Line Victoria Sverdrup

Mange fikk seg litt av et sjokk da jeg valgte å forlate Bærum og flytte opp til Østerdalen. Mer presist til Koppang, i Stor-Elvdal.
Jeg flyttet fra å ha T-banestasjonen tre minutter fra hjemmet mitt, hvor det tok meg 20 minutter inn til hovedstaden. Jeg flyttet også fra bursdagsselskap hos venninner som kunne bli avtalt på dagen uten problem. Jeg flyttet fra søndagsåpne butikker og kebabsjapper vi dro innom når det var sent på kvelden og vi var sultne. Jeg flyttet fra min jobb på David-Andersen, en gullsmed på Sandvika Storsenter med de fineste diamantringer og nydeligste smykkene du kan tenke deg. Jeg har solgt mange forlovelsesringer, og enda flere gifteringer. Jeg flyttet fra skogen like bak huset, som jeg har tilbragt tid i fra jeg gikk på barneskolen, til vi fikk vår aller første hund og jeg gikk tur med henne rundt “Den store steinen” etter skoletid. Men aller viktigst så flyttet jeg fra alle kjente og kjære, mine naboer som også var mine tanter og onkler. Og ikke minst mitt barndomshjem, min mamma og pappa og min kjæreste lillebror. 

 
Min kjære lillebror
        
Jeg har alltid vært glad i å være på tur og ute i naturen. Jeg føler jeg har vokst opp med det beste fra to verdener. Min pappa, med hytte ved sjøen mellom Arendal og Grimstad. Her fisket jeg krabber og gikk turer på svabergene. Jeg badet i sjøen mer enn jeg var på land gjennom alle sommerferiene vi hadde der. Min mamma, med hytte på fjellet i Valdres, hvor interessen vokste hos en liten sovende jente, tullet inn i en pulk, og hvor jeg har tilbragt uendelig mange døgn, både sommer som vinter.
Men i tillegg er jeg fra et sted hvor “status” er svært viktig for enkelte, og frykten for å havne utenfor er stor.
Å være med meg på hytta på fjellet var ikke noe kult. Hytta ligger verken i Hemsedal hvor alle de “kule” festene er, og det er primitivt med utedo, du må til bekken for å hente vann, TV-en i sort-hvitt som vi kun så på når det var nyheter eller skigutta gikk 5-mila. Når telefonen ble tom for strøm så kunne du ikke lade den før du var hjemme igjen. Det var ikke så mye annet å finne på der annet enn å være på tur, noe vi var på hver dag. Jeg har aldri hatt noe i mot det- tvert imot. Det er vel derfor det alltid er så kjekt å komme seg dit, nettopp fordi jeg slapp unna alt maset som var hjemme. 

   
(T.v) Vår aller første familiehund. Sandy, en svensk jaktretriever. (T.h.) Mormor og mamma på tur på hytta i Hedalen, Valdres  
                                    

På fjellet i Valdres med Sandy

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For en jente midt i ungdomsårene, hvor usikkerheten var stor og selvtilliten lav, var det lett å velge de “enkle” løsningene for å passe inn, og jeg følte jeg hadde to personligheter i mange år. 

Personlighet 1: Jenta som var vokst opp med å være på fjellet eller ved sjøen, drive med krabbefiske eller fjellturer i sommerferien. Jenta som ikke brydde seg så mye om at håret hennes faktisk er krøllete og at hun har fregner på nesen og røde kinn. 

Personlighet 2: Jenta som var vokst opp med at alle hadde vært i utlandet i ferien, hvor det å skryte av fester og penger var det viktige. Hvor det å ha dyr jakke og designerveske som “skoleuniform” var kult, og at fuskepels var for tapere. Man “måtte” være på russebuss, eller følte i hvert fall presset til det, og hasj var noe de fleste hadde prøvd. Håret ble rettet og mine røde kinn og fregner ble sminket bort. 
 
   

Å finne ut hvem man er og hvilke verdier man har, kan ta tid. Det har det i hvert fall gjort hos meg. Man skulle tro at hos en slik “turjente” som meg så ville mitt første kjøp med første utbetalte lønning være en turbukse eller et telt. Men nei.
Min aller første jobb var i en slalåmbakke hjemme i Bærum. Der solgte jeg heiskort og hjalp til med utleie av skiutstyr. Det var godt betalt og jeg trivdes. Min første lønning var ganske høy på den tiden og jeg hadde aldri hatt så mange penger inne på kontoen min før. Mitt aller første kjøp med egne opparbeidede penger var en Louis Vuitton-veske. Den heter Louis Vuitton Neverfull, og jeg var så stolt da jeg gikk ut av butikken midt på Karl Johan. En dyr veske med inngraverte bokstaver i gull, “LVS”. Vesken var endelig min. Samme veske som de kule jentene hadde. Jeg var kanskje 16 år, og det må ha sett merkelig ut med en så ung jente inne på en så luksuriøs butikk. Jeg hørte jo ikke til der. Dette sier litt om hvilke “verdier” jeg hadde på den tiden. Å komme på skolen med denne vesken på armen, med bøker og skole-PC oppi, husker jeg som ett stolt øyeblikk. “Tenk at hun har råd til den dyre vesken”. Hvorfor brydde jeg meg så mye om å passe inn? 

Jeg har vel aldri blitt sett på som en turjente, på tross av at mine interesser tilsier at jeg er glad i å være på tur og glad i å være ute. Jeg føler også at jeg har blitt veldig nedvurdert til tider og de fleste jeg kjenner hadde vel for bare tre år siden aldri trodd at jeg skulle klart noe av det jeg har gjort til nå. Det er nok fordi jeg har hatt så mange andre interesser opp igjennom og jeg har aldri helt visst hvem jeg er selv.
Det er spesielt én episode jeg husker veldig godt, som gjorde meg veldig trist, men samtidig også veldig sint og provosert. Men viktigst av alt; jeg ble motivert til å motbevise. 
Jeg skulle begynne på folkehøgskole i Valdres. Linjen jeg skulle gå på het Hundekjøring-Friluftsliv-Alaska. Den innebar åpenbart mye turgåing med tung sekk, så jeg kjøpte meg en 75L Bergans sekk. Denne hadde jeg med meg til hytta og pakket den tungt før vi skulle gå en dagstur. Dette fordi jeg ikke hadde gått med så tung sekk før og ville forberede meg godt før skoleåret begynte. I mens jeg pakker sekken, lurer min morfar på hva jeg driver med. Og når jeg forteller grunnen, så får jeg høre at:” Men ha-ha-ha-ha Line, DU klarer vel ikke gå med tung sekk!?! “
Jeg kjente jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan noen som står meg så nær, undervurdere meg sånn? Jeg husker jeg tenkte at jeg søren meg skulle vise ham hva jeg var god for, og hvor feil han tok av meg. 

Dette bildet er tatt på den dagen jeg ville forberede meg, og tester min nye sekk. Pluss at jeg motbeviser morfar, he he. 

