Denne artiklen ble først publisert i Villmarksliv 3-2020 og er gjengitt her. 

MAGISK
Den tredje dagen våkner vi til sol. Reinen har forflyttet seg videre, og godt er det, for nå skal vi ned i dalen med to jaktglade hunder. Vi må krysse bekken, som har utviklet seg til en liten elv. Det er frodig rundt elva, ikke rart reinen trives her. Å krysse en liten elv med svære fjell på hver side av dalen er en opplevelse i seg selv, og vi tar oss stadig i å stopp opp og nyte naturen rundt oss.

Høsten er kommet for å bli, lyngen er knall rød og snøen har lagt seg i fjelltoppene. Trollheimen er like magisk som vi håpet på.
Vi går videre ned mot et vann som heter Sprikeltjønnin. Vi ønsker å teste fisket der, men i dette vannet er vi ikke like heldige. Vi må passe på å ta hyppige pauser og ikke gå altfor lange distanser av gangen, da den yngste grønlandshunden vår bare er fem måneder gammel.
Vi ser oss ut et fint lite vann oppe i høyden. Botnvatnet, 1099 moh. Dette vannet ligger vest for Hyttdalen, og i riktig retning i forhold til veien hjem.
Her slår vi leir for natten. Utsikten til Snota følger oss omtrent på hele turen, og minner oss om hvor små  vi er i dette mektige fjellområdet.

Litt fjellørret i panna er upåklagelig.

EN FIN DAG I VENTE
Kalenderen viser 10. september og sola vekker oss gjennom teltduken, et deilig tegn på at vi har en fin dag i vente.
Vi setter oss i lyngen og skuer utover landskapet, mens vi nyter dagens første kaffekopp, da Sarek spisser ørene.
Smellet fra en hagle i nærheten skaper et ekko som runger gjennom dalen.
Vi vet ikke om det faller noen ryper denne dagen, men tatt i betraktning alle rypene vi har støkket underveis, bør jegeren og hunden hans ha gode forutsetninger for noen spennende jaktdager.

Sola steker godt til en høstdag å være, og det er ingen andre steder det er finere å være nå enn på fjellet.
Vi går ned forbi Halsbekktjønna og kommer omsider ned i bjørkeskogen, som er farget i høstens prakt. Gule og grønne bjørkeblader, samt rødoransje myrdrag skaper virkelig flotte scener denne høstdagen – vår siste dag på tur.

Sarek tar det helt med ro utenfor teltet mens vi venter på morgenkaffen. 

Nyter utsikten fra camp!! Her ved Botnvatnet. 

ALT MAN KAN ØNSKE SEG

Området vi besøkte i Trollheimen, inneholder alt en naturelsker kan ønske seg: høye, mektige fjell, og brede, bjørkekledde daler. Lange, frodige gressletter omringer store og små vann med gode fiskemuligheter. Du kan velge om du vil gå nede i dalen hvor det er frodig, eller bevege deg opp noen høydemeter og vandre videre i den alpine fjellsonen.
Det er ikke siste gang vi legger turen hit. Neste gang vil vi sette av minst en uke for å utforske dette fantastiske fjellområdet enda mer. Av turene vi har vært på rundt om i Norge hittil, er Trollheimen uten tvil topp tre!

Helt nydelige farger i fjellet på vei hjem mot bilen. Jeg skal uten tvil tilbake hit! 

/ Line Victoria Sverdrup

Denne artiklen ble først publisert i Villmarksliv 3-2020 og er gjengitt her. 

Vi gikk hjemme på Koppang og drømte om å ta en tur til fjells – til et område hvor vi aldri før hadde vært. Det er alltid spennende å oppleve nye plasser, syns vi. Trollheimen dukket opp som et forslag. Vi studerte kart og gjorde re-search, og etter tre dager var vi underveis – Augustus, jeg og hundene.

VÅT START
Turen begynner ved Bårdgarden. Derfra følger vi en DNT-sti oppover langs fjellsiden inn mot Vassendsætra. Det regner, og vi kjenner på kroppen at høsten er ankommet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På veien opp mot Vassensætra opplever vi noe svært ubehagelig. Båndtvangen var over, og sauene skulle vært tatt inn. Sarek på bare 4 mnd fikk løpe rundt oss mens Stumpen gikk i trekk med kløv. Plutselig hører vi noen sauebjeller fra noen busker bortenfor, og Sarek setter i full fart mot flokken. Vi roper og løper etter Sarek ned mot en myr ikke så langt unna stien. Der finner vi ham, sittende i en steinrøys. En av sauene hadde lagt seg ned mellom to steiner. Jeg hyler og skriker, livredd for hvordan det har gått med sauen. Sauen var heldigvis helt uskadd, men den virket redd. Jeg tok med meg Sarek og Augustus følger sauen tilbake til flokken. Vi observerer sauen en stund før vi velger å gå videre – en erfaring rikere.

Vi når til slutt frem til Vassendsætra, like hele alle mann. Etter en overnatting på den koselige DNT-hytta, hvor vi tørket klær og får i oss godt med mat, fortsetter turen. Vi blir møtt av strålende solskinn, og vi følger DNT-stien opp til Hyttdalen.
For en utsikt!

