En dyr veske med inngraverte bokstaver i gull, “LVS”. Vesken var endelig min. Samme veske som de kule jentene hadde. Jeg var kanskje 16 år, og det må ha sett merkelig ut med en så ung jente inne på en så luksuriøs butikk. Jeg hørte jo ikke til der. Dette sier litt om hvilke “verdier” jeg hadde på den tiden. Å komme på skolen med denne vesken på armen, med bøker og skole-PC oppi, husker jeg som ett stolt øyeblikk. “Tenk at hun har råd til den dyre vesken”. Hvorfor brydde jeg meg så mye om å passe inn? 

Jeg har vel aldri blitt sett på som en turjente, på tross av at mine interesser tilsier at jeg er glad i å være på tur og glad i å være ute. Jeg føler også at jeg har blitt veldig nedvurdert til tider og de fleste jeg kjenner hadde vel for bare tre år siden aldri trodd at jeg skulle klart noe av det jeg har gjort til nå. Det er nok fordi jeg har hatt så mange andre interesser opp igjennom og jeg har aldri helt visst hvem jeg er selv.
Det er spesielt én episode jeg husker veldig godt, som gjorde meg veldig trist, men samtidig også veldig sint og provosert. Men viktigst av alt; jeg ble motivert til å motbevise. 
Jeg skulle begynne på folkehøgskole i Valdres. Linjen jeg skulle gå på het Hundekjøring-Friluftsliv-Alaska. Den innebar åpenbart mye turgåing med tung sekk, så jeg kjøpte meg en 75L Bergans sekk. Denne hadde jeg med meg til hytta og pakket den tungt før vi skulle gå en dagstur. Dette fordi jeg ikke hadde gått med så tung sekk før og ville forberede meg godt før skoleåret begynte. I mens jeg pakker sekken, lurer min morfar på hva jeg driver med. Og når jeg forteller grunnen, så får jeg høre at:” Men ha-ha-ha-ha Line, DU klarer vel ikke gå med tung sekk!?! “
Jeg kjente jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan noen som står meg så nær, undervurdere meg sånn? Jeg husker jeg tenkte at jeg søren meg skulle vise ham hva jeg var god for, og hvor feil han tok av meg. 


Dette bildet er tatt på den dagen jeg ville forberede meg, og tester min nye sekk. Pluss at jeg motbeviser morfar, he he. 

Folkehøgskolen gjorde virkelig noe med meg. Den ga meg tilbake de verdiene jeg alltid har hatt, men som hadde blitt litt glemt bort oppi sminke, Louis Vuitton, Parajumper, Uggs og alkohol. Jeg fikk utfordret meg selv og pushet mine komfortsoner. Det var vel her det også virkelig gikk opp for meg hva jeg er skapt for å drive med og hva jeg elsker aller mest. Jeg opplevde mange nedturer gjennom det året. Mye gnagsår, hjemlengsel, følelsen av å ikke greie eller ikke orke mer. Følelsen av å ville gi opp, med klissvåte sko, altfor tung sekk og noen saftige vannblemmer. Savnet av å sitte hjemme i en varm sofa med en pose chips og en halvspist melkesjokolade med “Paradise Hotel” på TV, når jeg lå ute i snøen midt i sledesporet, i -30 kuldegrader og en kropp som ikke ville få varmen. Frykten for at hannhundene som lå ved siden av soveposen min ville begynne å markere på meg, så soveposen min både skulle bli våt og kald.  
Men det var nok nettopp det jeg trengte for å finne igjen den Line jeg ville være og som jeg visste var der. Og når jeg fikk dra til Alaskas villmark for å kjøre godt trente hundespann, se ulvespor og caribou på nært hold, var alt slitet verdt det og jeg var aldri i tvil om hva som gir meg lykkerus. 
Alt det enkle som alltid har betydd mye for meg, kom tilbake på folkehøgskolen. Leve i nuet. Tørre å våge. Ikke bry deg om hva alle andre syns. Å bry meg om hva alle andre syns om meg er noe som har fulgt meg hele livet. Redselen for å ikke passe inn, redselen for å gjøre noe feil eller rart som andre vil snakke om når jeg ikke er der. Redselen for å ikke være god nok. 
Morfar var ikke alene om å tenke at “hvordan skal DU klare…”. Jeg har møtt mange som har lurt på hvordan JEG, med blondt langt hår, kan klare meg ute i naturen. 
Og jeg vet om flere venner som fnøs av meg da jeg flyttet opp hit til Stor-Elvdal. Hvor det verken er T-bane eller søndagsåpne butikker. Jeg føler vel at jeg har klart å motbevise flere om hva jeg virkelig greier, hva jeg står for og hva som er min brennende lidenskap. 