Folkehøgskolen gjorde virkelig noe med meg. Den ga meg tilbake de verdiene jeg alltid har hatt, men som hadde blitt litt glemt bort oppi sminke, Louis Vuitton, Parajumper, Uggs og alkohol. Jeg fikk utfordret meg selv og pushet mine komfortsoner. Det var vel her det også virkelig gikk opp for meg hva jeg er skapt for å drive med og hva jeg elsker aller mest. Jeg opplevde mange nedturer gjennom det året. Mye gnagsår, hjemlengsel, følelsen av å ikke greie eller ikke orke mer. Følelsen av å ville gi opp, med klissvåte sko, altfor tung sekk og noen saftige vannblemmer. Savnet av å sitte hjemme i en varm sofa med en pose chips og en halvspist melkesjokolade med “Paradise Hotel” på TV, når jeg lå ute i snøen midt i sledesporet, i -30 kuldegrader og en kropp som ikke ville få varmen. Frykten for at hannhundene som lå ved siden av soveposen min ville begynne å markere på meg, så soveposen min både skulle bli våt og kald.  
Men det var nok nettopp det jeg trengte for å finne igjen den Line jeg ville være og som jeg visste var der. Og når jeg fikk dra til Alaskas villmark for å kjøre godt trente hundespann, se ulvespor og caribou på nært hold, var alt slitet verdt det og jeg var aldri i tvil om hva som gir meg lykkerus. 
Alt det enkle som alltid har betydd mye for meg, kom tilbake på folkehøgskolen. Leve i nuet. Tørre å våge. Ikke bry deg om hva alle andre syns. Å bry meg om hva alle andre syns om meg er noe som har fulgt meg hele livet. Redselen for å ikke passe inn, redselen for å gjøre noe feil eller rart som andre vil snakke om når jeg ikke er der. Redselen for å ikke være god nok. 
Morfar var ikke alene om å tenke at “hvordan skal DU klare…”. Jeg har møtt mange som har lurt på hvordan JEG, med blondt langt hår, kan klare meg ute i naturen. 
Og jeg vet om flere venner som fnøs av meg da jeg flyttet opp hit til Stor-Elvdal. Hvor det verken er T-bane eller søndagsåpne butikker. Jeg føler vel at jeg har klart å motbevise flere om hva jeg virkelig greier, hva jeg står for og hva som er min brennende lidenskap. 

En fin klase med solbrente jenter i Alaska. 

Å være på tur gir meg en indre ro som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg trenger ikke tøffe meg for noen, eller bevise at jeg er god nok. Jeg får en følelse som kan sammenlignes med forelskelse. Når jeg hiver på meg sekken med bikkjene travende blide rundt meg og jeg vet at de neste dagene kun skal inneholde å gå i urørt villmark, spise selvfanget fisk, våkne i telt, gå på do under et tre og nyte stillheten. Da kiler det i magen min. Jeg vil nesten skrike av glede av tanken på at jeg får lov til å være MEG. Skogen tar meg imot med hva enn slags bagasje jeg har med meg, og jeg er alltid like velkommen. Jeg er aldri rar. Eller stygg. Eller går for kort eller for sakte. Eller ikke bra nok. På tur er jeg den beste utgaven av meg selv og jeg er så glad for at selvutviklingen min gikk i den retningen, og ikke på en eller annen leilighet stappet med fulle gutter og jenter med sprit i glasset. 

Det er ikke alltid like lett å vite hvem man er og jeg har gått igjennom mange nok runder angående akkurat det. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg viktigheten av det å våge å “bare leve”. Jeg angrer ikke på valgene jeg har gjort og jeg klarer ikke å selge Louis Vuitton-vesken min, selv om jeg aldri bruker den og ikke har behov for den. Den er en viktig del av min historie, hvilke valg jeg har gjort og hvilke veier jeg har tatt for å komme dit jeg er i dag. Det eneste jeg angrer på er følelsen jeg gikk med når jeg var yngre. Presset jeg falt under og at jeg ikke stod opp for meg selv. At jeg ikke turte å stå for den jeg var og er, i frykt for å ikke bli godtatt. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt “yngre meg” at det å passe inn, ikke er så viktig. At det som føles som viktig nå, kommer til å være uviktig for deg når du blir eldre. 
Men at min dyre designerveske får stå ved siden av min godt brukte tursekk, viser bare at jeg kan være begge deler og fortsatt være meg. Jeg kan være en Bærumsjente som er på tur, og kan være en turjente som er fra Bærum. Og begge er mer enn bra nok. 

Mange lurer på forskjellen mellom en Alaska husky og en Grønlandshund. Siden vi har begge deler, kan jeg fortelle litt om forskjellen og deres egenskaper. 
Først er det greit for de som ikke kjenner til disse rasene å vite at begge rasene går innunder kategorien “trekkhunder”, og er godt egnet til å bære kløv og trekke pulk. 

Alaska huskyen er først og fremst en god blandingshund, og mangler anerkjennelse som egen hunderase. Det er uklart når “rasen” oppstod, men den var et resultat av krysninger mellom ulike polare urhunder. 
Nåtidens Alaska husky er avlet opp over tid for å få frem den best egnede trekkhunden til konkurransekjøring, og ble introdusert for Norge gjennom Robert Sørlies prestasjoner i Iditarod i 2003. I de polare hunderasene ble det avlet inn blant annet Greyhound, Vorsteh, Pointer og Norsk fuglehund. Alle som kjenner til fuglehunder, vet at de løper til det er stopp. Det betyr at de løper seg helt ut, og dette er en av egenskapene som er ønsket i en Alaska husky. 
En Alaska husky har god kondisjon, og kan holde en jevn, høy hastighet over lang tid. Den er i tillegg svært tilpasningsdyktig. 

Men å skrive typiske egenskaper ved en Alaska husky er svært krevende. Nettopp fordi disse er en god blanding, er de også svært forskjellige i både utseendet og kropp. Du kan få en svær, godt pelset Alaska husky med god appettit. Men du kan også få en liten og spinkel Alaska husky, med dårlig pels og dårlig appetitt. Begge brukes til konkurransekjøring.  
Men en generelt god Alaska husky er en hund med god, tjukk pels. Den har god appetitt, og spiser når den får maten servert. Potene skal være slitesterke, og psyken skal være som en fuglehund: Løper til det sier stopp. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alaska huskyen er svært sosial, og trives best i flokk. Den krever mye mosjon, og egner seg for de som driver med hundekjøring og friluftsliv. Den har også sterke instinkter for flukt og jakt, noe vi alltid må ta hensyn til på tur. 

Stumpen, Alaska Husky. Foto: Augustus Moltubakk

Grønlandshunden er en av de eldste hunderasene, og har har direkte avstamning fra den første urhunden, som i sin tid var tamme ulver.
Den kom til Norge rundt 1900-tallet gjennom de store polarekspedisjonene ved endt oppdrag. Det var Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også blitt brukt i en årrekke av norske fangstmenn og forskere i polare strøk. 

