Hei på alle,
Det er lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har absolutt vært inspirert til å flere ganger sette meg ned å skrive til dere, men sommerferien har gått i ett og tiden har rett og slett ikke strukket til. Men jeg ønsker å fortelle dere litt om hva som skjer for tiden og hva jeg driver med.
Det er merkelig å tenke på hvordan jeg har havnet her jeg er nå. Alt som bare startet som et prosjekt for å sysselsette meg selv i mars 2017, har satt i sving min egen framtid og gjort det klart for meg hva jeg ønsker å utrette og formidle.
Jeg har alltid vært en tilhenger av det å følge sine egne drømmer. Jeg valgte å gjøre det selv.
Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg hver dag blitt påminnet hvor viktig utdanning er. Merkelig nok har det ikke vært like mange påminnelser på det å være seg selv, følge sine instinkter og sine drømmer. Derfor måtte jeg gjøre dette selv.
Jeg droppet å begynne på høyere utdanning, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ønsket å bli. Jeg elsker naturen, men jeg vil ikke ha med meg en gjeng med mennesker på hver eneste tur jeg er på, så guide ble fort utelukket. Lommenboken er for liten og livet er for kort til å sitte å betale ned et lån på en utdanning du ikke ønsker å ha.
Jeg har vært utrolig heldig som har fått tilbud om å være med på forsider, delta i debatter, holde foredrag, ha “take-overs” på Instagram osv. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har fått til. Jeg har gått fra å være “forsidepike” på Villmarksliv, til å forstå at jeg ønsker å være bak kamera. Jeg ønsker å stå for historiene og påvirkning av folket. De virkelige viktige historiene som forsvinner bak bompenger, politikernes sexskandaler og brutale løgner om hvordan politikere skal ta vare på vår dyrebare natur her i Norge.
Det som skulle være å utsette utdanning og følge drømmene mine innen friluftsliv, førte meg til at jeg nå sitter her, klar for tre år bachelor i journalistikk. Jeg er sulten etter å formidle. Jeg vil formidle det jeg elsker aller mest ut til folket. For nå er det viktig! Vi har utallige hendelser i naturen rundt i verdenen som foregår akkurat nå, i dette øyeblikk. Ikke bare internasjonalt, men her i lille Norge, ser vi på skumle tall. Skremmende og hjerteskjærende tall som gir oss et innblikk i hvor lite urørt natur vi sitter igjen med. Hårreisende og fortvilende statistikker over hvor mange av våre dyrebare arter som mister sine naturlige habitat og havner på rødlisten vår. Og fortsatt sitter det mennesker i rom med dårlig luft, og planlegger hvordan vi skal få plass til vindmølleparker, hvor store arealer som må sprenges. Midt i Norges vakreste og dyrebare natur.
Jeg er kanskje liten. Og kanskje jeg drømmer for stort. Men hva er vi uten håp? Hva er du, uten håp?
Er det ingen som sitter med drømmer om å utrette noe eller gjøre en forskjell, vil ingen aldri oppnå noe heller.
Naturen betyr ikke like mye for alle. Vi kan ikke forvente at alle skal ha like nært og kjært forhold til søndagsturer. Teltturer på Hardangervidda og kanoturer i Femundsmarka. Det vi derimot kan forvente, er at mennesker ser verdien av naturen vår. Planeten vi lever på. Verdien av dyrelivet. Vi er alle en del av det, uavhengig av hva slags forhold vi har til det. Naturkatastrofer og global oppvarming rammer oss alle.
Jeg har troen på at den eneste måten vi og jeg kan få mennesker verden om til å forstå verdien av naturen og dyrelivet, er å bringe det hjem til dem. Til deres aviser. Til deres datamaskiner. Til deres TV-er, mobiltelefoner. Og dette gjennom journalistikken. Formidling og evnen til å kunne fortelle noe viktig gjennom et bilde. Et bilde som vil gi publikum klump i halsen og frysninger nedover ryggen. Jeg vil gjennom min dokumentering av natur, dyr, planter og insekter, bidra til at vi alle kan kjenne på følelsen av at “Nå er det nok! Noe må gjøres.”
Jeg kan ikke ta alle med ut i naturen. Men jeg kan ta med naturen hjem til alle.
/Line Victoria Sverdrup
Takk ❤️
For? ;*