En fin klase med solbrente jenter i Alaska. 



Å være på tur gir meg en indre ro som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg trenger ikke tøffe meg for noen, eller bevise at jeg er god nok. Jeg får en følelse som kan sammenlignes med forelskelse. Når jeg hiver på meg sekken med bikkjene travende blide rundt meg og jeg vet at de neste dagene kun skal inneholde å gå i urørt villmark, spise selvfanget fisk, våkne i telt, gå på do under et tre og nyte stillheten. Da kiler det i magen min. Jeg vil nesten skrike av glede av tanken på at jeg får lov til å være MEG. Skogen tar meg imot med hva enn slags bagasje jeg har med meg, og jeg er alltid like velkommen. Jeg er aldri rar. Eller stygg. Eller går for kort eller for sakte. Eller ikke bra nok. På tur er jeg den beste utgaven av meg selv og jeg er så glad for at selvutviklingen min gikk i den retningen, og ikke på en eller annen leilighet stappet med fulle gutter og jenter med sprit i glasset. 

Det er ikke alltid like lett å vite hvem man er og jeg har gått igjennom mange nok runder angående akkurat det. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg viktigheten av det å våge å “bare leve”. Jeg angrer ikke på valgene jeg har gjort og jeg klarer ikke å selge Louis Vuitton-vesken min, selv om jeg aldri bruker den og ikke har behov for den. Den er en viktig del av min historie, hvilke valg jeg har gjort og hvilke veier jeg har tatt for å komme dit jeg er i dag. Det eneste jeg angrer på er følelsen jeg gikk med når jeg var yngre. Presset jeg falt under og at jeg ikke stod opp for meg selv. At jeg ikke turte å stå for den jeg var og er, i frykt for å ikke bli godtatt. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt “yngre meg” at det å passe inn, ikke er så viktig. At det som føles som viktig nå, kommer til å være uviktig for deg når du blir eldre. 
Men at min dyre designerveske får stå ved siden av min godt brukte tursekk, viser bare at jeg kan være begge deler og fortsatt være meg. Jeg kan være en Bærumsjente som er på tur, og kan være en turjente som er fra Bærum. Og begge er mer enn bra nok. 

     

 

ALASKA HUSKY vs GRØNLANDSHUND

Mange lurer på forskjellen mellom en Alaska husky og en Grønlandshund. Siden vi har begge deler, kan jeg fortelle litt om forskjellen og deres egenskaper. 
Først er det greit for de som ikke kjenner til disse rasene å vite at begge rasene går innunder kategorien “trekkhunder”, og er godt egnet til å bære kløv og trekke pulk. 

Alaska huskyen er først og fremst en god blandingshund, og mangler anerkjennelse som egen hunderase. Det er uklart når “rasen” oppstod, men den var et resultat av krysninger mellom ulike polare urhunder. 
Nåtidens Alaska husky er avlet opp over tid for å få frem den best egnede trekkhunden til konkurransekjøring, og ble introdusert for Norge gjennom Robert Sørlies prestasjoner i Iditarod i 2003. I de polare hunderasene ble det avlet inn blant annet Greyhound, Vorsteh, Pointer og Norsk fuglehund. Alle som kjenner til fuglehunder, vet at de løper til det er stopp. Det betyr at de løper seg helt ut, og dette er en av egenskapene som er ønsket i en Alaska husky. 
En Alaska husky har god kondisjon, og kan holde en jevn, høy hastighet over lang tid. Den er i tillegg svært tilpasningsdyktig. 