Grønlandshunden er en stor, robust og kraftig rase. Den har ingen utpreget vaktinnstinkt, da denne rasen har blitt brukt av initutter i det artiske Canada og på Grønland på nomadisk vis over lang tid. Disse var årlig på vandring etter jakt og fangst, og rasen fikk derfor ikke bygget opp en tilknytning til en spesifikk plass. Mens Alaska Malamuten for eksempel, som også er en urhundlignende polarhundrase, er blitt brukt av mennesker som ikke levde på nomadisk vis, men levde i landsbyer og hadde faste boplasser. Denne har derfor utviklet et bedre vaktinnstinkt enn Grønlandshunden. 

Grønlandshunden er også større og kraftigere enn Alaska huskyen. Den kan ferdes ute i all slags vær, og egner seg ypperlig til trekk av pulk og bæring av kløv. Den er mer robust enn Alaska huskyen, da potene og pelsen er bedre utviklet, og krever svært sjelden potesokker sammenlignet med en Alaska husky. 
Rasen egner seg ikke like godt til konkurransekjøring. Den er såpass uravlet, og ligner mer en ulv i psyken. Hvis jakten slår feil for en ulv, så må den ha krefter nok til å jakte neste dag. Mye av dette ligger igjen i Grønlandshunden. Du får aldri en Grønlandshund til å “ta ut alt”, på samme måte som en Alaska husky gjør. 

Vi merker godt på tur at Sarek (Grønlandshund) er tregere enn Stumpen (Alaska husky). Stumpen er lettere til bens og holder en høyere gjennomsnittsfart enn Sarek. Sarek trekker tyngre og brøyter seg mer gjennom terrenget med enorme krefter. Sarek er også mer primitiv, han er ikke avhengig av spor eller løyper. Han brøyter seg igjennom uansett. Sarek er også mer sta, og det krever enomt med jobbing og disiplin for å få en fin Grønlandshund. Men viser man hvem som er sjefen fra dag 1, vil du få en perfekt turvenn som ønsker å nyte naturen like mye som deg. Dette kommer godt med på tur. ​

Sarek, Grønlandshund
 

Begge rasene er svært lojale og sosiale. Våre hunder elsker mennesker begge to, og er din beste venn om du klør dem litt på magen. Det er ingen aggressivitet hos noen av dem, verken mot andre dyr eller mennesker, noe som er veldig misforstått, spesielt hos Grønlandshunden. 
Veldig mange mennesker viker unna når de ser Sarek, noe som er forståelig pga hans størrelse og vekt (45kg), men samtidig svært trist. Man går glipp av en helt fantastisk hund ved å ikke hilse på han/bli kjent med han. Han er like grei mot store hunder som små, og kommer overens med alle hunder i store flokker når vi er på besøk hos hundekjørere. Ingen av dem egner seg speiselt godt til å bo inne. Våre hunder står i hundegård med hundehus året rundt. På den måten bygger de også opp et godt grunnlag for en god pels, og dette kommer godt med på vintersturer når temperaturen bikker -25. 

Sarek som valp, her ca. 6 mnd gammel (t.v), Stumpen 4 år (t.h). Foto: Augustus Moltubakk

Jeg er svak for Grønlandshunden, da dette er rasen jeg har vokst opp med. Jeg er også veldig glad i dens arbeidsomhet og sosiale gemytt. Alaska huskyen er også en helt fantastisk rase som elsker å jobbe i alt slags vær, og begge egner seg godt om du er mye på tur og trenger en arbeidsom og lojal turvenn. 

Det er lett å føle presset om å “dra et sted” for å være på tur. Alle fine Instagram-bilder er gjerne tatt på kjente steder som mange besøker året rundt, og som de fleste kjenner til. Å dra ut på tur vil derfor føles mer som et “mas” enn det egentlig trenger å være, fordi man føler man må “dra et sted” for å starte turen. 
Men man trenger virkelig ikke dra så langt for å få en fin tur, det gjelder bare å være nysgjerrig på naturen som er i ditt nærområde. 

På lørdag bestemte Augustus og jeg oss for å dra på en to-dagers tur, tvers over veien fra der vi bor. Koppangkjølen heter det, og ligger mellom Rendalen og Østerdalen. Og FOR en natur vi har!  
Kun 6 km fra huset hadde vi turens siste camp-plass. Null støy og helt urørt villmark. Underveis møtte vi ingen mennesker, og vi så svært få tegn til at det hadde vært mennskelig aktivitet i det området vi var i. Vi gikk da utenfor sti, noe jeg liker aller best. Å følge stien gjør at du ikke føler deg like “alene”, fordi du vet at mange har tråkket der før deg. Å gå utenom stien, føle vannet presses opp av myrene, lyngen knase under turstøvlene. Det er det som gir meg skikkelig villmarksfølelse. 

Første kvelden så vi både kongeørn og en liten ugle (litt usikker på hvilken art, da eneste som lyste opp uglen var lyset fra bålet). Du føler deg så utrolig mye tettere på naturen når du er på ukjente plasser, og jo mer ukjent plassen er for folk, jo mer dyreliv vil du oppleve. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Første kvelden opplevde vi utrolig mye vak, men fisken ville ikke bite på noe som helst. Jeg har derfor funnet ut at jeg må oppgradere fiskeskrinet litt, selv om sølvspinneren pleier å gjøre jobben. 
Det var nesten frustrerende å sitte og nesten “høre” at det var storfisken som vaket. Men så tok jeg meg i å nyte øyeblikket og synet av fisken som kastet seg over sin siste kveldsmat før nattens ro. I tillegg koste jeg meg med tanken om å komme tilbake dit, og håpe på bedre fiskelykke neste gang. 

Jeg har fått ett helt nytt syn på turmulighetene som ligger på andre siden av Glomma etter denne turen. Vi skremte opp x antall storfugl, noe som lover godt for høsten og min første jaktsesong med egen hagle! Mer om mine forventninger til årets jaktsesong kommer selvfølgelig i ett eget innlegg. 
Uansett: Kalde netter, masse blåbær, mye fisk men lite napp og MYE maur (!!) i campen oppsummerer turen relativt greit. 

Èn ting kan jeg i hvert fall garantere deg. Du vil finne masse nydelige perler rundt deg, om du velger å utforske plasser du aldri har tenkt på før. Kanskje finner du din egen lille perle slik vi gjorde her? 

Reklame | Devold of Norway

Fra arkivet: 21. Mai, 2018

//Inneholder annonse
 

Her er noen spørsmål jeg har fått tilsendt på Instagram den siste tiden. Jeg velger å svare på spørsmålene på både norsk og engelsk, siden jeg fikk en del spørsmål fra mine utenlandske følgere også.
 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

♡ Hva slags kamera bruker du?
/ What camera do you use? 
Jeg bruker to forskjellige. Jeg har et Canon M3 som jeg bruker, men samboeren min har et Canon 7D Mark II som vi begge bruker. Vi er Canonbrukere, med andre ord. 
/ I use two different cameras. I own a Canon M3 that I use, but my boyfriend owns a Canon 7D Mark II that we both use.  We are Canon-users in other words. 
 

