SVAR PÅ DERES SPØRSMÅL

Hei på dere! 
I går la jeg ut en story hvor man kunne stille litt spørsmål. I og med at jeg mottok flere spørsmål enn jeg orker å svare på på telefon (hater å skrive langt på telefonen), tenkte jeg at det var greit å samle dem opp her. 

Har du flere spørsmål eller ble ikke ditt spørsmål besvart, send meg en melding på IG eller kommenter i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Hva var temaet for møtet du var på?
Skjønner godt at dere lurer, og er litt teit av meg å si A og ikke B, men jeg er så gira så jeg hadde så lyst til å dele litt av det. Noen har en idé om det, men foreløpig har jeg ikke fortalt ordentlig hva det handler om. Men lover å komme tilbake med det så fort jeg vet noe mer og kan fortelle det.

Hvor gammel var du da du begynte å jakte?
Jeg tok jegerprøven i fjor, så jeg var 23 år gammel.

 

Har du noen tips til mat på tur? (Ikke real turmat).
Det kommer veldig an på hva slags tur og når på året det er snakk om. På sommeren liker jeg best å fiske. Også har jeg med potetmos og supper som jeg kan spise om jeg ikke får fisk, eller legge til om fiskelykken er på min side. Forskjellige gryteretter er også godt å ha med, som jegergryte med reinskav eller elgskav for eksempel, pastagryte, pølsegryte osv. Har du noe vilt i fryseren kan du lage deg en skikkelig middag! Jeg har også hatt biff med på tur med stekte poteter, det er upåklagelig. Du kan også tørke mat selv og lage din egen Real Turmat med egne ingredienser. Det er både godt og miljøvennlig!

 

Hvor i landet skal du jakte rype?
Jeg har ikke planlagt noe jakt i år, rett og slett fordi jeg timeplanen min er så full framover. I tillegg kan jeg ikke ha med Sarek på jaktturer, så da prioriterer jeg heller å dra på tur med han. Jeg kjenner heller ikke så mange andre jenter som jakter, noe jeg gjerne ønsker da jeg kunne tenkt meg å dra på jakt med jenter.

 

Hva studerer du?
Jeg studerer bachelor i journalistikk på Høyskolen Kristiania.


Hvilket bålstativ (tripod) til bål må man velge?
 

Det har jeg aldri brukt, så det kan jeg dessverre ikke svare på.

 

Har du testet hammock-camping? Hva syns du om det?
Jeg har ikke testet å sove i hengekøye på tur enda, men det blir nok noen slike turer i høst her hjemme i området. Håper på å få til litt hengekøyeturer de neste ukene. Men det ser veldig koselig ut!

 

Beste turplasser i midt-Norge? 
Jeg har ikke vært på så altfor mange turer i midt-Norge, uten om Trollheimen og Femundsmarka. Trollheimen er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!
Nærmeste midt-Norge jeg kommer, som jeg har flere erfaringer fra, er forskjellige områder i Østerdalen/Stor-Elvdal. Vet ikke om disse beregnes som midt-Norge helt, men.

Hvor gammel er du og hvor bor du?
Jeg er 24 år og akkurat nå bor jeg hjemme i Bærum.

 

Hvordan har du klart deg med det økonomiske? Med tanke på mye turutstyr, hund osv?
Før selve prosjektet mitt så jobbet jeg 80% og sparte opp en del penger der. I tillegg har jeg fått hjelp av sponsorer til både utstyr og penger, samt fått betalt for artikler jeg har skrevet og bilder jeg har tatt.

 

Jeg fikk en del engelske spørsmål også, men jeg tar disse norske i førsteomgang. Og som sagt så er det bare å spørre om det skulle være noe mer eller annet du lurer på 🙂 

/Line Victoria Sverdrup

RASERING AV UBERØRT NATUR KLIMASTEMPLES

Valgkampen er godt i gang, og det er ingenting som engasjerer mer enn miljø og natur. Utenfor Stortinget fredag 30. september stod det store folkemengder og brølte mot Stortinget og den miljøpolitikken som føres i dag. Vi krever endring og vi krever det nå.

Vi er mange som er opptatt av å snakke om Amazonas, verdens lunge, og alle de utrydningstruede artene som lever der. I flere uker har regnskogene stått i brann, uten at media har gitt det særlig oppmerksomhet. På sosiale medier derimot, har flere skrevet om disse brannene og det er samlet inn store summer for å redde regnskogen. Det er fantastisk å se at noe så viktig engasjerer så mange, men det skulle egentlig bare mangle.


Foto: Augustus Moltubakk

Her hjemme i Norge derimot, sitter vi med noen få uberørte områder, som bare den ivrigste multeplukker, mest eventyrlystne turgåer og lidenskapelige ørretfisker vet om. Områder som inneholder en haug med både planter og arter som er livsviktige for oss.

På våren begynte anleggsarbeidet for vindmølleanlegg på Flatanger i Trøndelag. Midt i fuglenes hekketid. Hver tredje fugleart i Norge er i tilbakegang eller i liten bestand. Det er ganske mange fuglearter.
Visste du at i Norge, så er fuglereir, egg og fugleunger vernet mot skade og unødvendige forstyrrelser?
Vil du kalle nedhugging av skog og sprenging av fjell, skade og unødvendige forstyrrelser? Det vil jeg.

Det er trist å være vitne til at noe så vakkert og ikke minst viktig, som norsk uberørt natur, går til grunne på grunn av vindmølleutbyggingen i Norge. Det bestemmes å sette opp vindmøller på områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet og inngrep. Det er få plasser i Norge at vi faktisk har slik natur som ikke er påvirket i noen som helst grad. Å beskytte disse verdifulle områdene burde være høyeste prioritering av Norge og politikerne. Det er ikke slik realiteten er.
Uberørte skoger, fjell og kyst blir rasert til fordel for “klimavennlig” kraft. Pengene fra denne kraften går til utlandet. Det borres, sprenges og det kjøres store lastebiler og gravemaskiner. Det puttes rør og anlegg ned i noe som engang var habitatet til en haug med arter. Vi skal lage grønn energi gjennom å rasere naturen. Er dette bærekraftig?


Foto: Augustus Moltubakk

La oss ikke bare tenke på dyrene som mister sine hjem. Men også menneskene som bor i disse bygdene. Menneskene som går ut døren og ut i naturen for å komme bort fra samfunnets stress og mas. Tradisjoner som har vært i flere hundre år. Mennesker som har fått forandret livet sitt gjennom å gå ut i disse skogene eller opp på fjellene, inhalert ekte norsk fjelluft og kommet tilbake til samfunnet som sterkere mennesker både psykisk og fysisk. Naturen betyr enormt for folket. De har en tilhørighet og en kjærlighet til marka som vi som bor rundt om i Norge godt kan forstå.
Hva er vi uten naturen? Det står mennesker i nærmarka og er vitne til at alt forsvinner rett foran øynene på dem. Av griske selskaper og et samfunn hvor profitt er alt. Skogen og fjellene blir ødelagt av noe som kalles grønn energi. Koste hva det koste vil. Om det så må være å sprenge og hugge ned det viktigste grønne vi har. Naturmangfoldet.