Men å skrive typiske egenskaper ved en Alaska husky er svært krevende. Nettopp fordi disse er en god blanding, er de også svært forskjellige i både utseendet og kropp. Du kan få en svær, godt pelset Alaska husky med god appettit. Men du kan også få en liten og spinkel Alaska husky, med dårlig pels og dårlig appetitt. Begge brukes til konkurransekjøring.  
Men en generelt god Alaska husky er en hund med god, tjukk pels. Den har god appetitt, og spiser når den får maten servert. Potene skal være slitesterke, og psyken skal være som en fuglehund: Løper til det sier stopp. 

Alaska huskyen er svært sosial, og trives best i flokk. Den krever mye mosjon, og egner seg for de som driver med hundekjøring og friluftsliv. Den har også sterke instinkter for flukt og jakt, noe vi alltid må ta hensyn til på tur. 


Stumpen, Alaska Husky. Foto: Augustus Moltubakk

Grønlandshunden er en av de eldste hunderasene, og har har direkte avstamning fra den første urhunden, som i sin tid var tamme ulver.
Den kom til Norge rundt 1900-tallet gjennom de store polarekspedisjonene ved endt oppdrag. Det var Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også blitt brukt i en årrekke av norske fangstmenn og forskere i polare strøk. 

Grønlandshunden er en stor, robust og kraftig rase. Den har ingen utpreget vaktinnstinkt, da denne rasen har blitt brukt av initutter i det artiske Canada og på Grønland på nomadisk vis over lang tid. Disse var årlig på vandring etter jakt og fangst, og rasen fikk derfor ikke bygget opp en tilknytning til en spesifikk plass. Mens Alaska Malamuten for eksempel, som også er en urhundlignende polarhundrase, er blitt brukt av mennesker som ikke levde på nomadisk vis, men levde i landsbyer og hadde faste boplasser. Denne har derfor utviklet et bedre vaktinnstinkt enn Grønlandshunden. 

Grønlandshunden er også større og kraftigere enn Alaska huskyen. Den kan ferdes ute i all slags vær, og egner seg ypperlig til trekk av pulk og bæring av kløv. Den er mer robust enn Alaska huskyen, da potene og pelsen er bedre utviklet, og krever svært sjelden potesokker sammenlignet med en Alaska husky. 
Rasen egner seg ikke like godt til konkurransekjøring. Den er såpass uravlet, og ligner mer en ulv i psyken. Hvis jakten slår feil for en ulv, så må den ha krefter nok til å jakte neste dag. Mye av dette ligger igjen i Grønlandshunden. Du får aldri en Grønlandshund til å “ta ut alt”, på samme måte som en Alaska husky gjør. 

Vi merker godt på tur at Sarek (Grønlandshund) er tregere enn Stumpen (Alaska husky). Stumpen er lettere til bens og holder en høyere gjennomsnittsfart enn Sarek. Sarek trekker tyngre og brøyter seg mer gjennom terrenget med enorme krefter. Sarek er også mer primitiv, han er ikke avhengig av spor eller løyper. Han brøyter seg igjennom uansett. Sarek er også mer sta, og det krever enomt med jobbing og disiplin for å få en fin Grønlandshund. Men viser man hvem som er sjefen fra dag 1, vil du få en perfekt turvenn som ønsker å nyte naturen like mye som deg. Dette kommer godt med på tur. ​


Sarek, Grønlandshund
 

Begge rasene er svært lojale og sosiale. Våre hunder elsker mennesker begge to, og er din beste venn om du klør dem litt på magen. Det er ingen aggressivitet hos noen av dem, verken mot andre dyr eller mennesker, noe som er veldig misforstått, spesielt hos Grønlandshunden. 
Veldig mange mennesker viker unna når de ser Sarek, noe som er forståelig pga hans størrelse og vekt (45kg), men samtidig svært trist. Man går glipp av en helt fantastisk hund ved å ikke hilse på han/bli kjent med han. Han er like grei mot store hunder som små, og kommer overens med alle hunder i store flokker når vi er på besøk hos hundekjørere. Ingen av dem egner seg speiselt godt til å bo inne. Våre hunder står i hundegård med hundehus året rundt. På den måten bygger de også opp et godt grunnlag for en god pels, og dette kommer godt med på vintersturer når temperaturen bikker -25. 