♡ Hvor er den fine genseren din fra med poter på? Og er den hjemmestrikket? 
/ Where is the knitted sweater with paws from? And is it homeknitted?
Den har en venninne av meg strikket til meg. Hun er veldig flink, og hun selger også flere av genserne hun strikker. Sjekk ut instagrammen hennes HER.
Genseren hetet “Villmarksgenseren”.
/ A friend of mine knitted the sweater to me. She is so talented, and she’s also selling some of the sweaters she has knitted. Check out her instagram HERE.
It’s called “The Wilderness Sweater”. 

♡ Hvor går neste tur?
/ Where will your next trip be?
Neste tur går til Langsua Nasjonalpark i juni. Jeg gleder meg skikkelig, men har aldri vært der før. Så hvis noen har vært der og har noen gode fiskevann eller fine ruter å anbefale, så tar jeg imot det med takk. 
/ The next National Park I’ll visit is in june, and it’s called Langsua National Park. I’m so excited, but I’ve never been there before. But if you have, I’ll be happy to hear about it. Maybe you have some good fishing waters to recommend?
 

♡ Hvor er Devold-koppen fra?
/ Where is your Devold-cup from? 
Koppen har jeg fått av Devold of Norway. Koppen selges dessverre ikke.
/ I got the cup from Devold of Norway, but it’s unfortunately not for sale. 
 

♡ Hva driver du med ved siden av friluftslivet? 
/ What do you do besides being outdoors?
Ikke så mye. Jeg satser på drive med friluftsliv, så det er det jeg gjør. Men for noen dager siden fikk jeg en liten deltidsjobb på et sykehjem. Det er jo relativt dyrt å drive med det jeg gjør når jeg generelt har svært lav inntekt, så det er fint å kunne ha en liten inntjening ved siden av. I tillegg skriver jeg litt for bladet Villmarksliv. 
/ Not much. I’m a full-time adventurer. But just a few days ago I got a small part-time job in a nursing home. It’s kind expensive to be a full-time adventurer when you don’t earn a thing doing it. It’s nice to have a little job next to that. In addition, I also write for a norwegian outdoor magazine.

♡ Hva inspirerer deg mest?
/ What inspires you the most?
Det syns jeg er et vanskelig spørsmål. Jeg blir generelt inspirert av å være ute på tur, eventyrlysten drar meg. Superklisjé, men Lars Monsen og Tonje Blomseth har jo også inspirert meg veldig mye. Samt min mamma, som er supersprek og naturelsker. 
/ That’s a hard question to answer. I’m generally inspired by just being outdoors, where I feel adventurous. Maybe it’s a cliché, but Lars Monsen ad Tonje Blomseth have inspired me a lot. And of course my mom, she is super sporty and a big nature lover.

♡ Reiser du alene? Hvis ja, hvordan takler du å være alene i villmarken?
/ Do you travel alone? If yes, how do you deal with being alone in the wild?
Jeg reiser mye med min samboer. Men jeg har reist alene også, men ikke helt alene. Jeg har alltid med hund på tur. Å være alene på tur syns jeg er kjempefint. Man trenger kun å tenke på seg selv, og du får tid til å reflektere, slappe av og nyte naturen. Det er aldri skummelt å være alene på tur når man har en stor hund på 40 kg + som passer på en. 
/ Mostly I travel with my boyfriend. But I’ve traveled a lot alone as well, but not completely alone. I always bring my dog. To travel alone is great. You only have to worry about yourself (and the dog of course), and you get time to reflect, relax and just enjoy the nature. It’s never scary to be alone in the wilderness if you have a 40 kg (88 pounds) heavy dog that always watch your back.

♡ Når er den beste tiden av året for å reise til Norge for ørretfiske?
/ What’s the best time of year to head to Norway for trout fishing?
Jeg er ingen ekspert på fiske. Men jeg har hørt at den beste tiden for ørretfiske er idét isen forsvinner fra vannet og temperaturen på vannet er rundt 10-12 grader. Får du en skikkelig varmeperiode akkurat når isen går, kan du oppleve drømmefiske. Men Norge har generelt god ørretfiske nesten året rundt, litt dårligere i november-desember. Men jeg anbefaler deg å prøve isfiske i Norge. 
/ I’m not an expert on fishing. But I’ve heart that the best time for trout fishing is when the ice disappears from the water, and the temperature in the water is about 10-12 degrees. If you get a good warming period just when the ice disappears, you can experience very good fishing. But Norway is usually great for trout fishing the whole year, but it gets harder in november-december. But you should definitely try ice fishing in Norway as well. 

♡ Hva slags rase er Sarek? Hva jakter du i Norge?
/ What kind of breed is Sarek? What do you hunt in Norway?
Sarek er en Grønlandshund. Det blir mest småviltjakt for min del. 
/ Sarek is a Greenlanddog. Mostly I hunt for capercaillie and red fox, generally small game. 

♡ Hvem er det som tar bildene av deg og hundene?
/ Who takes these beautiful pictures of you and your dogs?
Min samboer tar de fleste av bildene av meg og hundene. Men jeg tar noen selv også.
/ It’s my boyfriend that takes most of the pictures of me and the dogs. But I take some of them too.

♡ Har du vært friluftsjente hele livet, eller har interessen kommet i voksen alder?
/ Have you always been an outdoorgirl, or did you get interested at an older age? 
Jeg har alltid vært veldig glad i friluftsliv, og har fått være med på det fra jeg var liten. Det er noe jeg har vokst opp med, og fortsatt med på egenhånd når jeg ble eldre. Du kan lese mer om meg i denne artikkelen:
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html

/ I’ve always loved the outdoors, and my family introduced me to the outdoor life at young age. It’s something I’ve grown up with, and continued with when I got older. You can read about me in this article, but I guess you have to translate it yourself: 
http://www.side3.no/friluftsliv/line-victoria-sverdrup-skal-tilbringe-100-netter-alene-i-norges-villeste-natur/3423433619.html
 

♡ Hvor gammel er du?
/How old are you?
Jeg er 23 år gammel.
/ I’m 23 years old. 

♡ Hvor vanskelig er det for amerikanere å jakte i Norge? 
/ How difficult is it for US citizens to come hunt in Norway?
Jeg vet ikke så mye om dette. Men jeg tror du må søke om å kunne jakte i Norge. I tillegg må man ha bestått en jegerprøve i Norge for å få lov til å drive med jakt. Så om du er utenlands jeger så må du sende dokumentasjon til [email protected] på at du: 

– Fyller vilkårene for å drive med tilsvarende jakt i ditt hjemland

– Fødselsdato og postadresse 

I tillegg må du nok søke om jakt, registrere lisens, og sende inn en del annen dokumentasjon. Men jeg er ingen ekspert på dette feltet. Det beste er å ta kontakt med Jegerregisteret i Norge.

/ I don’t know much about this. But I think you must apply for hunting in Norway. In addition, you have to pass a hunting test in Norway to ble able to hunt, I don’t know how that works in the US.  But if you are a foreign hunter, then you have to send in documentation to [email protected] that you: 

– Fulfill the terms of doing the same kind of hunting in your home country

– Date of birth and post address

In addition, you have to apply for a hunting, register a license, and send in some other documentation. But I’m not an expert on this field. It’s best if you contact the Hunter Registery in Norway.

