Fra arkivet: 4. Februar 2018
Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å oppleve naturen sammen med hundene. Når man har vokst opp med at det alltid er med hunder på tur, kan en tur uten hunder fort føles tom og meningsløs i mine øyne. Det er noe eget å kunne nyte naturen med dine aller beste firebente venner, og være vel vitende om at du gjør hundenes liv fantastisk ved å ta de med ut i deres opprinnelige elementer. Ingenting er som å se dine lodne firbeinte løpe fritt.
Å ha med hunder på langtur krever en del mer planlegging enn en dagstur i skogen bak huset.
Under planleggingen og gjennomføringen av min tur til Rondane lærte jeg meg mye nytt, samtidig som jeg fikk bruk for kunnskap som jeg allerede har opparbeidet meg. Jeg tenkte å dele noen erfaringer og tips med dere om hvordan jeg gjør det. Jeg er ingen ekspert, og snakker kun av egne erfaringer og tips fra venner og bekjente. Det som funker for våre hunder, funker nødvendigvis ikke for alle.
MAT
Akkurat som oss mennesker, krever hunder mer energi når de er i høy aktivitet. Spesielt på vinteren i kalde temperaturer er det viktig at hundene får i seg nok næring og væske.
På tur får mine hunder 500 gram kjøtt og 500 gram tørrfór daglig. Altså til sammen 1 kg høyenergifór hver dag. Kjøttet de får er av typen Norwegian Polar. Jeg har også tidligere foret dem med vom av merket Vom og Hundemat, men Norwegian Polar er en enda finere kvernet blanding med vom, samt at de allerede er stykket opp i 500 grams porsjoner. Dette gjør det enklere å ha med på tur med tanke på å dele opp med øks. Tørrfóret porsjoneres opp i 500 grams porsjoner før turen. Jeg beregner noen gram ekstra per hund i tilfelle, da det er bedre å ha med for mye enn for lite mat på vintertur. Til sammen får de ca 6000 kcal daglig.
Norwegian Polar og generelt vom kan serveres både tint og fryst. På vinterturer får hundene servert fryste biter. Det mest optimale er selvfølgelig å tine kjøttet, for da bruker ikke hundene energi på å tygge og tine ned maten i magen selv. I Rondane valgte jeg å gi dem fóret fryst, da det å tine fóret krever utstyr jeg enda ikke har, som i tillegg er ganske tungt. Hundene har holdt god kondisjon og vekt både før, under -og etter turen, og jeg har ikke sett noen konsekvenser av at de fikk kjøttet frossent.
Renrasede polarhunder krever heller ikke nødvendigvis så mye væske som for eksempel en Alaska Husky, da de spiser snø om de er tørste, og har en god overlevelsesmekanisme ved mangel på væske. Ved væskemangel merker man vektnedgang mye fortere på en Alaska Husky enn på en renraset polarhund som Grønlandshund eller Alaska Malamute. Nå passer jeg på at hundene mine uansett får opptint væske så ofte jeg kan, men mesteparten av væskeinntaket deres i løpet av en slik tur kommer fra snøen de spiser.
Det er uansett viktig å følge med på at hundene ikke blir dehydrert under en slik langtur på vinterstid. En enkel måte å sjekke om de er dehydrerte på er å klemme opp pelsen deres på hodet mellom fingrene. Går pelsen fort ned igjen, er de sannsynligvis ikke dehydrerte. Blir pelsen derimot stående i ca samme stilling som du klemte pelsen i, er de sannsynligvis dehydrerte.
UTSTYR
Under turen til Rondane valgte jeg at hundene skulle gå i trekk i line foran meg, mens det var jeg som trakk pulken. Dette var mest praktisk med tanke på at Sarek ikke skal trekke så alt for tungt helt enda, og da ble det lettere å regulere det å ta han ut og inn av trekk. I tillegg var Augustus med på denne turen, og vi trengte derfor hver vår hund. Når jeg er alene på tur og Sarek er nærmere ett år, bruker jeg dobbelt hundedrag fra Fjellpulken. Jeg har også hundedrag for en hund, og det kan benyttes om jeg kun bruker en hund.
Grønlandshunder har den fordelen at de har såpass gode poter at de som regel ikke trenger potesokker med mindre det er veldig skarp skare, noe det ikke var i Rondane med all den nysnøen som har kommet den siste måneden. Det skal mye og skarp skare til før jeg bruker potesokker på Sarek. Vi brukte aldri potesokker på våre tidligere Grønlandshunder, og hadde aldri noe problem med deres poter.
Stumpen hadde heller ikke på potesokker denne turen, men jeg hadde det med for sikkerhetsskyld. De ble ikke nødvendige, men det er alltid lurt å ha med til begge hundene. Det trenger ikke nødvendigvis være skare som gir behovet for potesokker. Potesokker beskytter også godt mot sår eller påsmurte områder som må tildekkes.
Ellers brukte vi kun trekklinene deres til å feste dem i hver sin pulk på natten. De legger seg som regel til rette for å sove etter en lang og slitsom økt. Dette er kun gunstig om hundene ikke tygger på linene. Det er ikke tilfellet hos oss. Men hvis det var tilfelle, ville jeg brukt kjetting eller vaier. Vaier er det beste, da dette er svært slitesterkt og fryser ikke på samme måte som kjetting gjør. Vaier er det vi kommer til å bruke i framtiden, da dette både er mer gunstig og slitesterkt.