Hyttdalen gjør inntrykk på oss. Den er utformet som en litt bred, men ellers perfekt U, med høye, mektige fjell på hver side. I bunnen av dalen er det flate gressletter og fargerik lyng. En flott bekk sildrer mellom de tre vannene som finnes der.

Vassendsætra DNT-hytte ligger fint til i foten av vakre Trollheimen. Hytta er et perfekt utgangspunkt for flere fine ukesturer i området. 

Trollheimen har alt en naturelsker kan drømme om å oppleve, spesielt når været spiller på lag og naturen er kledd i høstens farger.

Augustus gjør klart for turens første fisketur. Den ga oss herlige naturopplevelser! 

TATT PÅ SENGA
Vannene ser forlokkende ut, men kan det være fisk der, tro? Augustus kaster ut en sølvfarget 6 grams bluefox spinner, og ørret hogger så straks sluket treffer vannflaten. Han jubler, og snur seg entusiastisk mot meg. For en opplevelse!
Opplevelsen blir enda større når man ikke forventer å få napp, og fiskelykken nærmest “tar seg på senga”. 

Jeg blir fristet til å teste min egen fiskelykke; jeg har tross alt aldri fått fjelløret før. Jeg fester på en Vibrax Nordlys-spinner, og det skal fort vise seg at jeg er like heldig. Det napper, og en sprek fjelllørret raser utover vannet. Jeg tripper av glede langs vannkanten, og roper hysterisk til Augustus. Snart drar jeg opp en flott 300 grams fjellørret, perfekt i pannen til lunsj.

En som er veldig glad for å endelig få sin første fjellørret!

Tre vakre som smakte himmelsk i upåklagelige omgivelser.

Sarek tar det helt med ro i lyngen etter en lang dag. Han er tross alt ikke så gammel, så etappene bestemmes underveis ut ifra hans tempo og form.

Stumpen har heller ikke noe imot å ta en liten bukstrekk i lyngen, dog i nedoverbakke. 

Ruten over morgendagen studeres nøye. Her er det mange flotte fiskevann å velge mellom. 

Kveldens camp. SE SÅ VAKKERT!!

Bekken slynger seg videre innover dalen, og vi velger å slå leir på en gresshylle i fjellsiden. Her har vi majestetisk utsikt rett mot vakre Snota, 1671 m.o.h.

Vårt valg av camp skal vise seg å være gunstig. For mens vi nyter middagen til solnedgang blant mektige fjell, flaksende rypekull og klukking fra bekken, ser vi tre rein som gresser langs bekken litt lengre ned i dalen. De enser ikke oss, og heldige er vi som kan få nyte synet av dem, i sitt naturlige miljø blant frodig mark.

Ser du reinsdyret?

Snota, 1671 m.o.h., i midten av bildet.
Solen har gått ned og dette er utsikten vi sovner til. Jeg er en millionær på naturopplevelser, det er det ingen tvil om.

Del 2 kommer i morgen.

/ Line Victoria Sverdrup

Her kommer siste del av turen til Finnmarksvidda. Valgte å dele det opp i tre deler da det er en del bildemateriale.
Turen varte lengre enn jeg har mulighet til å skrive om, da jeg dessverre ble lei av å skrive i dagboken etterhvert. Men jeg legger ved turvideoene fra turen, slik at dere som vil kan få se fortsettelsen.

30.6.2019 DAG 4

I dag våknet vi til sterk vind! Heldigvis var det sol, så den varmet godt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi gikk mot en sti som skal føre oss til Stabbursdalen. På veien så vi to elg, en ku og en okse med fantastisk gevir! 
Vi måtte gå en lang omvei rundt dem, men kua var veldig nysgjerrig og fulgte etter oss. Det syns jo Sarek og Stumpen var veldig stas, og ville helst møte henne på veien. De takker jo aldri nei til elgstek. 

Heldigvis kom vi oss unna, men på grunn av den ufattelige lange omveien vi måtte gå for å unngå elgen, hadde vi brukt opp mye energi i et tung-gått terreng. Jeg begynte derfor å bli ganske sliten. Når Sarek ser ville dyr, blir han ekstremt gira etterpå. Det er derfor nesten obligatorisk å gå litt med staver innimellom når jeg går med tung oppakning og en trekkhund på 47 kg som vil framover fortere enn mine ben kan gå. Gnagsårene blir verre og bena mine går på auto.

Med null vind og sterk sol, var heller ikke myggen vond å be med på turen heller. 
Det var altså så enormt mye med mygg, jeg har aldri sett så tjukke svermer før. Det var så ille at om jeg snudde meg imens jeg gikk, så kunne jeg se svermen fly etter meg. Når jeg stoppet ville de innom alle kriker og kroker, og det tærer på psykisk, mye mer enn jeg hadde trodd. Augustus reagerer ikke like ille på myggstikk som det jeg gjør, og var derfor ikke like plaget. Jeg får store stikk som hovner opp til 3x dens størrelse, og de blir vonde og ømme.