Håper dere fikk svar på alt dere lurte på, hvis ikke er det selvfølgelig bare å spørre mer, så svarer jeg i kommentarfeltet. 

Ønsker alle en riktig god dag! 

Fra arkivet: 4. Februar 2018

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å oppleve naturen sammen med hundene. Når man har vokst opp med at det alltid er med hunder på tur, kan en tur uten hunder fort føles tom og meningsløs i mine øyne. Det er noe eget å kunne nyte naturen med dine aller beste firebente venner, og være vel vitende om at du gjør hundenes liv fantastisk ved å ta de med ut i deres opprinnelige elementer. Ingenting er som å se dine lodne firbeinte løpe fritt. 

Å ha med hunder på langtur krever en del mer planlegging enn en dagstur i skogen bak huset. 

Under planleggingen og gjennomføringen av min tur til Rondane lærte jeg meg mye nytt, samtidig som jeg fikk bruk for kunnskap som jeg allerede har opparbeidet meg. Jeg tenkte å dele noen erfaringer og tips med dere om hvordan jeg gjør det. Jeg er ingen ekspert, og snakker kun av egne erfaringer og tips fra venner og bekjente. Det som funker for våre hunder, funker nødvendigvis ikke for alle. 

MAT

Akkurat som oss mennesker, krever hunder mer energi når de er i høy aktivitet. Spesielt på vinteren i kalde temperaturer er det viktig at hundene får i seg nok næring og væske. 

På tur får mine hunder 500 gram kjøtt og 500 gram tørrfór daglig. Altså til sammen 1 kg høyenergifór hver dag. Kjøttet de får er av typen Norwegian Polar. Jeg har også tidligere foret dem med vom av merket Vom og Hundemat, men Norwegian Polar er en enda finere kvernet blanding med vom, samt at de allerede er stykket opp i 500 grams porsjoner. Dette gjør det enklere å ha med på tur med tanke på å dele opp med øks. Tørrfóret porsjoneres opp i 500 grams porsjoner før turen. Jeg beregner noen gram ekstra per hund i tilfelle, da det er bedre å ha med for mye enn for lite mat på vintertur. Til sammen får de ca 6000 kcal daglig. 

Norwegian Polar og generelt vom kan serveres både tint og fryst. På vinterturer får hundene servert fryste biter. Det mest optimale er selvfølgelig å tine kjøttet, for da bruker ikke hundene energi på å tygge og tine ned maten i magen selv. I Rondane valgte jeg å gi dem fóret fryst, da det å tine fóret krever utstyr jeg enda ikke har, som i tillegg er ganske tungt. Hundene har holdt god kondisjon og vekt både før, under -og etter turen, og jeg har ikke sett noen konsekvenser av at de fikk kjøttet frossent. 

Renrasede polarhunder krever heller ikke nødvendigvis så mye væske som for eksempel en Alaska Husky, da de spiser snø om de er tørste, og har en god overlevelsesmekanisme ved mangel på væske. Ved væskemangel merker man vektnedgang mye fortere på en Alaska Husky enn på en renraset polarhund som Grønlandshund eller Alaska Malamute. Nå passer jeg på at hundene mine uansett får opptint væske så ofte jeg kan, men mesteparten av væskeinntaket deres i løpet av en slik tur kommer fra snøen de spiser. 

Det er uansett viktig å følge med på at hundene ikke blir dehydrert under en slik langtur på vinterstid. En enkel måte å sjekke om de er dehydrerte på er å klemme opp pelsen deres på hodet mellom fingrene. Går pelsen fort ned igjen, er de sannsynligvis ikke dehydrerte. Blir pelsen derimot stående i ca samme stilling som du klemte pelsen i, er de sannsynligvis dehydrerte.  

UTSTYR

Under turen til Rondane valgte jeg at hundene skulle gå i trekk i line foran meg, mens det var jeg som trakk pulken. Dette var mest praktisk med tanke på at Sarek ikke skal trekke så alt for tungt helt enda, og da ble det lettere å regulere det å ta han ut og inn av trekk. I tillegg var Augustus med på denne turen, og vi trengte derfor hver vår hund. Når jeg er alene på tur og Sarek er nærmere ett år, bruker jeg dobbelt hundedrag fra Fjellpulken. Jeg har også hundedrag for en hund, og det kan benyttes om jeg kun bruker en hund. 

Grønlandshunder har den fordelen at de har såpass gode poter at de som regel ikke trenger potesokker med mindre det er veldig skarp skare, noe det ikke var i Rondane med all den nysnøen som har kommet den siste måneden. Det skal mye og skarp skare til før jeg bruker potesokker på Sarek. Vi brukte aldri potesokker på våre tidligere Grønlandshunder, og hadde aldri noe problem med deres poter. 

Stumpen hadde heller ikke på potesokker denne turen, men jeg hadde det med for sikkerhetsskyld. De ble ikke nødvendige, men det er alltid lurt å ha med til begge hundene. Det trenger ikke nødvendigvis være skare som gir behovet for potesokker. Potesokker beskytter også godt mot sår eller påsmurte områder som må tildekkes. 

Ellers brukte vi kun trekklinene deres til å feste dem i hver sin pulk på natten. De legger seg som regel til rette for å sove etter en lang og slitsom økt. Dette er kun gunstig om hundene ikke tygger på linene. Det er ikke tilfellet hos oss. Men hvis det var tilfelle, ville jeg brukt kjetting eller vaier. Vaier er det beste, da dette er svært slitesterkt og fryser ikke på samme måte som kjetting gjør. Vaier er det vi kommer til å bruke i framtiden, da dette både er mer gunstig og slitesterkt. 

STELL

Som sagt brukte vi ikke potesokker på noen av hundene denne turen. Verken Sarek eller Stumpen sliter med isklumper/snøklumper som fester seg i pelsen. På Sarek har jeg klippet litt av pelsen mellom potene for å være på den sikre siden. Men potesokker kan være fint å ha tilgjengelig om du har en hund som sliter med mye is og snø som fester seg i pelsen. 

Dekken er det også fint å ha med til dere som har hunder som ikke har opparbeidet seg en god vinterpels, eller som generelt ikke er laget for å være ute i kalde temperaturer over lengre tid. Vi hadde ikke med dekken til verken Sarek eller Stumpen. 

Ellers er det viktig å ha litt fet potesalve tilgjengelig for potene, og et enkelt førstehjelpsskrin for hunder med det som er nødvendig hvis uhellet skulle være ute.

OG EN LITEN OPPKLARING… SE BILDET AV SAREK OVENFOR.

Jeg har fått mye kritikk etter å ha postet dette bilde av Sarek dekket av snø. Mange syns veldig synd på han, og mente jeg skulle ta han inn i teltet. Noen har også truet med anmelde meg til dyretilsynet for dyremishandling. 

