At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også.
Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring.
Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.
Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur.
Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.
Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen.
Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om. Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere. Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske.
For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv.
Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever. At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises. At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten.
Rundt august i fjor valgte jeg å endre planene mine ganske drastisk. Alt hadde skjedd så fort, og jeg var lut lei av å prøve å finne løsninger til hvordan mitt liv skulle være.
Jeg skulle egentlig studere HR og personalledelse i Trondheim. Et studie jeg egentlig hadde valgt litt tilfeldig fordi det er noe man kan jobbe videre på, men også fordi resultatene fra noen timer hos min karriereveileder viste at jeg passet godt til dette studiet. Jeg er tydeligvis en god leder. Jeg hadde funnet leilighet i sentrum av Trondheim, avtalt med en jente jeg aldri hadde møtt før at jeg skulle bo med henne. Jeg hadde enda ingen jobb i Trondheim og jeg stresset mildt sagt over hvordan dette skulle gå.
I tillegg hadde jeg fått meg kjæreste en del måneder i forveien og jeg følte da og føler nå at jeg har truffet drømmemannen. Den personen du bare vet du kommer til å finne i løpet av livet, du bare aner ikke når eller hvordan. Vi hadde begge lett etter hverandre lenge, og lengselen etter å finne hverandre var så stor at når vi møttes tilfeldigvis på en kennel for første gang, så følte vi at vi hadde kjent hverandre i all evighet. Vi visste allerede at vi var den perfekte match. Men jeg skulle jo flytte til Trondheim. Og han studerte på et sted jeg aldri hadde hørt om en gang. Et sted jeg på den tiden aldri hadde trodd kom til å bli mitt hjem. Jeg begynte å stresse over avstandsforhold, noe jeg vet jeg ikke er spesielt god på. Jeg er en jente som trenger å ha de personen jeg er glad i, i nærheten av meg til nesten enhver tid. Jeg hater å savne folk, ikke er jeg spesielt flink på det heller. Vi avtalte at han skulle printe ut det fineste bildet han har tatt noen gang, i storformat, så jeg kunne få ha det på veggen i Trondheim. Men vi kom oss aldri dit.
En dag fikk jeg en mail fra skolen jeg skulle begynne på. Jeg hadde fått en mail bare noen dager før hvor de ønsket meg velkommen og gledet seg til å bli kjent med meg. Det stod også noe informasjon om hva som kom til å skje den første uken. Herregud, jeg skulle begynne å studere i en by jeg aldri har vært i. Men denne mailen jeg fikk nå inneholdt litt ny informasjon. Studiet jeg skulle gå på skulle plutselig legges ned. Jeg skjønte ingenting først. Jeg hadde jo bare to dager i forveien fått en mail med informasjon om skoleuken. Det ga ingen mening, og jeg begynte i lett panikk å lete etter kontaktinformasjon til skolen. Og jeg fikk samme dagen bekreftet at det kun var dette semesteret at studiet skulle være, så de som skulle begynne nå måtte velge et annet studie eller en annen by å studere i. Jeg føler at det var en mening med det. Jeg skulle aldri studere HR og personalledelse i Trondheim. Det skjedde for mye i livet mitt på den tiden, at noe så “normalt” kunne skje meg.