Vi hadde peilet oss inn mot et vann, og siste biten mot vannet var veldig slitsom. Det var glovarmt, men jeg nektet å stoppe for å kle av meg på grunn av myggen. 
Idet vi kunne skimte vannet i det fjerne, plumpet Augustus rett som det var helt opp til låret! 

Resten av stykket opp til vannet var helt forjævlig. Jeg var sliten, lei og varm. Det føltes ut som at vi aldri skulle komme frem. 

Til slutt var vi heldigvis fremme, og vi kunne ta frem Thermacell. Den hjalp godt på myggen, og det var en helt ubeskrivelig deilig følelse å kunne sitte utenfor teltet uten å være plaget av myggen, etter å ha gått en hel dag og viftet mygg vekk fra både øregrop og nesebor.

Camp 4. En helt nydelig plass, med helt nydelig vær!

Augustus og Stumpen nyter synet av Finnmarks villmark. 

Etter en lang dag er det deilig å få av seg kløven og nyte kveldssolens stråler i en seng av lyng.

Stumpen syns det er helt innafor å sette camp her, men vil gjerne fortsatt ha kontroll på omgivelsene. 

Kartet er tatt frem og vi bruker mye tid på å se ut hvor neste etappe skal gå. 

Det står ikke hva vannet vi sover ved heter, så jeg skriver bare at vi ligger ved vann 474. 

Nå sovner vi til en solnedgang som aldri går ned.

Ikke hver dag man pusser tenner til en slik utsikt.

God natt fra teltet!

1.7.2019 DAG 5

I dag våknet vi til skikkelig regnvær. Det bøttet ned konstant hele dagen og vi valgte derfor å ha en hviledag. Det er fint for hundene å få en hviledag også, de har båret på tunge kløver i varmt vær. Det ble derfor ekstra tid til kos.

Jeg sov en del, og etterhvert gikk Augustus seg en tur rundt vannene med fiskestangen. Ingen hell i dag heller.

Ellers har vi bare slappet av i teltet, lest bøker og hørt på regnværet. I morgen går vi mot en sti som skal føre oss til Ravnastua.

God natt fra teltet.

/Line Victoria

Hei igjen!
Her kommer del 2 av turen til Finnmarksvidda sommeren 2019. Jeg vil fortsette å ta utgangspunkt i det som er skrevet i dagboken min fra turen.

29.6.2019 DAG 3

I dag tidlig våknet vi til pøsregn og stormvarsel. Det blåste kraftig i natt og vi sov derfor litt lengre i dag.
Men når vi pakket ned hadde uværet roet seg, solen tittet frem og det var vindstille. Utrolig deilig!

Vi avtalte på forhånd at vi ikke skulle gå like hardt ut i dag. Dagens turmål ble et vann som heter Fáhttejohmohke.

Endelig nådde vi vidda, med nydelige vann og lite trær. Vi fulgte elva oppover, testet litt kast innimellom uten hell.

Utover dagen ble kom det en regnskur på rundt 15 minutter. Da holdt vi på å krysse en elv. Det gikk helt fint, og regnet roet seg etterhvert. Resten av turen frem til camp 3 kunne vi nyte synet av en nydelig regnbue.

Kryssing av elv. Dette bildet er tatt idét regnskuren ga seg.

En nydelig regnbue tittet frem etter de tunge bygene.

Litt våt, men i godt humør. Vi er tross alt på Finnmarksvidda!

Vi rakk akkurat å sette opp teltet før det kom en skur til, men nå med haggel. Sur vind og store haggel landet med et bråk på teltduken. Vinden halte og dro i teltet mens vi satt kroket der inne og tittet på haggelet som landet i lyngen utenfor. Hundene lå heldigvis under hver sin busk, godt rullet sammen.
Sur vind og 2 grader, hei norsk sommer!

Dette bildet tok jeg rett før jeg løp inn i teltet og haggelen kom. Det pågikk i kanskje 5 minutter, før det roet seg og solen tittet frem igjen. Været er uforutsigbart på fjellet, og her har vi et perfekt eksempel på akkurat det.

Samme plass bare noen minutter senere. Nydelig sol som vi var så heldige å kunne nyte resten av ettermiddagen.

Hvor går neste etappe, mon tro?

Verdens fineste kosegutt og turkamerat.

I upåklagelig selskap av to bamser. Den ene litt mer interessert i kamera enn den andre vel å merke.

Vi spiste risengrynsgrøt til middag. Den klarte å brenne seg i bunn, og om noen har smakt brent grøt så vet man hvor ekkelt det smaker. Hele grøten får en essens av brent, på tross av at det kanskje bare er bunnen som er brent..
Håper fiskelykken snur snart 🙁

Klokken er nå 23:25, ute blåser det, men vi har opphold.

God natt fra teltet!

/Line Victoria Sverdrup

Hei, 

Det er lenge siden jeg har oppdatert på bloggen her, studier har tatt litt for mye tid til at jeg har hatt tid til å skrive noe mer enn det jeg “må”. 

Vi var i juni 2019 på tur på Finnmarksvidda. Jeg tenkte derfor å skrive litt fra denne turen, og tar utgangspunkt i dagboken min fra turen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

27.6.2019 DAG 1

I dag startet turen etter lange bil-etapper fra Koppang til Karasjok. 
Vi startet turen ca. 15 minutter fra Karasjok ved noe som heter Nattvatnet. Sekken er sykt tung og jeg merker at det er en liten stund siden jeg har gått med tung sekk. 