Foto: Augustus Moltubakk

Vi som samfunn har et ansvar. Politikerne har et ansvar. Vi skal være en bærekraftig verden. Vi skal ta vare på det som er viktig og vi skal gjøre alt i vår makt for at dyrene og naturen fortsatt kan være i harmoni om 100 år. Skal dette gå, så kan vi ikke ta vekk mer natur. Vi har et ansvar for at våre barn og barnebarn og kommende generasjoner skal kunne ha gleden av naturen på samme måte som vi har, og som våre forferde hadde før oss. Vi har et ansvar for at utrydningstruede arter skal vokse seg til sterke og sunne bestander. Arter skal bevares og forsvares som om det er det kjæreste vi har. For det ER, det kjæreste vi har. Uansett bakgrunn, interesser eller oppdragelse, så er vi alle en del av -og avhengige av naturen. Og fordi vi er det mest intelligente vesenet på denne planeten, gir det oss et større ansvar enn noen andre arter her på jorden.

Vi er alle enige om at vi trenger en endring innenfor energi. Og vi er alle for at energien skal produseres så grønt og bærekraftig som overhode mulig. Men det kan ikke gå til fordel for det lille av urørt natur som Norge har igjen. Det er jo den vi beskytter!
Vi har aksjonister, som risikerer å miste det som står dem nærmest. De anmeldes og de får bøter. Bøter for å beskytte vår natur og naturmangfoldet. Naturområder som har hatt og har stor betydning for dem. Flere av disse aksjonistene er også blitt arrestert. Straffet for å ha kjærlighet og for å kjempe tappert for det lille vi har igjen av natur her i Norge.
Men hvem skal straffe dem som ødelegger naturen vår? Hvem skal straffe dem som vedtar at fjell skal sprenges og skog skal nedhogges, til fordel for energi som selges til utlandet? Hvem skal straffes for at man forstyrrer og ødelegger hjemmet til vernede dyr i hekketiden? Fuglereir som går i bakken og revehi som sprenges? Hubroen, som er den største uglen i Europa? Den er rødlistet, kategorisert som sterkt truet. Visste du at denne kan bli opp til 19 år gammel? Hvem skal straffe de som bidrar til å utrydde hubroen, hugge ned deres reir og sprenge deres habitat?
Hvem skal vi straffe?


Foto: Bernt Østhus

Konsekvensene av utbyggingen er alvorlige. Både mennesker og dyr er avhengig av robust natur. Jo mer global oppvarming, jo fler naturkatastrofer. Det er da naturen må være robust. Ved slik utbygging gjøres naturen sårbar. Store verdifulle arealer vil gå tapt. 90% av alle rødlistede arter i Norge trues av arealendringer og arealødeleggelser. Når våre økosystemer blir ødelagt eller svekket, vil naturen og menneskene være svært sårbare for klimaendringer. Våtmarker, myr og skog er viktige som karbonlagre og beskytter oss mot flom og tørke. Når dette sprenges og hugges, vil dette påvirke oss i mye større grad enn vi kan se for oss. Avhengigheten av naturen er så stor at vi faktisk ikke har råd til å miste den.

Du som tilfeldigvis kom inn på dette blogginnlegget. Kanskje du ikke har noe sterkt forhold til naturen, eller noe spesielt stor behov for å være i den. Men du skal vite hvor avhengig du er av den. Det er vi alle. Og uansett hva slags forhold vi har til naturen, så har vi et ansvar for å beskytte den. Så vær så snill, husk at din stemme kan bety noe. Husk at du ikke bare stemmer for din egen del. Du stemmer for hubroen sitt reir, du stemmer for at vi har et rent og friskt fjellvann. Du stemmer for at vi fortsatt skal kunne plukke blåbær og molter på sensommeren. Du stemmer for at elg og reinsdyr kan gå over store urørte landområder for å finne seg en make. Du stemmer for at vi kan ha naturmangfold i Norge, med flere arter som utgjør store forskjeller i naturen. Du stemmer for at dine fremtidige barn og barnebarn har tilgang en sunn arena for læring og mestringsfølelse. Du merker det kanskje ikke nå. Men du vil merke det når flere av artene er dødd ut og mesteparten av naturen ikke er urørt lenger. Da vil du uten tvil merke det.
Innen den tid er det allerede for sent..


Foto: Bernt Østhus

Anbefaler deg å se NRK-dokumentaren “En kamp mot vindmøller”. Den vil gi deg innblikk i hvordan utbyggingen foregår og hvordan det berører naturen, dyrene og de som bor der. For å se dokumentaren, trykk HER.

/Line Victoria Sverdrup

Kilder:
https://www.dyrevern.no/andre_dyr/annet_om_andre_dyr/ta-hensyn-til-fuglene-i-hekketiden
https://naturvernforbundet.no/vindkraft/
https://tv.nrk.no/serie/valg-2019/2019/NNFA80002019/avspiller

TANKENS KRAFT

Hei dere,
Jeg tenkte på dele med dere noe som jeg har fundert over en del det siste året.
Å føle at man ikke er bra nok, er en tanke de aller fleste går med i dag. Uansett om du er barn, ung eller gammel.
Hvorfor er det egentlig slik?

Fra jeg var liten så har jeg alltid fulgt med i media. Uten at det var noen konkrete eksempler, så hadde man alltid en tanke om hva som var “perfekt”. Jaget etter et spesifikt utseendet. En spesifikk kropp. Det handler bare om utseende. Kun det. Men på et tidspunkt fant jeg ut av at det ikke er det som virkelig gjelder.

Uavhengig av hva man driver med og når man gjør det, så betyr helsen alt. Det er den vi er avhengige av for å eksistere. Etter at jeg begynte å gå mer og mer på tur, bære tungt og gå langt, kjente jeg at det er noe annet enn utseende som er viktig. Selv om jeg til daglig kjenner på presset for et “bra” utseende, forteller klokheten i meg at det ikke er det som betyr noe. Og jeg prøver å overdøve alt presset med nettopp denne klokheten. Jeg vil være frisk og sterk. Jeg vil kunne kjenne på mestringsfølelse. Ingen mestringsfølelse kommer fra utseende. Du kan ikke gå opp på et fjell og være fornøyd med håret ditt eller vippene dine. Det er ikke slik det fungerer. Du kan derimot gå opp på et fjell og være fornøyd over din fysiske styrke. Ikke minst kan du være fornøyd med ditt pågangsmot, evnen til å fortsette selv om bakken er bratt og føttene såre. Når du kommer på toppen, så er pulsen høy, hjertet pumper, svetten renner og DU lever!

Jeg blar igjennom blogg.no og kjenner at jeg blir sliten. Sliten av å bli matet med rabattkoder, bleking av tenner og retusjerte bilder. Hvorfor må fokuset være der? Hele tiden? Og hvorfor vil alle lese om dette?! Hva er det som gjør at vi blir dratt mot mennesker som promoterer hvordan vi skal se ut?
Jeg leste selv om restylane og silikonpupper da jeg var yngre. Ikke nødvendigvis fordi det var noe jeg ønsket selv, men fordi det var spennende med mennesker som delte slike, i mine øyne, “private” detaljer om sitt eget utseende. Jeg er virkelig for åpenhet. Men det hadde vært så fint om fokuset lå på noe annet enn åpenhet rundt utseende. Dette bygger ikke opp andre på noen som helst måte. Tvert imot. Det skaper en ide om hva som gjelder og hvordan man skal se ut. Før jeg visste ordet av det, satt jeg selv i en steril stol med hvite vegger, lukten av kjemikalier og fikk fillers presset inn i leppene. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg ikke engang kjenne meg igjen i tankegangen jeg hadde da.  Men det er akkurat som at man lukker ørene for alt fornuftig, fordi du har blitt matet med det så mye av “inspirerende” bloggere, at du vet at det er det her som gjelder. Det er fillers som skal til for at jeg og du blir fin. Se, her var det en rabattkode i samme slengen, så jeg slapp å bruke hele lønnen min på det, men heller bare halvparten av den.

