At friluftsliv har blitt en hit er det ingen tvil om. Friluftsliv er blitt “dagens mote” og det florerer av turhastags og turbilder i sosiale medier. Det er jo kjempe bra, og viser at vi nordmenn ikke er skapt til å sitte på ræva. Men det er én ting som jeg har irritert meg over som jeg skulle ønske det ble lagt mer fokus på oppi alle turhashtags og turbilder. Og som jeg kan ta skyld i selv også. 

Bakbildet av glansbildet. Og her kaster jeg stein i glasshus, det vet jeg. Men at jeg er bevisst på det viser jo bare én ting: at jeg kan bidra til en endring. 

Jeg elsker å dele. Jeg elsker å dele min lidenskap, og jeg elsker å dele den følelsen jeg sitter med rundt bålet en kald vinterkveld, med glør som flyr i lufta og måneskinn som lager skygger i snøen. Og utenfra kan det se ut som at mitt friluftsliv er en dans på roser og at naturen er best. Misforstå meg rett, det ER den jo. Jeg elsker å være på tur og det er ingenting jeg noen gang ville byttet ut enn å leve mest mulig i og med naturen. Men det er jo ikke slik at mitt friluftsliv er en dans på roser. Som regel er det jo heller ikke det, og det er alltid et bakbilde til glansbildet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hittil for meg så har mine bilder fra turer vært fine bilder ved bålet, rolige kosestunder med hundene eller en nydelig solnedgang. Men det er jo ikke bare det jeg opplever på en tur. Jeg opplever svette, tårer, blod, gnagsår, vonde knær, tappet for krefter etter 5 km og en drittsur og drittlei Line. 
Jeg har gått i white-outs og smelt som bare det på hvor dritstygg naturen er, hvorfor i h****** jeg driver med det, at Netflix er best og at jeg ALDRI skal på tur igjen. Jeg har gått på tur i ukjente områder med nesten uleselig terreng hvor GPS-en og kartet bare har sendt meg i ring. Hvor det er beitedyr overalt og jeg får sår i hendene av sterke bikkjer som er så innmari gira på å spise sau til middagsmat. Jeg har vært så lei og sliten, og toppet det med at jeg har plumpet opp til hoftene, og grått som bare det for at jeg er så drittlei av at naturen går imot meg. At jeg er ræva til å være på tur, at jeg faens ikke er noen turjente, hvem er det jeg prøver å lure her jeg sitter og sutrer i en myrsump? For man sutrer jo ikke på tur. 

Hele samfunnet har blitt et jag etter det å være best. Prestere. Være flinkest. Tøffest. Sterkest. Å vise svakhet er som å banne i kirken. Det gjør man bare ikke. Men ved å ikke vise svakhet, gir vi et bilde av at alt på tur er en dans på roser. Det urealistisk bilde av realiteten. Kjempelett. Spenn på deg skiene og en pulk på 50 kg og dra innover i skogen. Ikke våg å klag over bakglatte ski, en pulk som velter eller at du rett og slett er sliten. Og OM du klager over dette, IKKE del det. Legg heller ut bilde av en nydelig solnedgang ved vinterteltet på vidda og skriv “En helt perfekt tur på vidda. Kunne ikke hatt det bedre”.

Jeg syns at det å vise svakhet er en styrke. Det å vise at ikke alt er like lett på tur, gjør i hvert fall at man får et mer realistisk bilde av hvordan turlivet virkelig er. Hvem har bestemt at turlivet skal være perfekt? Hvem har bestemt at turlivet ikke er gnagsår, tårer, blod, svette, og en stor dose sytning når man møter motstand? Naturen er større enn oss, og det er faktiske en av de få tingene i verden vi ikke kan kontrollere. Det er derfor umulig at alt går på skinner i naturen. 

Nå sier ikke jeg at vi kun skal fremstille friluftsliv som hvor “ille” det kan være. At bilder av fine solnedganger og en tekst som forteller om en “perfekt dag” ikke er greit. For det er det jo. Og mange øyeblikk i naturen er helt fantastiske. Noen ganger er jeg på tur og hele dagen går relativt feilfritt. Men jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele de svake øyeblikkene også. De øyeblikkene vi legger fra oss telefonen og jobber beinhardt med tårer i øyekroken, men som vi velger å ikke dele med noen og ikke fortelle om. 
Jeg har fremstilt meg selv som en tøffing. Og jeg vil påstå at jeg er det. Men jeg føler at om jeg hadde lagt ut bilder og videoer fra mine svake øyeblikk, der jeg klager og sutrer, så ville det bli sett på som at “Hun er ingen turjente, hun tåler jo ikke å være på tur”. Eller “Hun har valgt det selv, også klager hun?”. Men realiteten er at det er helheten av turlivet som driver meg. Og som gjør det å drive med friluftsliv så fantastisk. Det er jo derfor jeg søker naturen. For å føle på mestringsfølelse. Man får ikke mestringsfølelse i medvind. Du får mestringsfølelse når du overlever motvinden. Jeg er like glad i de svake øyeblikkene jeg opplever i naturen, som mine sterke øyeblikk. At jeg sutrer, er sliten, er lei eller klager på tur viser ikke at jeg er en svak person. Det viser heller ikke at jeg ikke er noen turjente, for om jeg er en turjente, så må jeg tåle motgang uten sutring, klaging, tårer eller kjefting. Det viser bare at jeg, som alle andre, har svake øyeblikk, både hjemme og på tur. At ikke jeg heller takler alt, men jeg kommer jo igjennom det likevel. Med en dose nye erfaringer og noen muskler sterkere.
Jeg prøver ikke å vise at jeg er noen superhelt på tur, som takler skyfri himmel like godt som snøstorm. Og det viser at jeg “bare” er ett menneske. 

For til syvende og sist er det jo det vi er alle sammen. Mennesker. Ingen tøffing har aldri hatt svake stunder. Det er jo nettopp av de svake stundene tøffingen blir til. Så hvorfor skal vi ikke vise frem dette? Det burde jo vært det mest naturlige i verden å vise alle spektre av hva livet har å by på. Det gjelder ikke bare i turlivet. Men ellers også. Vise bildene av de kjipe stundene også. Det er garantert fler som kan relatere til det. Men samfunnet har valgt at vi skal fokusere på prestasjon. At vi er vellykket. Jeg kan bare se for meg hvordan noen får naturen rett i fleisen om de kun har blitt eksponert for de fine sidene av turlivet, og kommer ut i naturen og skal oppleve den selv. 

Jeg vet selv at jeg har bidratt til dette glansbildet. Jeg er flink til å dele mine “vellykkede” stunder. Men jeg skulle ønske dere hadde visst hvor mye blod, svette og tårer jeg opplever.  At dere visste hvor nede jeg har vært på noen turer, selv om det ikke vises.  At dere kunne hørt de tankene som florerer gjennom mitt hodet når jeg har det skikkelig vanskelig på tur. Glosene jeg skriker ut i frustrasjon. Klagingen jeg deler med naturen. For det er disse som har gjort meg tøff. Ikke de flotte soloppgangene eller varmen fra bålet. Disse sidene har jeg ikke vist dere, og det har jeg bestemt meg for å gjøre mer av. For jeg vil ikke bidra til å kun fremstille friluftslivet som et glansbilde. Bakbildet kan være minst like inspirerende som glansbilde. For det viser realiteten.