Jeg startet med å tryne skikkelig i en myr og kom meg ikke opp! Sekken lå over meg som lå på magen med latterkrampe. 

Augustus måtte hjelpe meg opp. Mye mygg i begynnelsen, men ikke irriterende mye. Det har i tillegg blåst en god del, og det hjelper på. Delvis skyet og sol, men fortsatt ganske kaldt, ca. rundt 9 grader.

Det er mye myrer og vanskelig terreng, spesielt for meg som har så korte ben. Var veldig sliten i begynnelsen, med vond vannblemme på foten. 

Vi gikk ca. 6 km før vi slo opp camp ved Biedjoláttu, 319 moh. Strevet fra turen i dag var heldigvis verdt det!

Etter å ha satt opp teltet og fisket oss rundt vannet, fikk vi en gjedde! Det var vanskelig å sløye den, men det gikk greit. 

Vi stekte den på bjørkebål med smør og krydder, og det smakte helt fantastisk, med potetmos i tillegg. Mette ble vi!

Hundene er fornøyde, men litt slitne. Det er bra! Nå er klokken 23:33 og vi skal sove. Ser frem til morgendagen.

God natt fra teltet!

Å se ut ruten er noe av det morsomste med å planlegge en tur. Man gjør seg opp mange tanker om hvordan terrenget vil se ut i virkeligheten, hvordan fiskevannene er, luften og følelsen, av å gå akkurat i den naturen du har sett på kartet.

Terrenget var variert. Noen steder var det lettgått, andre plasser var det høyt kratt med myr i bunn, som gjorde det vanskelig å gå, spesielt om du har tung sekk og korte ben som ikke rekker over krattet. Men naturen der er helt fantastisk og kan ikke sammenlignes med noe annet!

Vår første gjedde! Ikke spesielt stor, men nok mat til to personer kombinert med potetmos. Jeg har aldri fått gjedde før, så det var en morsom opplevelse!

Middagen tilbredes, og Augustus er som vanlig en ivrig kokk!

28.6.2019 DAG 2

I dag våknet vi sent. Rett etter at jeg hadde skrevet ferdig i dagboken i går kveld, landet det en stegg rett utenfor teltet og lagde et lite rabalder før han fløy videre. Det var en fin nattasang.

Etter at morgenkaffen og frokosten var inntatt, pakket vi og gikk avgårde til dagens turmål: vannet Máilejávri.
Denne turen ble lang, hard, tung og slitsom. Vi gikk over Máilevadda (fjell). Jeg kjenner at det er tungt å gå i lyng med krøllete røtter som man snubler i. Vi tok derfor en pause ved et lite vann og Augustus tok noen kast, uten hell.

Vi var begge to slitne etter å ha krysset fjellet og vurderte en liten stund å slå opp camp. Vi så på kartet at det var 2 km i luftlinje til målet vårt, så vi vandret videre. Det ble to laaange km. Vi kom oss ned i dalen, men så klarer vi å gå i litt feil retning.
På grunn av tett løvskog var det umulig å se målet. Det tok mye motivasjon å innse at vi hadde gått feil, og jeg ble ganske lei på slutten.

Vi måtte krysse to små elver nede ved Máilejavri, og når mitt fiske-etui henger seg fast i et tre så jeg blir dratt bakover i elva, var jeg så lei at tårene trillet litt. Augustus trøster og hjelper meg siste biten over elva.

Nå ligger vi på en helt nydelig odde. Vi har utsikt mot der vi kom fra, bølger fra vannet skvetter mot steinene rundt odden. Hundene har lagt seg som to pelsballer ved hvert sitt bjørketre. Du hører brusing fra utløpet til elva, bjørketrærne rundt oss er lysegrønne. Utenom naturens vakreste naturlige lyder, så er det helt stille her. Så ubeskrivelig fantastisk!

Bilde fra camp 2. I bakgrunnen, litt mer til venstre i bilde, er fjellet vi kom fra.

Vi har fått i oss middag. Real turmat, te og kakao stod på menyen i dag, da vi ikke hadde særlig fiskehell ved utløpet av elva heller. Sarek sin kløv røk i dag og Augustus smeltet litt av turskoen sin på bålet. Hei og hå!!

Vi koser oss glugg på tross av slitne kropper. Vi har gått litt over 1 mil i dag, noe som egentlig ikke pleier å være så langt i lettgått terreng. Men i løvskog-terrenget i dag, føltes det faktisk ut som fem ganger så langt.
Det er overskyet, og solen og regnet krangler litt om hverandre, rundt 10 grader. 

Det er litt mer mygg her, men vi overlever med tjære i tryne.

På grunn av myggen, bruker vi en myggolje som gir oss flatterende skjoller i ansiktet, ha ha!

Augustus koser seg ved bålet, vel uvitende om at deler på skoen hans snart skal smelte.

På tide å få i seg litt ordentlig bålkaffe. Det er det ingenting som slår.