STELL
Som sagt brukte vi ikke potesokker på noen av hundene denne turen. Verken Sarek eller Stumpen sliter med isklumper/snøklumper som fester seg i pelsen. På Sarek har jeg klippet litt av pelsen mellom potene for å være på den sikre siden. Men potesokker kan være fint å ha tilgjengelig om du har en hund som sliter med mye is og snø som fester seg i pelsen.
Dekken er det også fint å ha med til dere som har hunder som ikke har opparbeidet seg en god vinterpels, eller som generelt ikke er laget for å være ute i kalde temperaturer over lengre tid. Vi hadde ikke med dekken til verken Sarek eller Stumpen.
Ellers er det viktig å ha litt fet potesalve tilgjengelig for potene, og et enkelt førstehjelpsskrin for hunder med det som er nødvendig hvis uhellet skulle være ute.
OG EN LITEN OPPKLARING… SE BILDET AV SAREK OVENFOR.
Jeg har fått mye kritikk etter å ha postet dette bilde av Sarek dekket av snø. Mange syns veldig synd på han, og mente jeg skulle ta han inn i teltet. Noen har også truet med anmelde meg til dyretilsynet for dyremishandling.
Dette syns jeg er svært trist, og jeg ønsker å få en liten oppklaring i hvorfor jeg lar Sarek ligge ute i snøen i snøvær og vind.
Sarek er en Grønlandshund. Grønlandshunder er blant annet blitt brukt til trekk og jakt av inuittene på Grønland i hundrevis av år, og rasen er en av våre eldste tamhunder. Rasen har røtter tilbake til urhundlignede tamhunder nært beslektet med ulven. Grønlandshunden er typen som kan ferdes ute i omtrent alle vær -og vindforhold. Det var også Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen, og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også brukt av fangstmenn og forskere i polare strøk.
Sarek har kraftige, store poter. Han har en tykk underull og strie, lange hår utenpå. Underullen hans beskytter ham mot både kulde og varme.
Fra Sarek var en liten valp har han bodd ute i hundegård med uteplass og hundehus med halm. Han har selvfølgelig også tilbragt tid innendørs, men han trives åpenbart best ute. Innendørs (i hus og telt) blir han rastløs, masete, peser hele tiden og skraper på døren. Han kan selvfølgelig også slå seg til ro, men Grønlandshunden er og blir en utehund. Han har et fantastisk grunnlag i pelsen og generelt for å tåle omtrent alle værforhold. Det er en av raseegenskapene til Grønlandshunden.
Bildet som er tatt av Sarek, har fått sterke reaksjoner. Jeg har fått positive reaksjoner fra andre hundeeiere, spesielt Grønlandshundeiere og polarhundeiere, som syns det er et helt fantastisk rått og ekte bilde, ett flott syn av en ekte Grønlandshund i sitt rette element. Men jeg har også fått mye frekke meldinger og kommentarer på hvor synd det er på han, og hvor dårlig hundeeier jeg er.
Bildet er tatt i Rondane Nasjonalpark. Det var ca -10 grader celcius, og det blåste mellom 10-12 m/sekundet. Han ligger i en lyngseng han selv har gravd opp. Bak han har vi laget en levegg som skjermer for den “verste” vinden, selv om det strengt tatt ikke ville vært nødvendig. Det ser kanskje ikke ut som han har “the time of his life”, men dette er realiteten om livet til polarhunder som er skapt for arktiske strøk. Sarek lå slik hele natten og var en fornøyd polarhund på morgenen. Når dette bildet er tatt, ligger han og venter på at vi pakker sammen pulken.
Jeg forstår godt at mennesker som ikke er vant med slike raser, reagerer. Og det er flott at man bryr seg om andres dyrehold. Å vise bekymring for dyr er noe jeg verdsetter, og jeg har full forståelse for at man reagerer. Ikke alle hunder er egnet til å ha en slikt hundeliv som Sarek og Stumpen har. Og jeg ville aldri latt hvilken som helst hund ligge ute i slikt vær. Å vite hva din rase og hund tåler og ikke tåler, er virkelig alfa-omega før du ferdes ut på langtur, uansett årstid. Men jeg gjør alt for mine hunder, og setter deres behov foran alt i hele verden. De er 80% av grunnen til at jeg driver med friluftsliv på heltid. Men jeg opplever at ved å sende meg trusler og tvers igjennom slemme meldinger om mitt dyrehold, vitner mer om mangel på kunnskap, fremfor bekymring.
Jeg er åpen for alle slags spørsmål om rasen, og jeg opplever at mange syns det er interessant når de får forklart hvordan denne rasen egentlig fungerer.
Det å ha et åpent sinn og en genuin interesse for å lære om noe som er fremmed for en, fremfor å dømme noe man ikke har kunnskap om, er en god egenskap man bør ta med seg inn i alle ukjente situasjoner man møter i livet.♡
En utehund er en lykkelig hund!
