Hei dere,
Jeg tenkte på dele med dere noe som jeg har fundert over en del det siste året.
Å føle at man ikke er bra nok, er en tanke de aller fleste går med i dag. Uansett om du er barn, ung eller gammel.
Hvorfor er det egentlig slik?

Fra jeg var liten så har jeg alltid fulgt med i media. Uten at det var noen konkrete eksempler, så hadde man alltid en tanke om hva som var “perfekt”. Jaget etter et spesifikt utseendet. En spesifikk kropp. Det handler bare om utseende. Kun det. Men på et tidspunkt fant jeg ut av at det ikke er det som virkelig gjelder.

Uavhengig av hva man driver med og når man gjør det, så betyr helsen alt. Det er den vi er avhengige av for å eksistere. Etter at jeg begynte å gå mer og mer på tur, bære tungt og gå langt, kjente jeg at det er noe annet enn utseende som er viktig. Selv om jeg til daglig kjenner på presset for et “bra” utseende, forteller klokheten i meg at det ikke er det som betyr noe. Og jeg prøver å overdøve alt presset med nettopp denne klokheten. Jeg vil være frisk og sterk. Jeg vil kunne kjenne på mestringsfølelse. Ingen mestringsfølelse kommer fra utseende. Du kan ikke gå opp på et fjell og være fornøyd med håret ditt eller vippene dine. Det er ikke slik det fungerer. Du kan derimot gå opp på et fjell og være fornøyd over din fysiske styrke. Ikke minst kan du være fornøyd med ditt pågangsmot, evnen til å fortsette selv om bakken er bratt og føttene såre. Når du kommer på toppen, så er pulsen høy, hjertet pumper, svetten renner og DU lever!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg blar igjennom blogg.no og kjenner at jeg blir sliten. Sliten av å bli matet med rabattkoder, bleking av tenner og retusjerte bilder. Hvorfor må fokuset være der? Hele tiden? Og hvorfor vil alle lese om dette?! Hva er det som gjør at vi blir dratt mot mennesker som promoterer hvordan vi skal se ut?
Jeg leste selv om restylane og silikonpupper da jeg var yngre. Ikke nødvendigvis fordi det var noe jeg ønsket selv, men fordi det var spennende med mennesker som delte slike, i mine øyne, “private” detaljer om sitt eget utseende. Jeg er virkelig for åpenhet. Men det hadde vært så fint om fokuset lå på noe annet enn åpenhet rundt utseende. Dette bygger ikke opp andre på noen som helst måte. Tvert imot. Det skaper en ide om hva som gjelder og hvordan man skal se ut. Før jeg visste ordet av det, satt jeg selv i en steril stol med hvite vegger, lukten av kjemikalier og fikk fillers presset inn i leppene. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg ikke engang kjenne meg igjen i tankegangen jeg hadde da.  Men det er akkurat som at man lukker ørene for alt fornuftig, fordi du har blitt matet med det så mye av “inspirerende” bloggere, at du vet at det er det her som gjelder. Det er fillers som skal til for at jeg og du blir fin. Se, her var det en rabattkode i samme slengen, så jeg slapp å bruke hele lønnen min på det, men heller bare halvparten av den.

Jo eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over livet. Jeg tenker over hva jeg er takknemlig for. Og jeg tenker over hva jeg frykter. Jeg kan gå så langt jeg vil, bære tungt, løpe i blomsterenger med min hund og jeg kan hoppe fra bryggen og gni saltvann ut av øynene en varm sommerdag. Jeg kan sove i telt og grille ørret rett fra fjellet. Tenk om dette var ting som ble tatt i fra meg. Noe av det jeg verdsetter aller høyest. At noe skjer som vil hindre meg fra å gjøre det jeg liker aller best. Dette gjelder ikke bare meg. Vi har alle tanker og redsler. Nå som vi har lunger til å inhalere fjellets unike duft, vi har hender vi kan bruke til å lage bål, sløye fisk. Hvorfor skal hvordan vi ser ut være så himla viktig?
Hva kan store pupper, stor rumpe, hvite tenner, lange vipper, gi meg, som ikke en frisk og velfungerende kropp kan?

Vi må slutte å sammenligne oss med hverandre. Vi må slutte å definere menneskets verdi ut i fra hvordan man ser ut. Vi må begynne å kjenne på mestring ut i fra kroppens funksjoner, og selvtilliten vår skal komme derfra! Vi er dritgode hele gjengen, fordi vi kan mestre det aller meste, kun med vår kropp og dens unike funksjoner. Tenk på alle fjellene du kan bestige! Hva slags følelse kjenner du på da? Tenk på at du, med din kunnskap, kan få til å overleve en natt ute i naturen! Fordi du er tøff og fordi du evner å bruke kroppen din til å overleve. Du finner kvist, du samler ved og du lager et bål. Du fisker egen middag og du spiser den og blir mett. Hvor viktig er det da, at du kanskje ikke har så store pupper, eller du mener du er fort tjukk for tynn, eller kunne tenkt deg litt hvite tenner?
Setter man dette i perspektiv, så er det så ufattelig mye tid vi bruker på å snakke oss selv ned og ønske at vi var noen andre. Vi bør alle bare være veldig glade og takknemlige for at vi har en kropp som fungerer slik den skal og som vi kan bruke til å oppnå så utrolig mye mer enn det utseende noen sinne kan gi oss.