Mamma og pappa skulle skilles. Vi skulle selge både en tomt og et hus. Jeg hadde plutselig ingen studier mer og jeg stod egentlig fritt til å gjøre hva jeg ville. Ikke hadde jeg søkt noen andre skoler eller studier heller, HR og personalledelse var liksom det eneste jeg tenkte passet meg på den tiden. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg ville bli, hadde null snøring. Har fortsatt relativt null snøring. Og motivasjonen min forsvant litt med det studiet også. Jeg orket ikke å lage fler planer for meg selv. Men jeg flyttet til Evenstad. Plassen jeg aldri hadde hørt om, men som kjæresten min bodde på. Han studerer bachelor i utmarksforvaltning og var da akkurat ferdig med sitt første år. Nå er han på sitt tredje. Jeg har jo alltid hatt en drøm om å bli politi. Å kunne bety noe for samfunnet. Så jeg bestemte meg litt vel fort om at jeg skulle ta opp fag for å komme inn på politihøyskolen. Jeg hadde ikke tenkt meg så nøye om, men følte at jeg måtte studere et eller annet. Kunne ikke bare sitte på ræva uten mål og mening. Jeg skjønte fort at det å ta opp fag ikke var noe for meg. Det ble liksom for mye å ta over hodet. Først skulle jeg studere i Trondheim, så skulle jeg ikke det likevel, jeg hadde ikke søkt noe annet og hadde heller ingen peiling på hva det eventuelt skulle vært. Mamma og pappa skulle skilles, lillebroren min skulle i Forsvaret og jeg var egentlig ikke interessert i bo hjemme mer midt i en skilsmisse. Så jeg flyttet. Opp hit. En plass jeg lett kunne kjørt forbi tidligere og sagt “Herregud, tenk at noen faktisk bor her. Hva gjør de her?”.
Jeg droppet å ta opp fag. Endret adresse og lurte på hva jeg skulle drive med. I begynnelsen var jeg veldig deprimert. Det er helt umulig å få seg jobb her oppe, enda vanskeligere å få seg venner når du ikke er en del av et miljø og ikke særlig til noe treningssenter eller andre plasser jeg er vandt til å tilbringe tid på. Augustus hadde sin skole og sine venner der. Jeg ble kjent med noen fine folk gjennom han, men disse hadde jo sine ting på skolen og jeg kunne ikke være en del av det, jeg gikk jo ikke på den skolen. Det var mange dager jeg bare lå under dynen hele dagen. Jeg sov når Augustus dro på skolen og jeg sov når han kom tilbake. Jeg gråt. MYE. Kjeftet på Augustus for at han hadde fått meg opp hit og kjeftet på han når han ba meg flytte hjem igjen. Alt føltes så innmari håpløst og vanskelig. Jeg er en veldig familiekjær jente. Jeg er vandt til å ha familien rundt meg. Der jeg bodde før så var den ene naboen tanten min og i det andre huset bodde onkelen min. Her hadde jeg ingen. Ingen ordentlig gode venninner som jeg kunne betro meg til. Og ingen foreldre som kunne trøste meg eller gi meg nærhet.
Dagen jeg hentet min beste turvenn og største helt
Det kom til et tidspunkt etter endeløse dager i sengen at vi måtte gjøre noe. Jeg var jo på tur igjennom disse tunge tidene også. Når Augustus var på skolen tok jeg hundene med på tur. Oftest dagsturer og ellers teltturer i helgene med Augustus. Men jeg måtte kjenne på mestringsfølelse. Føle på at jeg betydde noe, om ikke for noen andre, så for meg selv. Få bedre selvtillit. Jeg HATET jo meg selv her oppe. Om jeg ikke var på tur med hundene eller sov i sengen, så kunne jeg stå på badet, studere meg selv og se alt som var galt. Hvordan kan Augustus like en så stygg og dårlig jente som meg. Det tok jo på etterhvert, og noe MÅTTE gjøres for at jeg ikke skulle gå helt i grøfta.