Sarek som valp, her ca. 6 mnd gammel (t.v), Stumpen 4 år (t.h). Foto: Augustus Moltubakk

Jeg er svak for Grønlandshunden, da dette er rasen jeg har vokst opp med. Jeg er også veldig glad i dens arbeidsomhet og sosiale gemytt. Alaska huskyen er også en helt fantastisk rase som elsker å jobbe i alt slags vær, og begge egner seg godt om du er mye på tur og trenger en arbeidsom og lojal turvenn. 

NATUREN SOM BAKGÅRD

Det er lett å føle presset om å “dra et sted” for å være på tur. Alle fine Instagram-bilder er gjerne tatt på kjente steder som mange besøker året rundt, og som de fleste kjenner til. Å dra ut på tur vil derfor føles mer som et “mas” enn det egentlig trenger å være, fordi man føler man må “dra et sted” for å starte turen. 
Men man trenger virkelig ikke dra så langt for å få en fin tur, det gjelder bare å være nysgjerrig på naturen som er i ditt nærområde. 

På lørdag bestemte Augustus og jeg oss for å dra på en to-dagers tur, tvers over veien fra der vi bor. Koppangkjølen heter det, og ligger mellom Rendalen og Østerdalen. Og FOR en natur vi har!  
Kun 6 km fra huset hadde vi turens siste camp-plass. Null støy og helt urørt villmark. Underveis møtte vi ingen mennesker, og vi så svært få tegn til at det hadde vært mennskelig aktivitet i det området vi var i. Vi gikk da utenfor sti, noe jeg liker aller best. Å følge stien gjør at du ikke føler deg like “alene”, fordi du vet at mange har tråkket der før deg. Å gå utenom stien, føle vannet presses opp av myrene, lyngen knase under turstøvlene. Det er det som gir meg skikkelig villmarksfølelse. 

Første kvelden så vi både kongeørn og en liten ugle (litt usikker på hvilken art, da eneste som lyste opp uglen var lyset fra bålet). Du føler deg så utrolig mye tettere på naturen når du er på ukjente plasser, og jo mer ukjent plassen er for folk, jo mer dyreliv vil du oppleve. 

 

Første kvelden opplevde vi utrolig mye vak, men fisken ville ikke bite på noe som helst. Jeg har derfor funnet ut at jeg må oppgradere fiskeskrinet litt, selv om sølvspinneren pleier å gjøre jobben. 
Det var nesten frustrerende å sitte og nesten “høre” at det var storfisken som vaket. Men så tok jeg meg i å nyte øyeblikket og synet av fisken som kastet seg over sin siste kveldsmat før nattens ro. I tillegg koste jeg meg med tanken om å komme tilbake dit, og håpe på bedre fiskelykke neste gang. 


Jeg har fått ett helt nytt syn på turmulighetene som ligger på andre siden av Glomma etter denne turen. Vi skremte opp x antall storfugl, noe som lover godt for høsten og min første jaktsesong med egen hagle! Mer om mine forventninger til årets jaktsesong kommer selvfølgelig i ett eget innlegg. 
Uansett: Kalde netter, masse blåbær, mye fisk men lite napp og MYE maur (!!) i campen oppsummerer turen relativt greit. 

Èn ting kan jeg i hvert fall garantere deg. Du vil finne masse nydelige perler rundt deg, om du velger å utforske plasser du aldri har tenkt på før. Kanskje finner du din egen lille perle slik vi gjorde her? 