Tenk på det, neste gang du rører ved å tenke negativt om ditt eget utseendet.

/Line Victoria Sverdrup

Hei på alle,

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har absolutt vært inspirert til å flere ganger sette meg ned å skrive til dere, men sommerferien har gått i ett og tiden har rett og slett ikke strukket til. Men jeg ønsker å fortelle dere litt om hva som skjer for tiden og hva jeg driver med.

Det er merkelig å tenke på hvordan jeg har havnet her jeg er nå. Alt som bare startet som et prosjekt for å sysselsette meg selv i mars 2017, har satt i sving min egen framtid og gjort det klart for meg hva jeg ønsker å utrette og formidle.

Jeg har alltid vært en tilhenger av det å følge sine egne drømmer. Jeg valgte å gjøre det selv.
Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg hver dag blitt påminnet hvor viktig utdanning er. Merkelig nok har det ikke vært like mange påminnelser på det å være seg selv, følge sine instinkter og sine drømmer. Derfor måtte jeg gjøre dette selv.
Jeg droppet å begynne på høyere utdanning, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ønsket å bli. Jeg elsker naturen, men jeg vil ikke ha med meg en gjeng med mennesker på hver eneste tur jeg er på, så guide ble fort utelukket. Lommenboken er for liten og livet er for kort til å sitte å betale ned et lån på en utdanning du ikke ønsker å ha.

Jeg har vært utrolig heldig som har fått tilbud om å være med på forsider, delta i debatter, holde foredrag, ha “take-overs” på Instagram osv. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har fått til. Jeg har gått fra å være “forsidepike” på Villmarksliv, til å forstå at jeg ønsker å være bak kamera. Jeg ønsker å stå for historiene og påvirkning av folket. De virkelige viktige historiene som forsvinner bak bompenger, politikernes sexskandaler og brutale løgner om hvordan politikere skal ta vare på vår dyrebare natur her i Norge.

Det som skulle være å utsette utdanning og følge drømmene mine innen friluftsliv, førte meg til at jeg nå sitter her, klar for tre år bachelor i journalistikk. Jeg er sulten etter å formidle. Jeg vil formidle det jeg elsker aller mest ut til folket. For nå er det viktig! Vi har utallige hendelser i naturen rundt i verdenen som foregår akkurat nå, i dette øyeblikk. Ikke bare internasjonalt, men her i lille Norge, ser vi på skumle tall. Skremmende og hjerteskjærende tall som gir oss et innblikk i hvor lite urørt natur vi sitter igjen med. Hårreisende og fortvilende statistikker over hvor mange av våre dyrebare arter som mister sine naturlige habitat og havner på rødlisten vår. Og fortsatt sitter det mennesker i rom med dårlig luft, og planlegger hvordan vi skal få plass til vindmølleparker, hvor store arealer som må sprenges. Midt i Norges vakreste og dyrebare natur.

Jeg er kanskje liten. Og kanskje jeg drømmer for stort. Men hva er vi uten håp? Hva er du, uten håp?
Er det ingen som sitter med drømmer om å utrette noe eller gjøre en forskjell, vil ingen aldri oppnå noe heller.

Naturen betyr ikke like mye for alle. Vi kan ikke forvente at alle skal ha like nært og kjært forhold til søndagsturer. Teltturer på Hardangervidda og kanoturer i Femundsmarka. Det vi derimot kan forvente, er at mennesker ser verdien av naturen vår. Planeten vi lever på. Verdien av dyrelivet. Vi er alle en del av det, uavhengig av hva slags forhold vi har til det. Naturkatastrofer og global oppvarming rammer oss alle.

Jeg har troen på at den eneste måten vi og jeg kan få mennesker verden om til å forstå verdien av naturen og dyrelivet, er å bringe det hjem til dem. Til deres aviser. Til deres datamaskiner. Til deres TV-er, mobiltelefoner. Og dette gjennom journalistikken. Formidling og evnen til å kunne fortelle noe viktig gjennom et bilde. Et bilde som vil gi publikum klump i halsen og frysninger nedover ryggen. Jeg vil gjennom min dokumentering av natur, dyr, planter og insekter, bidra til at vi alle kan kjenne på følelsen av at “Nå er det nok! Noe må gjøres.”

Jeg kan ikke ta alle med ut i naturen. Men jeg kan ta med naturen hjem til alle.

/Line Victoria Sverdrup