Og det er her det endret seg. Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for at jeg skulle ha et friluftsprosjekt. Dette skulle gå ut på at jeg skulle ha som mål å ha 100 døgn på tur, og at turene utelukkende skulle tilbringes i norske nasjonalparker. Å være på tur var jo ikke noe nytt for meg, men det å sette det opp som prosjekt og på en måte gjøre noe ut av det var helt nytt, og veldig skummelt. Jeg måtte virkelig satse. I utgangspunktet var prosjektet ment som et personlig mål, og det skulle ikke nødvendigvis bli noen stor sak ut av det. Jeg hadde ingen jobb på den tiden, og å skulle drive med friluftsliv på heltid gir ikke så mye penger i lomma. Jeg hadde ikke så mye midler, og med to polarhunder så trengs det litt utstyr for å kunne utføre turer. Jeg begynte derfor å sende ut mail til sponsorer. Ikke fordi jeg ville at hele prosjektet skulle bli så offentlig, men fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med midler. For at noen skal se verdien i å samarbeide med deg, må du gjerne være et ansikt utad også. Med sponsorer bør man også ha noe å “vise” til, så for at det skulle være interessant for dem å si ja, måtte jeg på en måte gjøre det til en offentlig greie i tillegg til å prestere slik jeg ville. I begynnelsen sendte jeg litt søknader, men prosjektet mitt ble fort veldig interessant for mange og jeg fikk tilbud om sponsor fra flere kanter. Ikke sa jeg ja til alt.
Grunnen for at jeg valgte 100 døgn var at det da måtte bli noe jeg virkelig måtte strekke meg etter, i tillegg til at 100 døgn var oppnåelig om jeg var strukturert og det klinget bra i munnen. Her er det jeg skrev om mitt prosjekt den dagen jeg valgte å dele det med alle:
“Jeg har satt meg et tøft mål for 2018. Jeg skal ha minst 100 døgn ute på tur fordelt på ett år, utelukkende i norske nasjonalparker som vil gi meg varierte og unike naturopplevelser, terreng og erfaringer. Hele livet har jeg ønsket å ha et mål, og føle at jeg betyr noe. Gjøre noe JEG er god på – og nå er tiden snart her! Jeg har kriblet så innmari i fingrene etter å fortelle dere dette. På min facebookside lover jeg dere dønn ærlige blogginnlegg, med blant annet oppdateringer fra alle turene mine, turtips og (feiling”-tips) og bekledningstips fra egne erfaringer, pluss fordeler og ulemper med ruter jeg velger underveis. Dette er det største jeg har gjort innen friluftsliv så langt! Jeg håper så inderlig at dere vil følge meg på min reise mot mine drømmer av å kunne leve av friluftsliv. Det er en tøff vei med mye motgang, men jeg skal klare det! Jeg blir evig takknemlig og lykkelig om dere vil støtte min sti ved å lese mer om den og støtte den her: www.sponsor.me/linesverdrup100dgn og følg prosjektet på siden min her: www.facebook.com/linevsverdrup🌲 Alle monner drar og jeg takker for hvert minste bidrag mot min drøm!”
Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger. Alle var veldig støttende og syns det var et kult prosjekt. Og det ER et kult prosjekt. Første turen skulle være i Rondane nasjonalpark, fordi Rondane var den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Turen skulle egentlig starte i midten av januar, men så skjedde det noe veldig privat og tøft som gjorde at jeg ble tvunget til å utsette turen. Og dette gjorde at de følgene turene som egentlig hadde fått en startdato også måtte bli utsatt. Og midt oppi dette ble det vanskeligere for meg å dra uten Augustus, siden vi kun hadde en bil. Høyskolen ligger et stykke unna som gjorde at Augustus var avhengig av bil. Jeg så på det som utfordrende med to store polarhunder og alt tilhørende utstyr gjennom offentlig transport.