Når dagsetappene ikke blir like lange, bruker vi tid på å vedlikeholde turutstyr og reparere det som har blitt ødelagt.


Kløven trengte en liten runde med nål og tråd.

I morgen går vi mot vidda.

Det som er så fint på tur er at på tross av at man er sliten, har vondt og ikke alt går som planlagt, så er man på toppen av verden likevel. Når man får i seg litt niste, ser seg om og tar til nye krefter, så er det ikke noe sted jeg heller ville vært. Sofaen og netflix kan friste i et ørlite sekund i de mest slitsomme minuttene, men gleden over å komme frem, oppleve Finnmarks villmark og ha hele livet du trenger bærende på ryggen, setter sofaen og neflix i et ganske dårlig lys. Jeg er så heldig som får tøye grenser, oppleve storslått natur og ha muligheten til å jakte naturopplevelser hver eneste dag. 

God natt fra teltet!

Turvideoer fra turen vår til Finnmark 2019 kan du se HER!

Del 2 kommer i morgen. 

/Line Victoria Sverdrup 

Reklame | Devold of Norway, Real Turmat

Nå har samboeren og jeg nettopp kommet hjem fra en helgetur i nærområdet. Det er så utrolig deilig å ikke trenge å dra så langt for å kunne nyte stillheten og få skikkelig villmarksfølelse. Nå er jo vi ganske heldige som har såpass store utmarksområder rett utenfor døren, men dette kan man helt greit få til i Østmarka eller Nordmarka også. Man må bare oppsøke de områdene som ikke er så populære. Jeg syns i hvert fall ikke det er noe særlig å møte på masse mennesker i skogen, men kanskje det er litt sært? 

Uansett. Vi parkerte bilen i enden av en blindvei, salte opp bikkjene med kløv før vi kastet på oss våre egne sekker. Vi hadde ikke bestemt oss nøyaktig for hvor vi skulle gå, men det er jo en del av moroa syns nå jeg. De spontane turene har jeg opplevd som de aller beste. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi peilte inn en kurs mot en liten høyde, uten at det var dit vi hadde tenkt til å gå. Vi valgte egentlig bare å loffe mot høyden og finne en fin soveplass underveis. Mesteparten av området er myr og noe gammelskog, så vi slet litt med å finne rennende vann. Stillestående myrvann er jo ikke noe særlig, i hvert fall ikke til drikkevann. 
Det tar ikke lang tid før jeg får den herlige følelsen når jeg er på tur, spesielt om høsten. Gule blader, rød lyng, lav sol og frisk bris. Det er så herlig at det kan ikke beskrives med ord engang. Følelsen må kjennes på kroppen. 

Se så vakre farger. Å gå i skogen nå er virkelig en fryd for øyet. 

Siden vi gikk tur ett sted det ferdes ulv, fant vi ulvebæsj. Og jeg syns det er dødsspennende. Da vet du at ulven ferdes der og at den på ett eller annet tidspunkt har bæsjet der. Det gir en enormt god villmarksfølelse. Tenk å ferdes på samme område som ett så majestetisk rovdyr. Jeg får gåsehud. 
Men det gjorde at vi holdt ett øye ekstra åpent og passet hele tiden på at hundene var i nærheten. Det var relativt gammel bæsj og ulven hadde merket oss lenge før vi i det hele tatt hadde fått sett snurten av den, men det er fortsatt greit å være litt ekstra bevisst. Ikke bare for hundenes skyld, men du får med deg så mye mer av lydene og luktene i naturen om du bruker sansene litt ekstra godt. 

Vi fant etterhvert en utrolig fin camp. Ett tips om du skal på tur i ulent terreng hvor det kan bli vanskelig å finne en flat teltplass: TA MED TARP. 
Så lenge det ikke er meldt pøsregn, så er tarp en helt ypperlig erstatning til telt. Det tar mindre plass, veier også mindre. I tillegg føler du deg litt nærmere naturen enn å ligge i telt. Jeg føler at når du ligger i telt så forsvinner litt av den natur-følelsen idét du lukker døren til teltet for å sove. Du merker ikke like godt om noe ferdes utenfor eller om soloppgangen er helt nydelig. 
Du kan jo også droppe både tarp og telt. Men siden Knud har herjet litt i det siste, var det meldt noen vindkast. Derfor tok vi med oss tarpen som kunne gi oss litt le for vinden. 

Vi valgte å ha en liten lunsj med skogens gull og soppsuppeblanding. Dette smakte helt herlig, og hva ellers å spise til lunsj en kald høstdag enn soppsuppe med kantarell? 

Det var relativt lett å finne ved til bålet i og med at vi var i et gammelskog-område. Men å finne opptenningsved var ikke like lett, da mye hadde ligget lenge i myren som gjorde at det var relativt råttent. 
På tur har vi som regel hver våre arbeidsoppgaver. 
Augustus finner bålved, tar med seg øksa og samekniven. 
Jeg har som oppgave å finne never, opptenningsved og annet ved. Og som regel er det også jeg som lager bålet. 