QUESTIONS AND ANSWERS

Reklame | Devold of Norway

Fra arkivet: 21. Mai, 2018

//Inneholder annonse
 

Her er noen spørsmål jeg har fått tilsendt på Instagram den siste tiden. Jeg velger å svare på spørsmålene på både norsk og engelsk, siden jeg fikk en del spørsmål fra mine utenlandske følgere også.
 

♡ Hva slags kamera bruker du?
/ What camera do you use? 

Jeg bruker to forskjellige. Jeg har et Canon M3 som jeg bruker, men samboeren min har et Canon 7D Mark II som vi begge bruker. Vi er Canonbrukere, med andre ord. 
/ I use two different cameras. I own a Canon M3 that I use, but my boyfriend owns a Canon 7D Mark II that we both use.  We are Canon-users in other words. 
 

♡ Hvor er den fine genseren din fra med poter på? Og er den hjemmestrikket? 
/ Where is the knitted sweater with paws from? And is it homeknitted?

Den har en venninne av meg strikket til meg. Hun er veldig flink, og hun selger også flere av genserne hun strikker. Sjekk ut instagrammen hennes HER.
Genseren hetet “Villmarksgenseren”.
/ A friend of mine knitted the sweater to me. She is so talented, and she’s also selling some of the sweaters she has knitted. Check out her instagram HERE.
It’s called “The Wilderness Sweater”. 

♡ Hvor går neste tur?
/ Where will your next trip be?

Neste tur går til Langsua Nasjonalpark i juni. Jeg gleder meg skikkelig, men har aldri vært der før. Så hvis noen har vært der og har noen gode fiskevann eller fine ruter å anbefale, så tar jeg imot det med takk. 
/ The next National Park I’ll visit is in june, and it’s called Langsua National Park. I’m so excited, but I’ve never been there before. But if you have, I’ll be happy to hear about it. Maybe you have some good fishing waters to recommend?
 

♡ Hvor er Devold-koppen fra?
/ Where is your Devold-cup from? 

Koppen har jeg fått av Devold of Norway. Koppen selges dessverre ikke.
/ I got the cup from Devold of Norway, but it’s unfortunately not for sale. 
 

♡ Hva driver du med ved siden av friluftslivet? 
/ What do you do besides being outdoors?

Ikke så mye. Jeg satser på drive med friluftsliv, så det er det jeg gjør. Men for noen dager siden fikk jeg en liten deltidsjobb på et sykehjem. Det er jo relativt dyrt å drive med det jeg gjør når jeg generelt har svært lav inntekt, så det er fint å kunne ha en liten inntjening ved siden av. I tillegg skriver jeg litt for bladet Villmarksliv. 
/ Not much. I’m a full-time adventurer. But just a few days ago I got a small part-time job in a nursing home. It’s kind expensive to be a full-time adventurer when you don’t earn a thing doing it. It’s nice to have a little job next to that. In addition, I also write for a norwegian outdoor magazine.

♡ Hva inspirerer deg mest?
/ What inspires you the most?

Det syns jeg er et vanskelig spørsmål. Jeg blir generelt inspirert av å være ute på tur, eventyrlysten drar meg. Superklisjé, men Lars Monsen og Tonje Blomseth har jo også inspirert meg veldig mye. Samt min mamma, som er supersprek og naturelsker. 
/ That’s a hard question to answer. I’m generally inspired by just being outdoors, where I feel adventurous. Maybe it’s a cliché, but Lars Monsen ad Tonje Blomseth have inspired me a lot. And of course my mom, she is super sporty and a big nature lover.

♡ Reiser du alene? Hvis ja, hvordan takler du å være alene i villmarken?
/ Do you travel alone? If yes, how do you deal with being alone in the wild?

Jeg reiser mye med min samboer. Men jeg har reist alene også, men ikke helt alene. Jeg har alltid med hund på tur. Å være alene på tur syns jeg er kjempefint. Man trenger kun å tenke på seg selv, og du får tid til å reflektere, slappe av og nyte naturen. Det er aldri skummelt å være alene på tur når man har en stor hund på 40 kg + som passer på en. 
/ Mostly I travel with my boyfriend. But I’ve traveled a lot alone as well, but not completely alone. I always bring my dog. To travel alone is great. You only have to worry about yourself (and the dog of course), and you get time to reflect, relax and just enjoy the nature. It’s never scary to be alone in the wilderness if you have a 40 kg (88 pounds) heavy dog that always watch your back.