Turene fortsatte, men flammen mistet sin glød og jeg begynte å visne. Det var veldig mange som ville ha en bit av prosjektet. Forskjellige produksjonsselskaper tok kontakt og både norske og svenske magasiner ville ha meg til å skrive for dem. Jeg fikk dårlig samvittighet om jeg dro på tur UTENFOR en nasjonalpark, for da ville ikke det gjelde i disse 100 døgnene jeg hadde i nasjonalparkene. Nasjonalparkene ligger ganske langt fra hverandre, og når jeg etterhvert hadde besøkt nesten alle på Østlandet, måtte jeg komme meg lengre nord. Det var ikke så lett uten bil. Og noen ganger ville jeg bare ta turer i nærmarka, slik jeg gjorde før. Men det satte prosjektets tid i fare. I tillegg skjedde det som sagt en del personlige ting underveis om gjorde at jeg ikke fikk dratt på alle turene jeg hadde planlagt frem i tid, og jeg fikk plutselig veldig dårlig tid i forhold til å rekke alle turene.. uten bil. Til slutt ble det så innmari mye at jeg følte at jeg MÅTTE dra på tur, og jeg mistet hele gleden med turene. Plutselig ble det som jeg så og ser på som mest befriende, skikkelig mas. Jeg mistet gleden jeg følte over naturen. Det var skikkelig trist. Jeg har alltid elsket å være på tur, det er det aller beste jeg vet om, og naturen har alltid vært mitt fristed. Så endret det seg til at jeg følte mas og stress. Ikke PÅ turene, men både før og etter i form av publisering og planlegging om publisering osv.
Året er ikke over og prosjektet er heller ikke over. Men jeg har skjønt underveis at jeg har tatt meg vann over hodet. Og jeg er ydmyk og ikke særlig rakrygget når jeg skriver dette. Men det måtte frem. Og jeg følte det måtte frem igjennom hele historien, ikke bare akkurat det at prosjektet ikke har gått helt som jeg hadde planlagt, drømt og håpet på. Fordi det ligger så mye bak som fortjener å komme frem i lyset. Min historie og hvor alt dette startet. Det er helt avgjørende at dere vet forhistorien. Jeg er så utrolig heldig som har så mange støttende lesere og følgere. Jeg er så stolt og heldig som har verdens beste sponsorer, som har troen på meg og som ser verdien i meg som friluftsmenneske. Jeg er så stolt og heldig som har kommet så langt som jeg har. Alle disse erfaringene og opplevelsene jeg sitter på, de kan aldri kjøpes og aldri selges. De må oppleves på eget initiativ. Jeg kommer til å fortsette å være på tur, det er det ingen tvil om. Jeg velger denne livsstilen hver dag, og jeg ville aldri valgt noe annet. Jeg har bare skjønt at dette prosjektet kommer til å ta litt lengre tid enn planlagt. Og at jeg ved neste prosjekt ikke skal sette så store og høye krav til meg selv. Det er vel bedre at jeg setter lista litt lavere og får det til, enn at jeg blir skuffet over at listen er for høy til nås innen min tidsfrist.
Til slutt vil jeg bare gjøre det klart at det kun er jeg som har satt presset på meg selv. Det er ingen andres skyld. Alt dette er det jeg som har valgt og jeg har “bedt” om alt selv. Og jeg angrer ikke på det. Dette er ikke noen avslutningsinnlegg. Dette er kun begynnelsen, og jeg er sååå klar for nye og rå opplevelser. Man lærer kun av å feile, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med ufattelig mange fantastiske mennesker, og fler skal det bli. Jeg skal fullføre prosjektet og jeg skal planlegge nye prosjekter. Jeg har skjønt for lenge siden at det er dette jeg er ment til å drive med. Dette er ikke et innlegg hvor jeg forteller at jeg kaster inn håndkleet, for det skal jeg ikke. For meg så har eventyret kun begynt, og jeg er så utrolig klar for å skrive fortsettelsen, med et hakk flere erfaringer i sekken.
Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har fått med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen “Ett oppgjør med friluftsbransjen”. Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, så vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig så ønsker jeg at rett skal være rett, og jeg ønsker å stå opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt.
Først og fremst vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg. Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vært en stor inspirasjon for meg i mange år. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan nå langt ut, bør vi bruke den. Og derfor velger jeg å svare på Tonjes blogginnlegg i dag.
Tonje mener at friluftsliv er på vei til å bli en mer og mer glamorøs og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over. Hun skriver: “Er det noe friluftsliv ikke skal være – så er det dandert og tilgjort”. Og at vi på sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten.
Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig så syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som så når det kommer til dette temaet. Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang årrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle “Norges nasjonalaktivitet”. Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag. Når det er SÅ mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig på sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit på det? Det gjør jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hår, skitne klær og usminket hud. Friluftsliv er også en hvilken som helst jente eller dame som tar på seg sminke fra jobb, og som velger å tilberede middagen sin ute foran bålet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er også en jente eller dame som velger å sminke seg før hun drar på en joggetur med matchende antrekk opp på en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er også en søndagstur, som nødvendigvis ikke inneholder fett hår og skitne turklær. Friluftsliv er også gutter som er på tur, både kort og lenge.
Det er ikke naturlig å ha masse sminke på tur, og det er ikke naturlig å posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig å bruke sminke på treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det så viktig? Er jeg en uke på tur så blir jeg også skitten. Er jeg en uke på tur så blir jeg også bustete på håret. Men er ALLE på tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit på at du må være så-så lenge på tur for at du går under kategorien “turjente/turgutt” og det er da du viser ekte friluftsliv?
Er det slik at om en jente velger å sminke seg før hun drar på en helgetur i nærmarka, går dagsturer og slår leir på kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, så er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vært EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket? Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klær etter en helg på tur i marka. Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vært på tur i 7 måneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hår eller skitne turklær?
Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det å kjenne på følelsen av å være seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen føler på at det å bruke sminke på tur eller ha det med er totalt unødvendig, mens andre trenger sminke for å føle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om “Hanne” velger å ha mascara på tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette på sosiale medier og jeg ikke liker det, nei så trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjør friluftsliv på min egen måte.
Det er fysisk umulig å være 1 uke på tur og ikke få fett hår. Hår blir fett over lengre tid. Jeg syns det er dårlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vært 1 uke på tur så vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vært 1 uke på tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss?
Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt så mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og på forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, så legg det vekk. At noen velger å løpe opp et fjell i matchende treningstøy eller ha med seg en flott kjole å vise frem på toppen kan være til inspirasjon for så mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke på tur, så er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som løper opp på en fjelltopp i matchende outfit er jo det også kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette så er jo det også kjempebra. Hvorfor skal det ene være riktig og det andre være feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vår norske natur?
Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil få folk ut på tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det å komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe både mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvfølelse og mestringsfølelse er også positive sider ved friluftsliv. Men når en så profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i “bås” og på en måte sette en fasit på hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene på noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 måneder på tur, men de prøver så godt de kan, med utstyr kjøpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som både er dandert og tilgjort, fordi de ikke er såpass lenge på tur at de vil få disse “turjente-bivirkningene” med fett hår og skitne klær.
Kredibilitet hos merkevarer og profiler
Jeg er stolt ambassadør for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke på tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vært nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt å la vær å bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til å bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har på mascara på Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjør ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjør akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, målrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i både vær og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til høyfjellet i dårlig vær. Men jeg har heller ikke vært i Canada i 10 måneder. Mine ambassadører har valgt meg på grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del på tur, har tid til å være på tur og rekker derfor å teste produkter i alle årstider på flere områder. Det har INGENTING med utseendet å gjøre eller hvor mye likes jeg får på et bilde på Instagram.
Tagging av alskens profiler
Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der står det følgende: “Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for å øke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjønner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prøver så veldig hardt. Jeg har forståelse for at man må henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har – men jeg skjønner IKKE greia med å tagge 50 forskjellige tags i håp om å bli oppdaget. Å bli oppdaget på sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting å formidle”
Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for å øke synligheten min. Hvorfor? For å nå ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre. Følger jeg en #-tag på Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker når ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke. Å drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd så mye av friluftsbilder som det gjør nå. Det er VANSKELIGERE enn noen gang å bli oppdaget på Instagram.