Det er ganske greit å ha hver sine oppgaver selv om man bare er to stykk. På den måten blir alt gjort litt mer effektivt og den andre blir ikke stående og lure på hva i huleste man skal gjøre nå. Nå som det blir så tidlig mørkt er det også greit å ta ha på plass alt av ved og opptenningsved tidlig. Det er ikke noe særlig å stå i mørket og hugge ved. 

Det skal ikke så mye til for dra på tur om man bare bestemmer seg for det og vet om en plass du kan dra til. Det trenger jo ikke være så langt unna, og man trenger heller ikke gå så langt om man ikke vil. Noen kan føle at dørstokkmila for å dra på tur er like høy som å dra på trening. Men når du først er ute, med pakket sekk og glade bikkjer, så er det lite å angre på. Naturen er også så utrolig fin nå at det trist å gå glipp av den. 

I tillegg kan man få utrolig mange fine turopplevelser om man tilbringer en natt ute. Gjerne når man ikke oppsøker det. Vi våknet til at det gikk en flott og majestetisk elg ute på myra i dagens første solstråler. Opplever man så fine morgener fra sengen? Neppe. 
Dessverre var kameraet kun utstyrt med ett 35mm objektiv, så opplevelser med elgen blir kun tatt vare på i minne.  

Vi fikk i hvert fall en helt fantastisk helgetur, med både elg og ulv. Krysser fingrene for flere slike opplevelser. 

Det er lett å føle presset om å “dra et sted” for å være på tur. Alle fine Instagram-bilder er gjerne tatt på kjente steder som mange besøker året rundt, og som de fleste kjenner til. Å dra ut på tur vil derfor føles mer som et “mas” enn det egentlig trenger å være, fordi man føler man må “dra et sted” for å starte turen. 
Men man trenger virkelig ikke dra så langt for å få en fin tur, det gjelder bare å være nysgjerrig på naturen som er i ditt nærområde. 

På lørdag bestemte Augustus og jeg oss for å dra på en to-dagers tur, tvers over veien fra der vi bor. Koppangkjølen heter det, og ligger mellom Rendalen og Østerdalen. Og FOR en natur vi har!  
Kun 6 km fra huset hadde vi turens siste camp-plass. Null støy og helt urørt villmark. Underveis møtte vi ingen mennesker, og vi så svært få tegn til at det hadde vært mennskelig aktivitet i det området vi var i. Vi gikk da utenfor sti, noe jeg liker aller best. Å følge stien gjør at du ikke føler deg like “alene”, fordi du vet at mange har tråkket der før deg. Å gå utenom stien, føle vannet presses opp av myrene, lyngen knase under turstøvlene. Det er det som gir meg skikkelig villmarksfølelse. 

Første kvelden så vi både kongeørn og en liten ugle (litt usikker på hvilken art, da eneste som lyste opp uglen var lyset fra bålet). Du føler deg så utrolig mye tettere på naturen når du er på ukjente plasser, og jo mer ukjent plassen er for folk, jo mer dyreliv vil du oppleve. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Første kvelden opplevde vi utrolig mye vak, men fisken ville ikke bite på noe som helst. Jeg har derfor funnet ut at jeg må oppgradere fiskeskrinet litt, selv om sølvspinneren pleier å gjøre jobben. 
Det var nesten frustrerende å sitte og nesten “høre” at det var storfisken som vaket. Men så tok jeg meg i å nyte øyeblikket og synet av fisken som kastet seg over sin siste kveldsmat før nattens ro. I tillegg koste jeg meg med tanken om å komme tilbake dit, og håpe på bedre fiskelykke neste gang. 

Jeg har fått ett helt nytt syn på turmulighetene som ligger på andre siden av Glomma etter denne turen. Vi skremte opp x antall storfugl, noe som lover godt for høsten og min første jaktsesong med egen hagle! Mer om mine forventninger til årets jaktsesong kommer selvfølgelig i ett eget innlegg. 
Uansett: Kalde netter, masse blåbær, mye fisk men lite napp og MYE maur (!!) i campen oppsummerer turen relativt greit. 

Èn ting kan jeg i hvert fall garantere deg. Du vil finne masse nydelige perler rundt deg, om du velger å utforske plasser du aldri har tenkt på før. Kanskje finner du din egen lille perle slik vi gjorde her? 

Reklame | Devold of Norway

                                                                                                                                 //Inneholder annonse

Fra arkivet: 10. April, 2018

For hver tur jeg er på, blir det lagt ut et blogginnlegg om turen. Min andre nasjonalpark på listen var Femundsmarka Nasjonalpark. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Femundsmarka Nasjonalpark ble opprettet i 1971 og dekker et område på 597 km². Nasjonalparken ble opprettet for å «å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt skog- og fjellområde, å bevare landskapsformer med blant annet det særpregede dødislandskapet med blokkmark, morenerygger, sjøer og vannsystemer, og å bevare det naturlige biologiske mangfoldet med et egenartet plante- og dyreliv.»

Hvis man regner med områdene i Femundsmarka som går over svenskegrensen og inn i Sverige, regnes Femundsmarka som et av de største sammenhengende, urørte villmarksområdene i Sør-Skandinavia. Altså, ganske stort og veldig majestetisk!!