Jo eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over livet. Jeg tenker over hva jeg er takknemlig for. Og jeg tenker over hva jeg frykter. Jeg kan gå så langt jeg vil, bære tungt, løpe i blomsterenger med min hund og jeg kan hoppe fra bryggen og gni saltvann ut av øynene en varm sommerdag. Jeg kan sove i telt og grille ørret rett fra fjellet. Tenk om dette var ting som ble tatt i fra meg. Noe av det jeg verdsetter aller høyest. At noe skjer som vil hindre meg fra å gjøre det jeg liker aller best. Dette gjelder ikke bare meg. Vi har alle tanker og redsler. Nå som vi har lunger til å inhalere fjellets unike duft, vi har hender vi kan bruke til å lage bål, sløye fisk. Hvorfor skal hvordan vi ser ut være så himla viktig?
Hva kan store pupper, stor rumpe, hvite tenner, lange vipper, gi meg, som ikke en frisk og velfungerende kropp kan?

Vi må slutte å sammenligne oss med hverandre. Vi må slutte å definere menneskets verdi ut i fra hvordan man ser ut. Vi må begynne å kjenne på mestring ut i fra kroppens funksjoner, og selvtilliten vår skal komme derfra! Vi er dritgode hele gjengen, fordi vi kan mestre det aller meste, kun med vår kropp og dens unike funksjoner. Tenk på alle fjellene du kan bestige! Hva slags følelse kjenner du på da? Tenk på at du, med din kunnskap, kan få til å overleve en natt ute i naturen! Fordi du er tøff og fordi du evner å bruke kroppen din til å overleve. Du finner kvist, du samler ved og du lager et bål. Du fisker egen middag og du spiser den og blir mett. Hvor viktig er det da, at du kanskje ikke har så store pupper, eller du mener du er fort tjukk for tynn, eller kunne tenkt deg litt hvite tenner?
Setter man dette i perspektiv, så er det så ufattelig mye tid vi bruker på å snakke oss selv ned og ønske at vi var noen andre. Vi bør alle bare være veldig glade og takknemlige for at vi har en kropp som fungerer slik den skal og som vi kan bruke til å oppnå så utrolig mye mer enn det utseende noen sinne kan gi oss.

Tenk på det, neste gang du rører ved å tenke negativt om ditt eget utseendet.

/Line Victoria Sverdrup

JOURNALISTIKKENS MAKT

Hei på alle,

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har absolutt vært inspirert til å flere ganger sette meg ned å skrive til dere, men sommerferien har gått i ett og tiden har rett og slett ikke strukket til. Men jeg ønsker å fortelle dere litt om hva som skjer for tiden og hva jeg driver med.

Det er merkelig å tenke på hvordan jeg har havnet her jeg er nå. Alt som bare startet som et prosjekt for å sysselsette meg selv i mars 2017, har satt i sving min egen framtid og gjort det klart for meg hva jeg ønsker å utrette og formidle.

Jeg har alltid vært en tilhenger av det å følge sine egne drømmer. Jeg valgte å gjøre det selv.
Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg hver dag blitt påminnet hvor viktig utdanning er. Merkelig nok har det ikke vært like mange påminnelser på det å være seg selv, følge sine instinkter og sine drømmer. Derfor måtte jeg gjøre dette selv.
Jeg droppet å begynne på høyere utdanning, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ønsket å bli. Jeg elsker naturen, men jeg vil ikke ha med meg en gjeng med mennesker på hver eneste tur jeg er på, så guide ble fort utelukket. Lommenboken er for liten og livet er for kort til å sitte å betale ned et lån på en utdanning du ikke ønsker å ha.

Jeg har vært utrolig heldig som har fått tilbud om å være med på forsider, delta i debatter, holde foredrag, ha “take-overs” på Instagram osv. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har fått til. Jeg har gått fra å være “forsidepike” på Villmarksliv, til å forstå at jeg ønsker å være bak kamera. Jeg ønsker å stå for historiene og påvirkning av folket. De virkelige viktige historiene som forsvinner bak bompenger, politikernes sexskandaler og brutale løgner om hvordan politikere skal ta vare på vår dyrebare natur her i Norge.

Det som skulle være å utsette utdanning og følge drømmene mine innen friluftsliv, førte meg til at jeg nå sitter her, klar for tre år bachelor i journalistikk. Jeg er sulten etter å formidle. Jeg vil formidle det jeg elsker aller mest ut til folket. For nå er det viktig! Vi har utallige hendelser i naturen rundt i verdenen som foregår akkurat nå, i dette øyeblikk. Ikke bare internasjonalt, men her i lille Norge, ser vi på skumle tall. Skremmende og hjerteskjærende tall som gir oss et innblikk i hvor lite urørt natur vi sitter igjen med. Hårreisende og fortvilende statistikker over hvor mange av våre dyrebare arter som mister sine naturlige habitat og havner på rødlisten vår. Og fortsatt sitter det mennesker i rom med dårlig luft, og planlegger hvordan vi skal få plass til vindmølleparker, hvor store arealer som må sprenges. Midt i Norges vakreste og dyrebare natur.

Jeg er kanskje liten. Og kanskje jeg drømmer for stort. Men hva er vi uten håp? Hva er du, uten håp?
Er det ingen som sitter med drømmer om å utrette noe eller gjøre en forskjell, vil ingen aldri oppnå noe heller.

Naturen betyr ikke like mye for alle. Vi kan ikke forvente at alle skal ha like nært og kjært forhold til søndagsturer. Teltturer på Hardangervidda og kanoturer i Femundsmarka. Det vi derimot kan forvente, er at mennesker ser verdien av naturen vår. Planeten vi lever på. Verdien av dyrelivet. Vi er alle en del av det, uavhengig av hva slags forhold vi har til det. Naturkatastrofer og global oppvarming rammer oss alle.

Jeg har troen på at den eneste måten vi og jeg kan få mennesker verden om til å forstå verdien av naturen og dyrelivet, er å bringe det hjem til dem. Til deres aviser. Til deres datamaskiner. Til deres TV-er, mobiltelefoner. Og dette gjennom journalistikken. Formidling og evnen til å kunne fortelle noe viktig gjennom et bilde. Et bilde som vil gi publikum klump i halsen og frysninger nedover ryggen. Jeg vil gjennom min dokumentering av natur, dyr, planter og insekter, bidra til at vi alle kan kjenne på følelsen av at “Nå er det nok! Noe må gjøres.”

Jeg kan ikke ta alle med ut i naturen. Men jeg kan ta med naturen hjem til alle.

/Line Victoria Sverdrup

SPORLØS FERDSEL

Det har nettopp vært strandryddeuke, og jeg håper at flere av dere fortsetter å plukke søppel selv om den “offisielle” strandryddeuken er over.

Jeg har blitt intervjuet av hytteposten FIAS om mine tips til sporløs ferdsel og hvordan unngå at plast og annet søppel havner og blir liggende i naturen. Derfor tenkte jeg å lage et innlegg om det samme jeg snakket om med FIAS.

Når jeg er på tur, ser jeg ofte søppel. Men det varierer også veldig hvor jeg ferdes, i forhold til om det er mye forsøpling eller ikke. Kanskje handler det om at vi har blitt mer bevisst på det, og at det gjør det er enklere å legge merke til?
Jeg ferdes mye på tur i mitt nærområde (Stor-Elvdal), og jeg møter svært sjelden andre mennesker på tur. Derfor er det også utrolig lite søppel rundt om i naturen der jeg ferdes, fordi det rett og slett ikke ferdes like mye mennesker der. Det er jeg veldig glad for, da det er et variert og mangfoldig dyreliv her i Stor-Elvdal som vi må verne godt om. Søppel er ikke godt for verken naturen eller dyrene.