For en som har hatt en slik turprofil i mange år og fått publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. På den tiden Tonje ble “stor”, så var det ikke så mange andre turjenter å “konkurrere” med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke så mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk være med på TV-serier og fikk skrive artikler og vant kåringer. Det kan oss turjenter gjøre i dag også, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt å se forskjellen på hvor mange bilder som lå under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. Nå ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil nå ut til nye mennesker. Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, så vil du automatisk bli “stor” på Instagram. Du må jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjør meg “desperat” så skitt au. Jeg ser på #-tags som et verktøy til å kunne nå ut til mange fler. Samme med å tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, så ser ikke jeg på det som desperat. Jeg skjønner kjempegodt at en konto med så mange bra bilder vil nå ut til fler. Hadde jeg allerede på denne tiden vært “stor” på Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for å tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til å forstå at disse brukerne vil nå ut til flere, ikke at de er desperate eller prøver alt for hardt.
For å ramse opp så syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det går ikke, med SÅ mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det å være seg selv og ikke følge strømmen, plutselig velger å komme med en “ramme” på hvordan EKTE friluftsliv “skal” se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med så ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. Å være på tur over en helg, eller bare en natt, gjør ikke nødvendigvis så mye med håret eller klærne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv.
At om du ikke har bustete hår, skitne klær, skitt under neglene og kanskje en blåveis (?), så er det “uekte” friluftsliv. Pyntet på, dandert og tilgjort, satt på spissen. Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. Ønsker man å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Ønsker du ikke å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Hvorfor skal det være så himla viktig hvordan man ønsker å se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjør? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke på tur. Om de vil det, så dem om det. Jeg er superfornøyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme.
Jeg syns vi skal heie på hverandre. Heie på de som kommer seg ut på tur. Om det så bare er en dagstur. De som kvier seg for å ligge ute en kald vinternatt, men som våkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et “dandert” bilde på sosiale medier krevd både mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens første tur alene, og personens første tente bål. La oss heie på de som blir inspirert til å komme seg ut. La oss heie på de som inspirer til å få andre til å komme seg ut. La oss heie på de som løper opp et bratt fjell for å ta på seg sin fineste kjole på toppen. La oss heie på de som er på lange ekspedisjoner med bustete og fett hår med blåveis. La oss heie på de som er på helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i håret. La oss heie på de som er seg selv, uavhengig av klær, sminke, utstyr og utseendet.
Jeg er en del på tur. Men jeg har aldri vært på tur over så lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er “ekte” for en troverdig turjente. Og hvis noen skulle føle at det friluftslivet jeg driver med gjør dørstokkmila høyere for å komme seg ut, eller at jeg setter et press på hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, så syns jeg det er utrolig trist. Jeg får stadig både meldinger og mail på Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til å dra mer ut på tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet “forbilde”, selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg får såå mye støtte og koselig meldinger om det jeg driver med, så gir det meg motivasjon til å hver dag dag bidra til at i hvert fall én person blir inspirert til å dra mer ut på tur, lage bål og sove ute.
Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedeværelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er på tur i utstyr du kanskje ikke hadde gått med eller brukt, så kjenner de likevel på akkurat den samme turgleden som du gjør. Hva folks motivasjon for å dra på tur måtte være, om det er likes på Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i å være ute i frisk luft spiller vel ikke så mye rolle, så lenge man kommer seg på tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare å applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan også ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet.
At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt å ikke tåle å se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget. Naturen er for alle, og det er det som er så flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har på deg mascara, matchende klær eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vår vakre natur og fortsetter å inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, får gode minner fra naturen og tar med andre ut for å dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjøre at enda flere har lyst til å dra ut på tur. Jeg syns at så lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hår og skitne klær, så er det ingen grunn til bekymring. Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, så kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vår kjærlighet for naturen.
Ikke kast søppel i naturen, plukk opp etter deg, vær varsom med bålfyring, la dyr være i fred og hils pent på dem du møter, så skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har på deg eller hvordan du ser ut.