De fleste som reiser til Femundsmarka har enten med seg kano eller fiskeutstyr – eller begge deler. Nasjonalparken er også flott for de som liker å plukke bær, jakte eller bare være på tur. Femundsmarka har blitt rene friluftsparadiset, spesielt etter at Lars Monsen har tilbragt utallige timer i akkurat denne nasjonalparken, og er nå å regne som Norges navle for de som vil ferdes i uberørt natur med spesielt flotte fiskemuligheter. 

På grunn av fantastisk flott natur som egner seg både til barn og vokse, har derfor Femundsmarka flere oppmerkede stier som fører helt inn i Sverige, om man vil.

Det hekker mange fiskeørner innenfor nasjonalparken. Tilgang på mat i de grunne og fiskerike vannene, og gode hekkeforhold med gamle, flatkronede furutrær, er årsaken til den relativt store bestanden. Kongeørn, jaktfalk, hønsehauk og hubro hekker også i området. Det er derfor et ganske villt område, både for dyr og planter, og jeg skjønner godt hvorfor Norge vil bevare disse fantastiske landskapene. 

På grunn av de flotte turmulighetene i Femundsmarka som jeg selv har vært i på sommerstid, var jeg veldig spent på hvordan det ville være der på vinterstid. 

Helt nydelig på morgenen ved Kløfthåbu. Utrolig flott å se hvordan vannet og isen tiner etter en natt med -25. 

Vi ankom Elgå parkeringsplass 23. mars, og dro avgårde nordover oppover Femunden. Det var ca. -5 grader, og lett overskyet. I og med at vi kom litt sent avgårde, satte vi opp camp rundt 5 km fra Elgå, på langs med Femunden. 
Mye av turen ble tilbragt på Femunden. Her var det scooterspor, og vi fikk vind i ryggen. Strålende sol, men kaldt på natten. Vi valgte å ikke ha med telt på denne turen, og brukte kun tarp. 
Men underveis skjønte jeg at denne turen ikke kom til å bli like lang som jeg hadde håpet på. Det var ingen oversikt over hvor disse scootersporene førte hen. Vi fulgt disse så langt vi kunne, satte opp en camp ved Nedre Roasten, og fortsatte å følge scootersporene til vi kom til Kløfthåbua, en bu eid av Statskog. Men deretter fortsatte sporene i retning Sverige, hvor vi ikke hadde tenkt oss innover. Med to sterke og store bikkjer legger du fort ganske lange avstander bak deg, som gjorde at vi hadde kommet lengre på noen få dager enn det vi hadde trodd.  
Letteste løsning hadde vært å gå utenfor sporet, og lage vårt eget spor og runde slik vi gjorde i Rondane Nasjonalpark. Problemet med det var at det var så skarp skare, og dyp løssnø under. Bikkjene tråkket rett igjennom, og pulkene ble for tunge for dem å trekke i slik dyp snø. I tillegg fikk spesielt Stumpen sår på bena fra all skaren, og vi bestemte oss å følge scootersporet tilbake, samme vei som vi kom fra, etter å ha nådd Kløfthåbua. Da vi kom til Nedre Roasten igjen, valgte vi å ta til høyre mot Røvollen DNT-hytte, slik at vi fikk en runde ned til Femunden dagen etter. 

Turen ble derfor ikke like lang som jeg hadde håpet på og som vi hadde planlagt, og vi ankom Elgå på onsdag i stedet for på lørdag. Men det ble fortsatt en fantastisk tur, med flott vær, temperaturer ned til -30 på natten, påskeglade mennesker og fornøyde bikkjer. 
Underveis gjorde jeg meg opp noen meninger om Femundsmarka Nasjonalpark på vinterstid (i det området vi var):

Positive: 

❆ Flott urskog og mange dyrespor som gir deg skikkelig villmarksfølelse

❆ Mange store vann som gjør det enkelt å ferdes der på vinterstid så lenge isen er trygg og du ikke går igjennom skaren 

❆ Fine buer eid av Statskog som gjør at du kan unne deg litt hytteliv (gjennomtrekk i bua er en del av sjarmen)

❆ Skal være bra med isfiske (vi prøvde oss ikke så altfor mye på det)

❆ Mye trær og odder som gjør det enkelt å sette opp tarp. Du trenger egentlig ikke ta med deg telt om du ikke føler at du absolutt må

❆ Mye dyreliv, noe som er svært positivt for parken

Negative: 

❆ Dårlig oversikt over hvor scootersporene fører, og de vi møtte på scooter visste ikke..

❆ Bærer preg av at det er et svært populært område, litt mangel på ved (spørs selvfølgelig litt hvor du er)

❆ Litt for få scooterspor, man blir avhengig av det ene scootersporet som er der og du vet ikke helt hvor det tar deg

Det er litt kaldt idet du kommer ut av soveposen, men du får fort varmen når du får kledd på deg gode og varme klær.

Frokost: Hjemmelaget müsli, med vikingmelk og vann. Gir godt med energi og metthetsfølelsen varer lenge.​

Pakking av pulken. Vi bruker Sea to Summit pakkposer. Disse gjør det enkelt å pakke, samtidig som du alltid vet at klær og sovepose holder seg tørt.