Det vi kan gjøre for å ferdes mest mulig sporløst er så enkelt som å ta med oss det vi tok med inn i skogen, ut igjen av skogen. Har vi klart å bære det med oss til, klarer vi såvel å bære det hjem igjen. Er du i nærheten av en godt brukt bålplass, bruk denne fremfor å lage en ny.
Husk at alle både døde og levende trær er skjulested og hjemmet for mange ulike arter. Garantert flere arter enn det du og jeg vet om. Bruk derfor kvist som har falt ned til bål så langt det lar seg gjøre. Og ikke bruk mer enn du trenger.

Her er noen enkle retninger for sporløs ferdsel.
For oss som bor der hvor turområdene er store og relativt lite brukt, er det vanskelig å finne tilrettelagte bålplasser. Det viktigste å gjøre da er å gjøre mest mulig etterarbeid for at bålet ikke skal synes. Jeg pleier å kutte en firkant med torv ut fra mosen, lage bålet under, og når jeg har slukket bålet tilstrekkelig, så legger jeg torven jeg kuttet ut, over der jeg har laget bålet. Kravet for å kunne gjøre det slik er at det på ikke noen som vil være fare for at glørne blusser opp igjen. Så er torven tørr og jorden ikke våt nok, er dette totalt uaktuelt. Dette gjelder selvfølgelig innenfor reglene for bålfyring, og ikke når det bålforbudet som gjelder fra 15.april og 15.september. Våren kommer tidligere enn andre steder utifra hvor i landet du befinner deg, så det er lov å bruke hodet. Er det for tørt, kan ikke bål fyres.
Ikke all søppel skal og kan brennes på bålet. Plast har for eksempel en del farlige gasser som utløses i kontakt med brann. Unngå å brenne plast og generell søppel på bålet, pakk det heller ned og kast det i riktig søppelkasse når du kommer hjem.

Plukk opp andres søppel du finner på din vei. Det krever så lite, men betyr så mye. Tar du matpakken din ut av en pose, legg den godt og trygt tilbake i sekken med en gang. Ikke la søppel som du skal ta opp senere, ligge og slenge. Det er så lett å glemme, og et lite vindkast kan ta med seg posen din flere hundre meter. Der vil den bli liggende å gjøre skade for alle andre, bortsett fra deg selv.

En ulempe mange gjør på vinterturer, er å la alle mulige duppeditter og vinterutstyr ligge og slenge rundt teltet, fordi man skal bruke det neste morgen. Kanskje har du en plastskje eller et lite sitteunderlag du ønsker å bruke foran morgenbålet dagen etter, og velger å la det ligge til neste dag. Eller kanskje du kjenner at du er så trøtt at du ikke orker å begynne å rydde sammen alt du har dratt ut av pulken, så du utsetter det til du er opplagt morgenen etter. Har det i løpet av natten kommet noen cm med snø, vil disse små plastskjeene eller sitteunderlagene være tilnærmet umulig å finne igjen. For deg er det ingen krise, du kan kjøpe nytt når som helst. Men for naturen og dyrene er det enda et faremoment som truer flere liv.
Rydd utstyr og søppel ned i sekken, pulken, jakkelommen med én gang, så gjør du både naturen, dyrene og de som kommer etter deg en stor tjeneste.

Vi har alle et ansvar. Ikke bare for naturen og dyrene, men også for hverandre og for våre neste generasjoner. Det er gull verdt å ta med barn ut på tur, lære dem om dyreliv og naturen. La dem nytefuglekvitter, se tretoppene vaie i vinden, kjenne lukten av ordentlig frisk luft og duften av en godt grillet pølse fra bålet. Men lær dem også viktigheten av å rydde pølseposen, lompepakken og ketchup-korken tilbake i sekken med én gang de har brukt det. Fortell dem om hvorfor det er så viktig å ikke kaste søppel i naturen. Jo tidligere de kommer ut i naturen og lærer om viktigheten av å plukke opp både sitt eget og andres søppel, jo bedre grunnlag legger vi for hva slags forhold de vil få til naturen senere i livet. Det setter igjen et grunnlag for hva slags natur de ønsker at sine barn igjen skal kunne nyte og utvikles i.

Vi kan ikke stå og vente på at noen plutselig skal redde verden. Vi må selv ta ansvar for egne handlinger for at det skal utgjøre en forskjell. Hvis du går i skogen, du finner søppel som ikke er ditt og tenker at neste person som kommer sikkert tar det med seg, vil det aldri skje en endring.
Ingen kan gjøre alt, men sammen kan vi alle gjøre noe.

/Line Victoria Sverdrup

JEG FRYKTER FRAMTIDEN

Jeg føler meg heldig som er født i Norge. Ett rikt land med muligheter for enhver. Ett land mange andre land bare drømmer om.
Jeg får stadig meldinger fra mine internasjonale følgere på sosiale medier om hvor heldig jeg er som bor i Norge, og at deres store drøm er å komme til Norge for å dra på tur her, se den fantastiske naturen i Norge som vi så stolt deler på sosiale medier.
Hashtagger og brukere som #mittnorge og #norgepåsittbeste #visitnorway. Under flere av disse hashtaggene florerer det av bilder av norsk natur. Sjekk selv. En natur mange bare kan drømme om.

Man skulle trodd at vi nordmenn kunne se oss selv utenfra såpass godt at vi skjønte at dette er noe unikt. Denne naturen kan vi ikke miste. Vi er ett lite land, og med all den globaliseringen som foregår nå, så har vi ingen natur å miste. Denne naturen må vi utnytte. Og jeg tror det er her politikere og mennesker med makt, har misforstått. Å utnytte norsk natur ser i hvert fall jeg på som verdifullt. Å utnytte norsk natur for meg er å få med flere mennesker ut i naturen for å oppleve på kropp og sinn hvor helsemessig viktig det er å være ute i naturen. Å utnytte norsk natur for meg handler om å lete etter skjulte perler i Norge som kun tussefantene i skogen har sett før meg. Å utnytte norsk natur for meg er å kunne fiske min egen ørret eller laks, uten innblanding fra opprettsnæringen eller lakselusa. Å utnytte norsk natur er å sitte på vidda, lytte til heiloen i sin flotteste vårdrakt klar for å finne seg en make. Å utnytte norsk natur er å se fossene glitre, myrull svaie i vinden og plukke multer søte som mormoren min.

Foto: Augustus Moltubakk


Foto: Augustus Moltubakk

Kanskje har ikke de menneskene som sitter med makten, vært ute i norsk natur før? Kjent på stoltheten jeg kjenner på når jeg ferdes i Norges ville utmark? Kanskje har de aldri kjent på hvordan uberørt villmark gjør at hjertet bruser? Kanskje har de aldri nådd en fjelltopp med en utsikt som gir deg tårer i øynene og klump i halsen? Kanskje har de aldri kjent på sulten du går med på tur, fordi du kun har tatt med deg potetmos og håper på at du får fisk, eller kjent på gleden av at tidenes ørret hugger på kroken?
Kanskje har de aldri kjent på stillheten og roen som bare naturen kan fylle oss med? Kanskje har de aldri kjent på følelsen av å være liten og maktesløs, i en verden som er så stor, og i en natur du ikke kan kontrollere?