Jeg har fått en del spørsmål om hva slags redskaper jeg har med meg på tur, og tenkte å vise dem til dere. Nå er jo ikke dette noe hokus-pokus, men jeg har spesielt to kniver som jeg gjerne vil vise frem.
Til tur har jeg med meg øks, samisk inspirert kniv og en lommekniv.
Øksen er fra Fjellsport, men den samisk-inspirerte kniven og lommekniven er laget spesielt til meg fra Skådenkniven.
Skaftet på den store er av flammebjørk, mens den lille er av valnøtt. Det er stabilisert tre i begge knivene. Stabilisert betyr at treverket er tvers gjennom impregnert med ett resin via vakum i en tank. Treverket trenger derfor bare polering når det blir slitt, så du slipper å olje det. Knivene er motstandsdyktige mot blant annet vann og olje.
Slirene er av masurlær og har doble sømmer innsatt med fett. Læret farges med narvsværte og kan fåes i de fleste farger og nyanser. Jeg elsker slirene, spesielt på den største. Den har en nydelig varm brunfarge og er utrolig robust og kul. Den har også messing i en slags gullfarge på toppen, som gjør seg veldig fint i stil med den varme brunfargen på læret.
Lommekniven er utrolig letthåndbar, og jeg kan ha den med overalt. I tillegg har den et utrolig fint motiv som du kan se lengre ned i innlegget. I tillegg elsker jeg valnøttfargen på den.
Se så utrolig fin den samisk-inspirerte kniven er med den varme brunfargen og flammebjørken som matcher perfekt til slira. Syns at messingen gir en flott detalj til den varme fargen. Denne store kniven har laminert blad av 80crv2 og hrc59 stål.
Og her er min fine lommekniv med et bilde av Augustus og meg fra da vi var i Ørsta. Jeg har hatt denne kniven i nesten ett år nå, og bildet har holdt seg like fint. Jeg elsker at kniven er litt annerledes, at jeg har valgt materiale og farge på det selv og hvor bildet er personlig som setter særpreg på kniven. Dette må jo være en helt fantastisk gave å gi til noen man er glad i, hvor man får en kniv som ikke er lik noen andres.
Den lommekniven har blad i d2 stål. Skaftet er som sagt av valnøtt, og jeg eelsker den fargen! Det som er så kult med denne er at man kan støpe inn bilde av hva man vil. Kanskje du vil ha et fint bilde av hunden din, et flott naturmotiv eller av andre små gjenstander som passer seg på kniven? Kanskje vil du bruke det som en jaktkniv eller fiskekniv, og sette inn bildet av ditt første felte vilt, din gode jakthund, eller din største ørret? Det er bare fantasien som setter grenser.
Jeg valgte å ha bilde av Augustus og meg. Om jeg er på tur alene, sliter med motivasjonen eller er litt redd, så har jeg ett koselig bilde av oss som jeg alltid kan se på og som er med meg overalt. Kniven brukes jo til så mangt og er en av de gjenstandene jeg aldri glemmer å ta med meg på tur.
Knivene kan lages etter ønske fra Tom Olav Skåden. Man kan velge lengde, form, farge og treverk på kniven selv, samt bilde om man ønsker det i skaftet. Han lager utrolig mange fine kniver hvor du kan gjøre din til en personlig kniv.
Jeg ville lett gitt denne kniven i gave til noen jeg er glad i. Det er en perfekt farsgave til en pappa som er glad i naturen, en flott kniv å gi til en konfirmant eller en som fyller 18 år og er klar for den store verdenen med en unik kniv i beltet. Eller så er det dødskult å gi det i gave til en som har bestått jegerprøven eller akkurat har felt sitt første vilt. Jeg skal i hvert fall gi en slik unik kniv til noen jeg er glad i!
For bestillinger og eventuelle spørsmål, kan Tom Olav Skåden kontaktes gjennom Facebook HER (Tom Olav Skåden). Sjekk også ut hans Instagram-konto HER.