♡ Når er den beste tiden av året for å reise til Norge for ørretfiske?
/ What’s the best time of year to head to Norway for trout fishing?

Jeg er ingen ekspert på fiske. Men jeg har hørt at den beste tiden for ørretfiske er idét isen forsvinner fra vannet og temperaturen på vannet er rundt 10-12 grader. Får du en skikkelig varmeperiode akkurat når isen går, kan du oppleve drømmefiske. Men Norge har generelt god ørretfiske nesten året rundt, litt dårligere i november-desember. Men jeg anbefaler deg å prøve isfiske i Norge. 
/ I’m not an expert on fishing. But I’ve heart that the best time for trout fishing is when the ice disappears from the water, and the temperature in the water is about 10-12 degrees. If you get a good warming period just when the ice disappears, you can experience very good fishing. But Norway is usually great for trout fishing the whole year, but it gets harder in november-december. But you should definitely try ice fishing in Norway as well. 

♡ Hva slags rase er Sarek? Hva jakter du i Norge?
/ What kind of breed is Sarek? What do you hunt in Norway?

Sarek er en Grønlandshund. Det blir mest småviltjakt for min del. 
/ Sarek is a Greenlanddog. Mostly I hunt for capercaillie and red fox, generally small game. 

♡ Hvem er det som tar bildene av deg og hundene?
/ Who takes these beautiful pictures of you and your dogs?

Min samboer tar de fleste av bildene av meg og hundene. Men jeg tar noen selv også.
/ It’s my boyfriend that takes most of the pictures of me and the dogs. But I take some of them too.

♡ Har du vært friluftsjente hele livet, eller har interessen kommet i voksen alder?
/ Have you always been an outdoorgirl, or did you get interested at an older age? 

Jeg har alltid vært veldig glad i friluftsliv, og har fått være med på det fra jeg var liten. Det er noe jeg har vokst opp med, og fortsatt med på egenhånd når jeg ble eldre. Du kan lese mer om meg i denne artikkelen:
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html

/ I’ve always loved the outdoors, and my family introduced me to the outdoor life at young age. It’s something I’ve grown up with, and continued with when I got older. You can read about me in this article, but I guess you have to translate it yourself: 
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html
 

♡ Hvor gammel er du?
/How old are you?

Jeg er 23 år gammel.
/ I’m 23 years old. 

♡ Hvor vanskelig er det for amerikanere å jakte i Norge? 
/ How difficult is it for US citizens to come hunt in Norway?

Jeg vet ikke så mye om dette. Men jeg tror du må søke om å kunne jakte i Norge. I tillegg må man ha bestått en jegerprøve i Norge for å få lov til å drive med jakt. Så om du er utenlands jeger så må du sende dokumentasjon til [email protected] på at du: 

– Fyller vilkårene for å drive med tilsvarende jakt i ditt hjemland

– Fødselsdato og postadresse 

I tillegg må du nok søke om jakt, registrere lisens, og sende inn en del annen dokumentasjon. Men jeg er ingen ekspert på dette feltet. Det beste er å ta kontakt med Jegerregisteret i Norge.

/ I don’t know much about this. But I think you must apply for hunting in Norway. In addition, you have to pass a hunting test in Norway to ble able to hunt, I don’t know how that works in the US.  But if you are a foreign hunter, then you have to send in documentation to [email protected] that you: 

– Fulfill the terms of doing the same kind of hunting in your home country

– Date of birth and post address

In addition, you have to apply for a hunting, register a license, and send in some other documentation. But I’m not an expert on this field. It’s best if you contact the Hunter Registery in Norway.

Håper dere fikk svar på alt dere lurte på, hvis ikke er det selvfølgelig bare å spørre mer, så svarer jeg i kommentarfeltet. 

Ønsker alle en riktig god dag!