Dette syns jeg er svært trist, og jeg ønsker å få en liten oppklaring i hvorfor jeg lar Sarek ligge ute i snøen i snøvær og vind.

Sarek er en Grønlandshund. Grønlandshunder er blant annet blitt brukt til trekk og jakt av inuittene på Grønland i hundrevis av år, og rasen er en av våre eldste tamhunder. Rasen har røtter tilbake til urhundlignede tamhunder nært beslektet med ulven. Grønlandshunden er typen som kan ferdes ute i omtrent alle vær -og vindforhold. Det var også Grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen, og muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord-Canada. De er også brukt av fangstmenn og forskere i polare strøk. 

Sarek har kraftige, store poter. Han har en tykk underull og strie, lange hår utenpå. Underullen hans beskytter ham mot både kulde og varme. 

Fra Sarek var en liten valp har han bodd ute i hundegård med uteplass og hundehus med halm. Han har selvfølgelig også tilbragt tid innendørs, men han trives åpenbart best ute. Innendørs (i hus og telt) blir han rastløs, masete, peser hele tiden og skraper på døren. Han kan selvfølgelig også slå seg til ro, men Grønlandshunden er og blir en utehund. Han har et fantastisk grunnlag i pelsen og generelt for å tåle omtrent alle værforhold. Det er en av raseegenskapene til Grønlandshunden. 

Bildet som er tatt av Sarek, har fått sterke reaksjoner. Jeg har fått positive reaksjoner fra andre hundeeiere, spesielt Grønlandshundeiere og polarhundeiere, som syns det er et helt fantastisk rått og ekte bilde, ett flott syn av en ekte Grønlandshund i sitt rette element. Men jeg har også fått mye frekke meldinger og kommentarer på hvor synd det er på han, og hvor dårlig hundeeier jeg er. 

Bildet er tatt i Rondane Nasjonalpark. Det var ca -10 grader celcius, og det blåste mellom 10-12 m/sekundet. Han ligger i en lyngseng han selv har gravd opp. Bak han har vi laget en levegg som skjermer for den “verste” vinden, selv om det strengt tatt ikke ville vært nødvendig. Det ser kanskje ikke ut som han har “the time of his life”, men dette er realiteten om livet til polarhunder som er skapt for arktiske strøk. Sarek lå slik hele natten og var en fornøyd polarhund på morgenen. Når dette bildet er tatt, ligger han og venter på at vi pakker sammen pulken. 

Jeg forstår godt at mennesker som ikke er vant med slike raser, reagerer. Og det er flott at man bryr seg om andres dyrehold. Å vise bekymring for dyr er noe jeg verdsetter, og jeg har full forståelse for at man reagerer. Ikke alle hunder er egnet til å ha en slikt hundeliv som Sarek og Stumpen har. Og jeg ville aldri latt hvilken som helst hund ligge ute i slikt vær. Å vite hva din rase og hund tåler og ikke tåler, er virkelig alfa-omega før du ferdes ut på langtur, uansett årstid. Men jeg gjør alt for mine hunder, og setter deres behov foran alt i hele verden. De er 80% av grunnen til at jeg driver med friluftsliv på heltid. Men jeg opplever at ved å sende meg trusler og tvers igjennom slemme meldinger om mitt dyrehold, vitner mer om mangel på kunnskap, fremfor bekymring. 

Jeg er åpen for alle slags spørsmål om rasen, og jeg opplever at mange syns det er interessant når de får forklart hvordan denne rasen egentlig fungerer.

Det å ha et åpent sinn og en genuin interesse for å lære om noe som er fremmed for en, fremfor å dømme noe man ikke har kunnskap om, er en god egenskap man bør ta med seg inn i alle ukjente situasjoner man møter i livet.♡

En utehund er en lykkelig hund!

Fra arkivet: 10. April, 2018
 

Her kommer videoen fra vår tur til Femundsmarka Nasjonalpark i mars. 

Dette ble den siste vinterturen vi hadde i år, da snøforholdene ble relativt dårlige, og var allerede ganske dårlige i Femundsmarka. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men naturen kan man ikke gjøre noe med (heldigvis). Uansett, her er filmen fra Femundsmarka Nasjonalpark. Håper den nytes!

Skru på HD 1080p60HD!

Fra arkivet: 13. Februar, 2018

Her kommer videoen fra turen vår til Rondane Nasjonalpark. Dette var den første turen av de nasjonalparkene jeg skal besøke. 

Nok prat. Her er videoen, håper du liker den like godt som meg. Jeg får skikkelig godfølelse av den, og det kribler i meg hver gang jeg ser den!!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

//This video have english subtitles. Turn this on!

Enjoy!

Skru på HD 1080p60HD for best kvalitet!

Fra arkivet: 12. April, 2018

Å være på tur er alltid koselig, og enda koseligere er det med bål. 
Jeg lager nesten alltid bål på mine turer. Grunnen til det er mange, og her har du noen:

🔥 Det gir mestringsfølelse å ha laget sitt eget bål

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

🔥 Det gir god varme, og spesielt godt er dette på vinteren
🔥 Du kan tørke utstyr som er blitt vått eller fuktig gjennom dagen

🔥 Det gir god stemning å kunne sitte rundt og nyte bål 

🔥 Det er en flott måte å tilberede mat- og smelte snø om du trenger vann

🔥 Det tar seg godt ut på bilder, hehe

Her kommer mitt villmarkstips på hvordan jeg lager bål: 

OBS: Har du mulighet, velg å lage bål på en plass noen har gjort det før deg. Det skal være minst mulig spor etter menneskelig aktivitet i naturen, og du gjør naturen, dyr og andre friluftsfolk en tjeneste om du velger en bålplass som allerede er der. 

Jeg starter først med å dra av litt never fra bjørketrær. Never er barken på bjørketreet, og passer perfekt til opptenning. Er du ikke sikker på om det er never der du skal slå opp camp, dra med deg litt fra noen bjørketrær du ser på veien, og oppbevar det i jakkelommen, så har du om du måtte trenge det.

Deretter går jeg en runde for å finne døde og tørre kvister. Disse finner jeg gjerne under store grantrær og furutrær. Døde kvister brenner best, så lenge de ikke er råtne.

Er du i et område med mye død furu, kan du være så heldig å finne såkalt “tyrived”. Tyri er et råstoff som du finner i gamle, døde furutrær. Det brenner svært godt, og egner seg godt til opptenning i mellomstore fliser, og generelt som vedkubber. 

MEN: Vær høflig i skogen. Ikke overbruk tyri. La andre som kommer til campen etter deg også få nytte av tyristubben du har funnet, så får de også oppleve “Rolls Royce” innen opptenningsved. 

Knekk gjerne opp litt pinner før du begynner med bålet. Bålet trenger å mates “ofte” i begynnelsen, og er du ikke klar med kvist og litt større kvist etterhvert, vil det fort dø ut. 