Det er nå vedtatt at det skal bygges landbasert vindkraft i store deler av Trøndelag. Ca en fjerdedel av alle vindkraftanleggene det allerede er gitt tillatelse til i Norge, ligger i Trøndelag. Utbyggingen gjelder også flere steder i landet, og store verdifulle utmarksområder vil rammes. Naturen og dyrene som ferdes i den sterkt truet av denne utbyggingen. Noen områder i Trøndelag er allerede i ferd med å gå tapt. Det kommer blant annet 18 vindmølleparker i Trøndelag. Grunnen til at det planlegges og allerede utføres slik utbygging av vindturbiner, er at politikerne satser på et “grønt skifte”, og det er jo bra. Men når dette går på bekostning av norsk natur som allerede er sterkt truet fra alle kanter, kan ikke dette anses som særlig politisk grønt.
Norsk natur ofres for at storbyene skal bli “grønnere” og mer klimavennlige. I Trøndelag er det Stadtwerke München i samarbeid med TrønderEnergi som vil industrialisere store deler av Trøndelags natur for å mate München med grønn energi.
Slik jeg ser det, så går ikke klimavennlig hånd i hanske med å rasere norsk natur.

Vindturbinene som skal plasseres ut i naturen er opp til 250 m høye. Frihetsgudinnen i New York er 93 m høy. Altså blir disse vindturbinene over dobbelt så høye. Tenk deg det!

1 vindmølle krever:
– Det må i snitt etableres 800 meter vei
– Store områder må sprenges fordi stigningen på veiene må være lav
– Det blir opprettet en gruset oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane

Ifølge Turistforeningen har andelen villmarkspreget natur i Norge gått fra 50% til under 12% i løpet av de siste hundre årene. Hvis våre kommende generasjoner skal kunne ha gleden av norsk natur på samme måte som det vi har, så er vi nødt til si klart, konsekvent og tydelig NEI til denne utbyggingen. Ikke bare truer den norsk natur, den truer også alle de fantastiske og unike dyreartene som har disse områdene som habitat. Er det verdt det?

Vi ønsker at energi skal være bærekraftig. I teorien er vindkraft en bærekraftig ressurs. Men når man tar ned store naturområder og verdifull natur for å gjøre Norge og München mer klimavennlig, er ikke dette bærekraftig. Ikke i nåtid og ikke på sikt. Denne utbyggingen og industrialiseringen vil prege manns minne i noen uker, kanskje måneder, til og med år for dem som virkelig brenner for friluftslivet, men konsekvensene for selve utbyggingen i naturen vil være permanente. Ikke bare for oss som lever nå. Ikke bare for dyrene som lever nå. Men også for menneskene som vil komme etter oss. Dyrene og naturen som vil komme etter oss.
Skal planeten vår bli bærekraftig, må vi tenke bærekraftig. Verdifull, viktig og urørt natur vil gå tapt, på grunn av store anleggsområder som må plasseres rundt disse vindturbinene. Uansett hvor mye man vrir og vender på dette, så vil det aldri være bærekraftig.

Foto: Augustus Moltubakk

Foto: Line Victoria Sverdrup


Foto: Augustus Moltubakk

Vi mennesker har den gleden av en evne til å kunne stå opp for oss selv om vi opplever urett. Vi står og synger på sanger som fremmer Norges verdier. Sanger som vi synger med rak rygg, en liten klump i halsen, men med en stolthet som enhver borger kan kjenner på. Sangene inneholder noe av det vi verdsetter mest med Norge. Og ett tema som går igjen, er norsk natur.
Skal disse sangene kunne synges av våre neste generasjoner, må rasering av norsk natur stoppes.

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

Jeg ønsker at fargene i det norske flagget fortsatt skal kunne representere hvit snø, røde kveldssoler og blå breer, også for våre neste generasjoner. Men disse vil forsvinne og miste sin sjarm om all utbyggingen som planlegges blir til virkelighet.

Naturen har vi NÅ. Og vi er alle forpliktet til å ta vare på den, til glede og til nytte for kommende generasjoner. Og uansett hvor klisjé det høres ut, så har vi ingen Plan(et) B. Og det bør tas på det høyeste alvor, for oss, for politikere og for verden.
Jeg frykter framtiden.

Gå inn på Trondheims Turistforening sine nettsider og undertegn oppropet deres HER om du ønsker en ordentlig bærekraftig framtid, at vi skal kunne bevare den vakre naturen vi er så inderlige stolte av, og at du er i mot rasering av natur til fordel for vindkraftutbygging og penger. Innen 1. april 2019 skal NVE levere Olje- og energidepartementet sin rapport med en vurdering av de mest egnede områdene for utbyggingen av vindkraft. VI HAR DÅRLIG TID. 


Foto: Prem Foss Sharma, Sylan

/Line Victoria Sverdrup

Kilder:
https://www.tt.no/artikler/nyheter/15704-nei-til-rasering-av-trndersk-natur/
https://temakart.nve.no/link/?link=vindkraftverk&fbclid=IwAR1DrTPtMRFZVR7EqswLnrP7hj7A0jUc9ptvc0bzy87jYH8QDO99e1dgu2Q
https://www.harvestmagazine.no/pan/det-skitne-spillet-om-fjellet?fbclid=IwAR2geMQQCkzTN7bdyKSYFNBF6jSyWFv86tJU0oqOWaNTXPYRriNThFrI-m8

 

MIN TURBEKLEDNING

Reklame | Devold of Norway

/Dette innlegget inneholder sponsede produkter og annonser

Hei på dere,
Jeg har flere ganger fått forespørsler om jeg kan dele litt av den turbekledningen jeg bruker og hvordan jeg bruker det. Jeg har vært litt treig, beklager det. Noen av produktene jeg vil anbefale er sponset, mens mesteparten er betalt fra egen lomme. Mine anbefalinger kommer fra hjertet. Jeg ville aldri gått god for et produkt uten at jeg selv har testet det nok til at jeg ønsker å anbefale det videre til dere.

_________________________________________________________

JAKKER

Fjallreven Kamas II Down Jacket


Denne jakken har jeg fått av samboeren min.  Den produseres dessverre ikke lengre, men jeg vet at du kan få kjøpt tilsvarende fra Fjallraven i dag. Dette er en god og varm dunjakke. Yttermateriale er slitesterkt og tåler det meste. Skuldrene og albuene er forsterket med syntetisk vattering for å motstå fuktighet og trykk. Den er god og varm uansett om du har en tynn ullgenser eller en tjukk ullgenser under. Denne jakken er perfekt når du kommer frem til camp og ikke får skiftet med en gang. Sleng på deg denne over vindjakken, og du holder garantert varmen. Egner seg ikke til bruk ved høyt aktivitetsnivå. Jeg har denne i størrelse M. Da får jeg plass til en del tjukke gensere under om jeg ønsker. Den er litt stor når jeg kun har en tynn ullgenser under, men liten nok til at det ikke er noe problem. Jakken er litt stor i størrelsen.

Har funnet en tilsvarende i størrelse Small på Letgo HER
Fjallraven sin “tilsvarende” modell HER

_________________________________________________________

Norrøna Trollveggen GoreTex Pro Jacket
       
Dette er uten tvil min favorittjakke. Denne kan brukes til absolutt alt, og jeg har hatt den i over 4 år og holder seg like godt. Den har vært utrolig mye brukt, og er ett must-have på alle turene jeg drar på. Jakken er lett, puster godt, tåler enormt med slitasje og er vind -og vanntett. Dette er en relativt dyr jakke, men om du vet du skal bruke den mye er den virkelig verdt det. Jeg kommer til å ha denne jakken livet ut, det er jeg helt sikker på. Jeg har min i størrelse L, da får jeg en tjukk genser under uten at det blir trangt. Lufting under armene er også gull på denne jakken. Jakken er normal i størrelsen.