Camp 2: Nedre Roasten. Dårlig med ved her, men fikk fortsatt laget oss et fint bål. Godt å skifte til litt tjukkere klær når man har fått satt opp camp.

 
Idyll ved bålet. 

En jente som har vært i solen + to fornøyde bikkjer på Kløfthåbua (Statskog)

Vi hadde fantastisk påskevær hele turen. Her fra en nydelig odde midt på Femunden hjemover, retning Elgå. Snøen smelter og solen kan nytes på et varmt reinskinn. I bakgrunnen kan du se scooterløypen som vi fulgte over Femunden. 

Vi skrives!

Fra arkivet: 2. Februar, 2018

Rondane Nasjonalpark. Norges første nasjonalpark, etablert i 1962, og som nå utgjør et område på 963 km². Også min første nasjonalpark i mitt prosjekt for 2018 om å ha minst 100 døgn i nasjonalparker i Norge. 

Min jomfrutur til Rondane Nasjonalpark ga meg både nye erfaringer og opplevelser. Selv etter å ha studert kartet nøye under planleggingen, var jeg fortsatt litt usikker på hva som ventet meg i denne nasjonalparken. Hvordan følelse vil jeg få når jeg går ut av bilen? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg skal på tur, gjør jeg meg alltid opp et bilde i hodet av hvordan det kommer til å bli. Hva vil jeg lukte, hvordan føles kulden/varmen på kroppen, hva ser jeg, er det noen andre der? Noen ganger blir det omtrent akkurat slik jeg har sett for meg, andre ganger kan jeg ha sett for meg noe som er totalt feil i forhold til virkeligheten.

Sistnevnte skjedde i Rondane. 

Da jeg gikk ut av bilen i Rondane fikk jeg en god følelse. Det var masse snø, solen stod høyt på himmelen, kulden kløp meg i kinnene og jeg fikk en mestringsfølelse uten å egentlig ha begynt turen. Det bare føltes riktig å være der. Men det passet overhode ikke overens med slik jeg hadde sett det for meg i hodet. Fjellene var høyere og det var færre løyper enn jeg hadde sett for meg, selv om jeg visste at det var få. Det eneste som stemte overens med mine forventninger i hodet var: Her er vinteren kommet for å bli en stund. Mangel på snø var det i hvert fall ikke. 

Som nasjonalpark har Rondane mye å by på. Parken har innslag av vidde, men også majestetiske, høye fjell. Og spesielt på vinteren rundt januar-tider, er det få som ferdes så langt inn i fjellet som vi gjør. Dette gir meg den følelsen jeg alltid jakter på når jeg er på tur: Uberørt villmark og følelsen av å være mutters alene. Det var ingen tvil om at jeg fikk denne følelsen her, og det setter en god standard for turen. 

Rondane serverte oss både strålende sol, bitende kalde temperaturer, overskyet, høye vindkast og TOTAL whiteout dagen vi skulle gå hjem. 

Underveis på turen lagde jeg meg opp noen tanker om hva jeg syns om Rondane:

Positive: 

❆ Høye, flotte fjell som gjør det å ferdes i parken til en mektig følelse

❆ Store landskap som gjør at du alltid finner et sted å ferdes hvor det ikke er andre mennesker 

❆ Flotte DNT-hytter som gjør det til luksusvare å måtte søke ly 

❆ Variert terreng, både lyng og fjellbjørk, kombinert med flott terreng over tregrensen
 

Negative: 

❆ Dårlige isfiske (dårlig fiske generelt kanskje, har jeg hørt?) Hvis ikke så var ikke fisken så bitevillig hos meg, i hvert fall. 

❆ Mye dype daler som gjør at du må en del høydemeter opp på fjellet for å slippe å gå i tung, dyp snø med tung pulk

❆ Dårlig informasjon omkring i området om den utrolig sårbare villreinsstammen som ferdes der
 

Rondane Nasjonalpark er en veldig flott nasjonalpark, men jeg er usikker på om det er dit jeg ville dratt på vintertur en annen gang. Det var litt for mye “enten-eller” når det kom til fjell og dal, som førte til at det ble brukt enormt mye krefter på å komme seg opp i høyden for å slippe unna de verste snømassene. Dette ble også en negativ opplevelse for Sarek på 9 måneder, som åpenbart viste tegn til motivasjonssvikt underveis når det stod på som tyngst. Pulkene var tunge, og i bratte oppoverbakker opp mot høye fjell i flere kilometer ble dette i det tyngste laget å begynne med for en ung trekkhund.

Jeg vil absolutt anbefale deg en vintertur til Rondane om du ønsker et stort område med mye høye fjell og flotte landskap. Med en litt eldre og sterkere Sarek ville turen blitt enklere, og jeg ser fram til å kunne bruke han i slike områder når han er litt eldre, i hvert fall rundet året.

Heldigvis var Rondane en slags testtur både for meg og hundene, og jeg lærte en del om hundene underveis. Mer om dette kommer i et eget innlegg.

Det er virkelig flott ute på denne tiden, og uansett hvor kort eller lenge du er på tur, så gjør det godt for sjelen. Ingenting er viktigere enn å sette pris på de enkle tingene vi har rundt oss, som naturen. 

Man trenger jo ikke dra så langt!