              
1. Jeg starter med å legge to litt større pinner i en V form, noen ganger også i en trekant. Jeg legger jeg litt småkvist i bunn og never oppå der. Over neveren legger jeg også en del småkvist og fliser. Jeg fører fyrstikken inn under kvistene som ligger øverst for å tenne bålet. (Se bildet)

Slik ser det altså ut etter at jeg har fått fyr på bålet. Det brenner nedenifra, og opp. Flammene spiser fort opp disse kvistene, så jeg har alltid noe liggende klart. Disse er i en litt større størrelse, slik at flammene stadig får noe “større” å brenne opp. På denne måten holder jeg liv i bålet i startfasen. 

2. Så legger jeg på litt større kvister. Disse er også døde, og egner seg perfekt som litt “større mat” på bålet, for å få flammene skikkelig igang. I bakgrunnen av bålet ser man ved i litt forskjellige størrelser som jeg kløyvet før jeg satte fyr på bålet, og disse blir også lagt på.

3. Etterhvert som jeg har lagt på litt mellomstore kvister, legger jeg på flere forhåndskløyvede vedkubber. Ikke undervurder bålet, det er viktig å hele tiden ha noe å mate på, hvis ikke dør det ut. 

4. Nå begynner bålet å ta skikkelig form og er nå mottakelig for hvilke som helst brennbare kubber. Jo mer og større kubber du legger på, jo større vil bålet åpenbart bli. På dette tidspunktet trenger jeg ikke å hele tiden mate på med vedkubber for å holde liv i bålet. Det holder å legge på en stor kubbe, så vil dette brenne i lang tid. Det lønner seg å flytte litt og romstere på kubbene på bålet etterhvert, slik at du får brukt hele kubben.

5. Her har vi lagt på to store kubber. Disse la vi på fordi vi skulle sove ved siden av bålet, og var da garantert varme langt utover natten. Disse brenner ikke helt igjennom, så disse er perfekte å kløyve dagen etterpå, så har du allerede ved til morgenbålet. Dette gjelder selvfølgelig hvis du skal tilbringe mange timer ved bålet, og det er ikke nødvendig å bruke så store kubber om du kun skal ha et bål for en dagstur eller til oppkoking av vann/måltid.

🔥 Mitt aller beste tips for å lykkes med et bål, er å gjøre et godt forarbeid. FØR du tenner på bålet, bør du ha klart ALTdu planlegger å legge på bålet den neste timen. Altså småkvist, mellomstore kvist, store kvist og kløyvede kubber.

Rydd også alltid opp etter deg! Ikke all søppel brenner ordentlig opp på bålet, dette må man ta med seg til en søppelkasse. Se også til at du har slukket flammen godt før du går fra området, at du har ryddet kvist og annet ved du har brukt. Det skal være hyggelig for alle å ferdes i naturen!
Og husk: 
«Det er i tidsrommet 15. april til 15. september forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann.»

Håper dette var til god hjelp, og at du får mange fine bålstunder framover!

Reklame | Devold of Norway

                                                                                                                                 //Inneholder annonse

Fra arkivet: 10. April, 2018

For hver tur jeg er på, blir det lagt ut et blogginnlegg om turen. Min andre nasjonalpark på listen var Femundsmarka Nasjonalpark. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Femundsmarka Nasjonalpark ble opprettet i 1971 og dekker et område på 597 km². Nasjonalparken ble opprettet for å «å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt skog- og fjellområde, å bevare landskapsformer med blant annet det særpregede dødislandskapet med blokkmark, morenerygger, sjøer og vannsystemer, og å bevare det naturlige biologiske mangfoldet med et egenartet plante- og dyreliv.»

Hvis man regner med områdene i Femundsmarka som går over svenskegrensen og inn i Sverige, regnes Femundsmarka som et av de største sammenhengende, urørte villmarksområdene i Sør-Skandinavia. Altså, ganske stort og veldig majestetisk!!

De fleste som reiser til Femundsmarka har enten med seg kano eller fiskeutstyr – eller begge deler. Nasjonalparken er også flott for de som liker å plukke bær, jakte eller bare være på tur. Femundsmarka har blitt rene friluftsparadiset, spesielt etter at Lars Monsen har tilbragt utallige timer i akkurat denne nasjonalparken, og er nå å regne som Norges navle for de som vil ferdes i uberørt natur med spesielt flotte fiskemuligheter. 

På grunn av fantastisk flott natur som egner seg både til barn og vokse, har derfor Femundsmarka flere oppmerkede stier som fører helt inn i Sverige, om man vil.

Det hekker mange fiskeørner innenfor nasjonalparken. Tilgang på mat i de grunne og fiskerike vannene, og gode hekkeforhold med gamle, flatkronede furutrær, er årsaken til den relativt store bestanden. Kongeørn, jaktfalk, hønsehauk og hubro hekker også i området. Det er derfor et ganske villt område, både for dyr og planter, og jeg skjønner godt hvorfor Norge vil bevare disse fantastiske landskapene. 

På grunn av de flotte turmulighetene i Femundsmarka som jeg selv har vært i på sommerstid, var jeg veldig spent på hvordan det ville være der på vinterstid. 

Helt nydelig på morgenen ved Kløfthåbu. Utrolig flott å se hvordan vannet og isen tiner etter en natt med -25. 

Vi ankom Elgå parkeringsplass 23. mars, og dro avgårde nordover oppover Femunden. Det var ca. -5 grader, og lett overskyet. I og med at vi kom litt sent avgårde, satte vi opp camp rundt 5 km fra Elgå, på langs med Femunden. 
Mye av turen ble tilbragt på Femunden. Her var det scooterspor, og vi fikk vind i ryggen. Strålende sol, men kaldt på natten. Vi valgte å ikke ha med telt på denne turen, og brukte kun tarp. 
Men underveis skjønte jeg at denne turen ikke kom til å bli like lang som jeg hadde håpet på. Det var ingen oversikt over hvor disse scootersporene førte hen. Vi fulgt disse så langt vi kunne, satte opp en camp ved Nedre Roasten, og fortsatte å følge scootersporene til vi kom til Kløfthåbua, en bu eid av Statskog. Men deretter fortsatte sporene i retning Sverige, hvor vi ikke hadde tenkt oss innover. Med to sterke og store bikkjer legger du fort ganske lange avstander bak deg, som gjorde at vi hadde kommet lengre på noen få dager enn det vi hadde trodd.  
Letteste løsning hadde vært å gå utenfor sporet, og lage vårt eget spor og runde slik vi gjorde i Rondane Nasjonalpark. Problemet med det var at det var så skarp skare, og dyp løssnø under. Bikkjene tråkket rett igjennom, og pulkene ble for tunge for dem å trekke i slik dyp snø. I tillegg fikk spesielt Stumpen sår på bena fra all skaren, og vi bestemte oss å følge scootersporet tilbake, samme vei som vi kom fra, etter å ha nådd Kløfthåbua. Da vi kom til Nedre Roasten igjen, valgte vi å ta til høyre mot Røvollen DNT-hytte, slik at vi fikk en runde ned til Femunden dagen etter. 