Jeg finner ikke min jakke hos Norrøna, da det på damesiden kun finnes en versjon som heter “Light”, som er litt lettere enn den jeg har.
Den jakken jeg har blir tydeligvis kun laget til herre nå, så linken til den jeg har finner du HER

_________________________________________________________

Devold of Norway Trollkyrkja
(Sponset)

Dette er et ytterplagg fra Devold of Norway i 100% merinoull. Jakken er både vind -og vannavstøtende. Denne jakken bruker jeg på turer hvor det ikke er meldt like mye regn. Den er svært lett og har mange romslige lommer, muligheter for lufting og har en god passform. Du kan dra jakken godt over haken, noe jeg syns er viktig på luftige turer. Jeg har min i størrelse L, hvor jeg får god plass til en tjukk genser under uten at det blir trangt. Jeg vil si den er normal i størrelsen.

Jakken finner du HER

_________________________________________________________

Norrøna Svalbard Cotton Anorak

Denne anorakken er jeg veldig fornøyd med. Den er vindtett, har utrolig mange funksjonelle lommer samt flere luftemuligheter. Den veier omtrent ingenting og passer perfekt til turer i tørt vær på fjellet. Denne er laget av økologisk bomull som puster svært godt og som er utrolig slitesterkt. Dette er alfa omega for meg som driver med hunder. Det er en borrelås på hetten, som gir muligheter til å feste på pelskant. Det har jeg gjort, da dette kommer godt med i skikkelig snøvær. Da tar pelsen den snøen som ellers hadde havnet inne i hetten. Pelsen har jeg kjøpt HER.
Jeg har min i strl L. Den er relativt stor i størrelsen, men jeg liker at anorakken skal ha god plass. Da kan du som meg, ha en tynn dunjakke under når du tar pauser, uten å bli kald.

Link til jakken HER

______________________________________________________

BUKSER

 

Trollveggen GoreTex Pro Bibs

Denne buksen tilhører Norrøna Trollveggen jakken jeg skrev om lenger opp. Dette er Norrønas mest slitesterke, værbeskyttende og vanntette bukse. Den finnes kun til herre, men den er STOR favoritt hos meg. Denne buksen kan virkelig brukes til alt, og den er enormt slitesterk. Buksen går helt opp til brystet, har seler som holder den på plass, og flere luftemuligheter. Du kan åpne hele “setet”, slik at du kan gå på toalettet uten å måtte ta av deg alt. Den er vind og vanntett. Buksen har store lommer på bena og en mindre en på brystet hvor jeg ofte har telefonen min eller linser som helst ikke skal fryse til is. Dette er den eneste buksen jeg bruker på vinteren. Den er romslig, så jeg får plass til tjukke ullbukser under. Da kan jeg sitte på knærne i snøen i lang tid uten å bli våt. I tillegg har den innebygde gamasjer som du kan ta av og på som du vil. Det er muligheter for ventilasjon langs hele benet. 
Jeg har min i strl M. Disse blir kun laget til menn. Om du vil ha kvinneversjrnen så er den uten seler og laget i et litt lettere materiale.

Link til “light woman” versjonen HER

Link til herreversjonen som jeg har HER

_________________________________________________________

Fjällräven KEB Curved

KEB-buksen er en relativt godt kjent turbukse. Jeg har min i den kolleksjonen som heter Curved. Rumpen min er litt for stor til Regular, haha. Den er laget i elastisk stoff og slitesterkt G-1000 Eco. Den har ventilasjonsglidelåser, romslige lommer og stroppejustering nederst på bena. Jeg er utrolig glad i denne buksen, og har den i både rød og grønn. Denne bruker jeg på turer i alle sesonger bortsett fra vinteren.

Link til buksen HER 

_________________________________________________________

Fjällräven Lappland Hybrid

Dette er en av Fjällrävens jaktbukser. Dette er en lett, slitesterk bukse til aktive jaktformer, laget i elastisk stoff og G-1000 Silent Eco. Optimalisert passform, flere ventilasjonsåpninger og praktiske lommer, inkludert en knivlomme.
Buksen er også relativt vannavstøtende, noe som er viktig på en jaktbukse. Denne har jeg brukt både under jakt og til friluftsliv, fordi stoffet er veldig komfortabelt og buksen er behagelig å gå langt i.

Link til jaktbuksen HER

_________________________________________________________

Chevalier Alabama Vent Pro Pants

Disse buksene fra Chevalier har jeg fått utrolig mange spørsmål om. Dette er noen lette jaktbukser. De har stretch, lydløst stoff og flere muligheter for lufting. Det er laget forsterket slitesterkt stoff på knær og innside legg. Disse buksene er jeg veldig glad i, og kan også finne på å bruke disse til fritidsaktiviteter utenom jakt og friluftsliv. Jeg vil si at de er litt små i størrelsen. Jeg bruker kun disse når det ikke er altfor kaldt, da jeg ikke hadde fått plass til noen stilongs under disse. 

Link til buksene og oversikt over forhandlere HER

_________________________________________________________
Det var alt jeg hadde for denne gang. Jeg har fler bekledninger, så om du har sett noe jeg bruker som ikke er med her, så vil det komme en del 2, med mellombekledning og luer. Har du spørsmål om bekledningen er det selvfølgelig bare å stille dette i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan.

God søndag 🙂

/Line Victoria Sverdrup

SAMFUNNET MOT NATUREN

Hei på dere,
Jeg har litt lyst til å ta opp noe som har plaget meg, egentlig ganske lenge, men kanskje litt ekstra nå i det siste. Dette innlegget handler om spesielt oss jenters fokus, interesser, hvordan vi lar oss påvirke og av hva.

Som jeg har skrevet i ett tidligere innlegg som du kan lese HER, så har jeg tidligere følt meg litt som en kasteball mellom det å være en bærumsjente som dro på fester og gikk i fine klær, og det å være turjente med bein i nesa og tung ryggsekk. Jeg følte også lenge at det ikke går an å være begge deler, og fant derfor aldri helt min plass.
Når vi er på dette usikre stadiet i livet, hvor vi kastes litt mellom venner, familie, verdier og samfunnets forventninger, er vi på vårt mest sårbare. Og når vi er på vårt mest sårbare, er det lett å bli påvirket av de vi ser på som suksessfulle.
Dette er jo ikke noe nytt. Men utviklingen ser jeg på som bekymringsverdig.

Jeg har lest andres blogger siden tenårene. Jeg syns at det har vært gøy å følge med på hva andres hverdag, deres fine bilder av mat og “outfits” og innkjøpene deres fra Spania. Mitt store forbilde var så kalte ”Voe” som hun kalte seg på den tiden. Tar jeg en liten titt på toppen av blogg.no den dag i dag, så får jeg rett og slett frysninger. Ikke fordi jeg har noe imot noen av disse bloggerne. Men FOKUSET på disse bloggene, er skremmende. Alle i toppen handler omtrent om det samme. Klær, sminke, caféturer, samarbeid med klokkekolleksjoner osv. Men noe av det største fokuset handler om utseendet. Det handler om fillers, betakaroten, plastisk kirurgi, extensions, bleking av tenner, fjerning av strekkmerker, operasjoner av underlivet og ellers alt annet som har med utseendet å gjøre.
Mengden av slike innlegg varier litt fra blogg til blogg, men alle har to-tre innlegg i måneden som handler om slikt. Og disse bloggerne er på toppen av blogg-Norge. Grunnen til at de er på toppen er fordi de har høyest lesertall. Det betyr at mesteparten av unge jenter og gutter som leser blogger den dag i dag, leser disse bloggene. Og det får meg til å undre meg over hva som interesserer unge mennesker den dag i dag.
Jeg forventer ikke at alle er interessert i friluftsliv, overhode ikke, men at det ikke er en eneste blogg på toppen som handler om natur, friluftsliv, jakt og fiske skremmer meg litt. Det har nok litt å gjøre med at det ikke er så mange som blogger om dette, nettopp fordi vi er ute og gjør andre ting. Men i mine øyne er det ikke en eneste blogg på toppen som handler om noe som er hakket sunnere å lese om for unge mennesker i dag, enn utseendet og operasjoner. Vi distanserer oss mer og mer fra urmennesket, naturen og utnyttelse av naturens goder og tilnærmer oss mer og mer et totalt uoppnåelig perfeksjonert bilde av mennesket.

Jeg har så lenge jeg kan huske, hatt mine komplekser. Det har vi kanskje alle hatt eller fortsatt har? Noe ved utseendet vårt som plager oss litt i hverdagen. Noen av mine komplekser har jeg godtatt at er slik og jeg tenker ikke noe mer over dem i dag. Andre komplekser plager meg fortsatt den dag i dag, men jeg er så opptatt av å gjøre ting som gjør meg glad, at tankene på disse kompleksene forsvinner. Men. Sitter jeg dermed hjemme i sofaen flere dager på rad, leser blogger og ser på TV, kommer bevisstheten over disse kompleksene fort tilbake. Da kan jeg ta meg selv i å sitte og hate på den delen av meg selv som jeg misliker, sjekke meg i speilet hver gang jeg er på toalettet og bli sint over hvordan jeg ser ut.
Jeg skal innrømme at jeg på ett tidspunkt i livet, valgte å gjøre noe med utseendet mitt, nettopp fordi kunnskap, reklame og informasjon om slike operasjoner var så lett tilgjengelig hos alle disse bloggerne. Jeg så opp til flere av dem og når de i mine øyne på den tiden ble “finere” og det kostet dem bare 3500 kr, så ville jeg gjøre det samme. Jeg har aldri angret så mye i hele mitt liv, og jeg takker alle makter for at dette ikke var en operasjon som gjorde en permanent endring, og ser derfor ut som jeg alltid har gjort den dag i dag, og det er jeg veldig glad for. Omtrent ett år etterpå tok jeg meg selv i se hvor påvirket jeg hadde blitt og jeg kjente meg ikke igjen. Det skremte meg hvordan jeg var villig til å endre på noe, kun fordi det var lett tilgjengelig og jeg ble bevisst på et kompleks jeg ikke engang visste at jeg hadde, før jeg leste en blogg om det.

Dette får meg til å tenke på de unge jentene og guttene der ute, som er midt i en fase i livet hvor de er usikre på hvem de er, hva de står for og hvilke interesser de har. Mange av dem sitter mye på pc-en og telefoner, leser blogger opp og ned og følger disse bloggerne på sosiale medier. De blir stadig vekk matet med rabattkoder og før-og-etter bilder fra silikonoperasjoner, rumpeforstørrelser og tannbleking. Det er skremmende hvor enkelt disse blir påvirket. Jeg har lest igjennom kommentarfeltet til en blogger som nylig delte et blogginnlegg om at hun hadde tatovert inn hårstrå på områder for å få vekk det skremmende høye hårfestet sitt. Hun delte også et bilde av dette høye hårfestet slik at vi alle skulle se hvor unormalt høyt hårfestet hennes var. Kommentarene fosset inn. Jenter i ung alder som skrev at de også hadde høyt hårfeste, men at de ikke tenkte noe særlig mye over dette i hverdagen. Før de leste hennes innlegg. Flere lurte på hvor de kunne få gjort lignende operasjon, da de hadde vært plaget av høyt hårfeste selv, men ikke visste at det kunne gjøres noe med. Bloggere på toppen av blogg Norge har makten til å faktisk sette komplekser i hjernen på unge jenter og gutter, som kanskje aldri har hatt problemer med utseendet sitt tidligere. Flere av disse skriver helt åpenlyst om at de ikke er fornøyde med en del av seg selv, og da er det rett på operasjonsbordet og tilbake kommer de ofte med en rabattkode eller en anbefaling til stedet de har operert vekk “feilen sin” på.
Hva er det som skjer? Er det riktig at det nå er nærmest normalt å være misfornøyd med så store deler av oss selv, at vi legger oss under kniven for å få endret på det?
Jeg har full respekt for dem som ønsker å endre på ett eller annet, det er ikke min sak. Men at det er fullt lov at slike store influencere (påvirkere) skal få kunne dele dette med et såpass lett påvirkelig, ungt publikum? Vi skaper jo et samfunnsproblem om jaget etter det perfekte. Og som om dette jaget ikke er stort nok fra før, så skal det reklameres og deles ut rabattkoder i hytt og gevær. Hvem er det sunt for at operasjoner og endringer skal deles slik ut til allmennheten på denne måten?

Naturen og friluftsliv er ikke for alle. Men jeg skulle ønske at det var ett større fokus på det sunne ved kroppen vår. Jeg skulle ønske at gleden over at vi er sunne, friske, sterke, er viktigere enn at vi har forskjellige pupper, ikke hvite nok tenner, ikke langt nok hår, ikke solbrune nok, for høyt hårfeste eller for liten rumpe. Jeg skulle ønske vi kunne tatt med oss disse sårbare unge jentene og guttene ut på tur. La dem kjenne musklene jobbe, frisk luft fylle seg i lungene, kroppen som evner å bære oss opp på  de høyeste fjelltopper, mestringen av det å tenne sitt eget bål, fiske sin egen fisk.

Kanskje hadde mestringsfølelsen og gleden av å kjenne på at vi virkelig lever, gjort fokuset på “feil” ved utseendet litt mindre. Kanskje hadde disse kompleksene fått litt mindre fokus, om unge fikk kjenne på at kroppen fungerer slik den skal og at vi alle er gode nok som vi er. At vi er heldige som har fått utdelt en sunn kropp som kan utgjøre så mye annet enn det å se mest mulig perfekt ut.
Jeg forventer ikke at det skal være noen friluftsblogger på toppen av blogg-Norge, da hadde det skjedd allerede. Interessen hos unge ligger åpenbart ikke der, trist nok, men heller hos bloggere som fremmer utseendet og operasjoner.

Jeg syns det er en trist og farlig utvikling, for jeg mener og tror at unge mennesker i dag har veldig godt av å få inspirasjon fra forbilder som får frem det beste i dem, og som fokuserer på helt andre ting enn operasjoner og jaget etter det perfekte utseendet.
La oss lære de yngre generasjoner å sette pris på mennesket som det er.

Det er viktig at det kommer noe annet på banen for disse unge jentene og guttene enn silikonpupper, bleking av tenner og et usunt farlig fokus på utseendet. Enda viktigere er det at vi får unge til å se og oppleve gleden av at vi kan bruke kroppen til såå mye mer givende enn å operere den.

Line Victoria Sverdrup

GLANSBILDETS BAKSIDE

At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også. 

Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring. 

Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.

Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. 
Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur. 

Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.

Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen. 

Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om. 
Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske. 

For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv. 

Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever.  At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises.  At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten. 
 