Turen ble derfor ikke like lang som jeg hadde håpet på og som vi hadde planlagt, og vi ankom Elgå på onsdag i stedet for på lørdag. Men det ble fortsatt en fantastisk tur, med flott vær, temperaturer ned til -30 på natten, påskeglade mennesker og fornøyde bikkjer. 
Underveis gjorde jeg meg opp noen meninger om Femundsmarka Nasjonalpark på vinterstid (i det området vi var):

Positive: 

❆ Flott urskog og mange dyrespor som gir deg skikkelig villmarksfølelse

❆ Mange store vann som gjør det enkelt å ferdes der på vinterstid så lenge isen er trygg og du ikke går igjennom skaren 

❆ Fine buer eid av Statskog som gjør at du kan unne deg litt hytteliv (gjennomtrekk i bua er en del av sjarmen)

❆ Skal være bra med isfiske (vi prøvde oss ikke så altfor mye på det)

❆ Mye trær og odder som gjør det enkelt å sette opp tarp. Du trenger egentlig ikke ta med deg telt om du ikke føler at du absolutt må

❆ Mye dyreliv, noe som er svært positivt for parken

Negative: 

❆ Dårlig oversikt over hvor scootersporene fører, og de vi møtte på scooter visste ikke..

❆ Bærer preg av at det er et svært populært område, litt mangel på ved (spørs selvfølgelig litt hvor du er)

❆ Litt for få scooterspor, man blir avhengig av det ene scootersporet som er der og du vet ikke helt hvor det tar deg

Det er litt kaldt idet du kommer ut av soveposen, men du får fort varmen når du får kledd på deg gode og varme klær.

Frokost: Hjemmelaget müsli, med vikingmelk og vann. Gir godt med energi og metthetsfølelsen varer lenge.​

Pakking av pulken. Vi bruker Sea to Summit pakkposer. Disse gjør det enkelt å pakke, samtidig som du alltid vet at klær og sovepose holder seg tørt.

Camp 2: Nedre Roasten. Dårlig med ved her, men fikk fortsatt laget oss et fint bål. Godt å skifte til litt tjukkere klær når man har fått satt opp camp.

 
Idyll ved bålet. 

En jente som har vært i solen + to fornøyde bikkjer på Kløfthåbua (Statskog)

Vi hadde fantastisk påskevær hele turen. Her fra en nydelig odde midt på Femunden hjemover, retning Elgå. Snøen smelter og solen kan nytes på et varmt reinskinn. I bakgrunnen kan du se scooterløypen som vi fulgte over Femunden. 

Vi skrives!

Fra arkivet: 2. Februar, 2018

Rondane Nasjonalpark. Norges første nasjonalpark, etablert i 1962, og som nå utgjør et område på 963 km². Også min første nasjonalpark i mitt prosjekt for 2018 om å ha minst 100 døgn i nasjonalparker i Norge. 

Min jomfrutur til Rondane Nasjonalpark ga meg både nye erfaringer og opplevelser. Selv etter å ha studert kartet nøye under planleggingen, var jeg fortsatt litt usikker på hva som ventet meg i denne nasjonalparken. Hvordan følelse vil jeg få når jeg går ut av bilen? 

Når jeg skal på tur, gjør jeg meg alltid opp et bilde i hodet av hvordan det kommer til å bli. Hva vil jeg lukte, hvordan føles kulden/varmen på kroppen, hva ser jeg, er det noen andre der? Noen ganger blir det omtrent akkurat slik jeg har sett for meg, andre ganger kan jeg ha sett for meg noe som er totalt feil i forhold til virkeligheten.

Sistnevnte skjedde i Rondane. 

Da jeg gikk ut av bilen i Rondane fikk jeg en god følelse. Det var masse snø, solen stod høyt på himmelen, kulden kløp meg i kinnene og jeg fikk en mestringsfølelse uten å egentlig ha begynt turen. Det bare føltes riktig å være der. Men det passet overhode ikke overens med slik jeg hadde sett det for meg i hodet. Fjellene var høyere og det var færre løyper enn jeg hadde sett for meg, selv om jeg visste at det var få. Det eneste som stemte overens med mine forventninger i hodet var: Her er vinteren kommet for å bli en stund. Mangel på snø var det i hvert fall ikke. 

Som nasjonalpark har Rondane mye å by på. Parken har innslag av vidde, men også majestetiske, høye fjell. Og spesielt på vinteren rundt januar-tider, er det få som ferdes så langt inn i fjellet som vi gjør. Dette gir meg den følelsen jeg alltid jakter på når jeg er på tur: Uberørt villmark og følelsen av å være mutters alene. Det var ingen tvil om at jeg fikk denne følelsen her, og det setter en god standard for turen. 

Rondane serverte oss både strålende sol, bitende kalde temperaturer, overskyet, høye vindkast og TOTAL whiteout dagen vi skulle gå hjem. 

Underveis på turen lagde jeg meg opp noen tanker om hva jeg syns om Rondane:

Positive: 

❆ Høye, flotte fjell som gjør det å ferdes i parken til en mektig følelse

❆ Store landskap som gjør at du alltid finner et sted å ferdes hvor det ikke er andre mennesker 

❆ Flotte DNT-hytter som gjør det til luksusvare å måtte søke ly 

❆ Variert terreng, både lyng og fjellbjørk, kombinert med flott terreng over tregrensen
 

Negative: 

❆ Dårlige isfiske (dårlig fiske generelt kanskje, har jeg hørt?) Hvis ikke så var ikke fisken så bitevillig hos meg, i hvert fall. 

❆ Mye dype daler som gjør at du må en del høydemeter opp på fjellet for å slippe å gå i tung, dyp snø med tung pulk

❆ Dårlig informasjon omkring i området om den utrolig sårbare villreinsstammen som ferdes der
 

Rondane Nasjonalpark er en veldig flott nasjonalpark, men jeg er usikker på om det er dit jeg ville dratt på vintertur en annen gang. Det var litt for mye “enten-eller” når det kom til fjell og dal, som førte til at det ble brukt enormt mye krefter på å komme seg opp i høyden for å slippe unna de verste snømassene. Dette ble også en negativ opplevelse for Sarek på 9 måneder, som åpenbart viste tegn til motivasjonssvikt underveis når det stod på som tyngst. Pulkene var tunge, og i bratte oppoverbakker opp mot høye fjell i flere kilometer ble dette i det tyngste laget å begynne med for en ung trekkhund.

Jeg vil absolutt anbefale deg en vintertur til Rondane om du ønsker et stort område med mye høye fjell og flotte landskap. Med en litt eldre og sterkere Sarek ville turen blitt enklere, og jeg ser fram til å kunne bruke han i slike områder når han er litt eldre, i hvert fall rundet året.

Heldigvis var Rondane en slags testtur både for meg og hundene, og jeg lærte en del om hundene underveis. Mer om dette kommer i et eget innlegg.

Det er virkelig flott ute på denne tiden, og uansett hvor kort eller lenge du er på tur, så gjør det godt for sjelen. Ingenting er viktigere enn å sette pris på de enkle tingene vi har rundt oss, som naturen. 

Man trenger jo ikke dra så langt!