MED VANN OVER HODET

Rundt august i fjor valgte jeg å endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd så fort, og jeg var lut lei av å prøve å finne løsninger til hvordan mitt liv skulle være. 

Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre på, men også fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder. 
Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde møtt før at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle gå. 

I tillegg hadde jeg fått meg kjæreste en del måneder i forveien og jeg følte da og føler nå at jeg har truffet drømmemannen. Den personen du bare vet du kommer til å finne i løpet av livet, du bare aner ikke når eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter å finne hverandre var så stor at når vi møttes tilfeldigvis på en kennel for første gang, så følte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match. 
Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte på et sted jeg aldri hadde hørt om en gang. Et sted jeg på den tiden aldri hadde trodd kom til å bli mitt hjem. Jeg begynte å stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god på. Jeg er en jente som trenger å ha de personen jeg er glad i, i nærheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater å savne folk, ikke er jeg spesielt flink på det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, så jeg kunne få ha det på veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.

En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne på. Jeg hadde fått en mail bare noen dager før hvor de ønsket meg velkommen og gledet seg til å bli kjent med meg. Det stod også noe informasjon om hva som kom til å skje den første uken. Herregud, jeg skulle begynne å studere i en by jeg aldri har vært i.
Men denne mailen jeg fikk nå inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle gå på skulle plutselig legges ned. Jeg skjønte ingenting først. Jeg hadde jo bare to dager i forveien fått en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk å lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle være, så de som skulle begynne nå måtte velge et annet studie eller en annen by å studere i. 
Jeg føler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt på den tiden, at noe så “normalt” kunne skje meg. 

           

Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge både en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til å gjøre hva jeg ville. Ikke hadde jeg søkt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg på den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snøring. Har fortsatt relativt null snøring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet også. Jeg orket ikke å lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hørt om, men som kjæresten min bodde på. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt første år. Nå er han på sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drøm om å bli politi. Å kunne bety noe for samfunnet. Så jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for å komme inn på politihøyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg så nøye om, men følte at jeg måtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte på ræva uten mål og mening. Jeg skjønte fort at det å ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye å ta over hodet.
Først skulle jeg studere i Trondheim, så skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke søkt noe annet og hadde heller ingen peiling på hva det eventuelt skulle vært. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse.
Så jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjørt forbi tidligere og sagt “Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjør de her?”. 

Jeg droppet å ta opp fag. Endret adresse og lurte på hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig å få seg jobb her oppe, enda vanskeligere å få seg venner når du ikke er en del av et miljø og ikke særlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til å tilbringe tid på. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting på skolen og jeg kunne ikke være en del av det, jeg gikk jo ikke på den skolen. Det var mange dager jeg bare lå under dynen hele dagen. Jeg sov når Augustus dro på skolen og jeg sov når han kom tilbake. Jeg gråt. MYE. Kjeftet på Augustus for at han hadde fått meg opp hit og kjeftet på han når han ba meg flytte hjem igjen. Alt føltes så innmari håpløst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjær jente. Jeg er vandt til å ha familien rundt meg. Der jeg bodde før så var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trøste meg eller gi meg nærhet. 


Dagen jeg hentet min beste turvenn og største helt

Det kom til et tidspunkt etter endeløse dager i sengen at vi måtte gjøre noe. Jeg var jo på tur igjennom disse tunge tidene også. Når Augustus var på skolen tok jeg hundene med på tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg måtte kjenne på mestringsfølelse. Føle på at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, så for meg selv. Få bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var på tur med hundene eller sov i sengen, så kunne jeg stå på badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en så stygg og dårlig jente som meg. Det tok jo på etterhvert, og noe MÅTTE gjøres for at jeg ikke skulle gå helt i grøfta. 

Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle gå ut på at jeg skulle ha som mål å ha 100 døgn på tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. Å være på tur var jo ikke noe nytt for meg, men det å sette det opp som prosjekt og på en måte gjøre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg måtte virkelig satse. 
I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig mål, og det skulle ikke nødvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb på den tiden, og å skulle drive med friluftsliv på heltid gir ikke så mye penger i lomma.
Jeg hadde ikke så mye midler, og med to polarhunder så trengs det litt utstyr for å kunne utføre turer. Jeg begynte derfor å sende ut mail til sponsorer. 
Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli så offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i å samarbeide med deg, må du gjerne være et ansikt utad også. Med sponsorer bør man også ha noe å “vise” til, så for at det skulle være interessant for dem å si ja, måtte jeg på en måte gjøre det til en offentlig greie i tillegg til å prestere slik jeg ville.
I begynnelsen sendte jeg litt søknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt. 

Grunnen for at jeg valgte 100 døgn var at det da måtte bli noe jeg virkelig måtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 døgn var oppnåelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen. 
Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte å dele det med alle:

“Jeg har satt meg et tøft mål for 2018. Jeg skal ha minst 100 døgn ute på tur fordelt på ett år, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg ønsket å ha et mål, og føle at jeg betyr noe. Gjøre noe JEG er god på – og nå er tiden snart her! Jeg har kriblet så innmari i fingrene etter å fortelle dere dette. På min facebookside lover jeg dere dønn ærlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling”-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det største jeg har gjort innen friluftsliv så langt! Jeg håper så inderlig at dere vil følge meg på min reise mot mine drømmer av å kunne leve av friluftsliv. Det er en tøff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil støtte min sti ved å lese mer om den og støtte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og følg prosjektet på siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drøm!”

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig støttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Første turen skulle være i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men så skjedde det noe veldig privat og tøft som gjorde at jeg ble tvunget til å utsette turen. Og dette gjorde at de følgene turene som egentlig hadde fått en startdato også måtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg å dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Høyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg så på det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhørende utstyr gjennom offentlig transport. 

Turene fortsatte, men flammen mistet sin glød og jeg begynte å visne.
Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og både norske og svenske magasiner ville ha meg til å skrive for dem. Jeg fikk dårlig samvittighet om jeg dro på tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 døgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og når jeg etterhvert hadde besøkt nesten alle på Østlandet, måtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke så lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nærmarka, slik jeg gjorde før. Men det satte prosjektets tid i fare. 
I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt på alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig dårlig tid i forhold til å rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det så innmari mye at jeg følte at jeg MÅTTE dra på tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg så og ser på som mest befriende, skikkelig mas. 
Jeg mistet gleden jeg følte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket å være på tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vært mitt fristed. Så endret det seg til at jeg følte mas og stress. Ikke PÅ turene, men både før og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv. 

Året er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjønt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke særlig rakrygget når jeg skriver dette. Men det måtte frem. Og jeg følte det måtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gått helt som jeg hadde planlagt, drømt og håpet på. Fordi det ligger så mye bak som fortjener å komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjørende at dere vet forhistorien. 
Jeg er så utrolig heldig som har så mange støttende lesere og følgere. Jeg er så stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen på meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er så stolt og heldig som har kommet så langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter på, de kan aldri kjøpes og aldri selges. De må oppleves på eget initiativ. Jeg kommer til å fortsette å være på tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjønt at dette prosjektet kommer til å ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette så store og høye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og får det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for høy til nås innen min tidsfrist. 

Til slutt vil jeg bare gjøre det klart at det kun er jeg som har satt presset på meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har “bedt” om alt selv. Og jeg angrer ikke på det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er sååå klar for nye og rå opplevelser. Man lærer kun av å feile, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullføre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjønt for lenge siden at det er dette jeg er ment til å drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn håndkleet, for det skal jeg ikke. For meg så har eventyret kun begynt, og jeg er så utrolig klar for å skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken. 

– Line Victoria