TROLLBUNDET AV TROLLHEIMEN DEL 2

Denne artiklen ble først publisert i Villmarksliv 3-2020 og er gjengitt her. 

MAGISK
Den tredje dagen våkner vi til sol. Reinen har forflyttet seg videre, og godt er det, for nå skal vi ned i dalen med to jaktglade hunder. Vi må krysse bekken, som har utviklet seg til en liten elv. Det er frodig rundt elva, ikke rart reinen trives her. Å krysse en liten elv med svære fjell på hver side av dalen er en opplevelse i seg selv, og vi tar oss stadig i å stopp opp og nyte naturen rundt oss.

Høsten er kommet for å bli, lyngen er knall rød og snøen har lagt seg i fjelltoppene. Trollheimen er like magisk som vi håpet på.
Vi går videre ned mot et vann som heter Sprikeltjønnin. Vi ønsker å teste fisket der, men i dette vannet er vi ikke like heldige. Vi må passe på å ta hyppige pauser og ikke gå altfor lange distanser av gangen, da den yngste grønlandshunden vår bare er fem måneder gammel.
Vi ser oss ut et fint lite vann oppe i høyden. Botnvatnet, 1099 moh. Dette vannet ligger vest for Hyttdalen, og i riktig retning i forhold til veien hjem.
Her slår vi leir for natten. Utsikten til Snota følger oss omtrent på hele turen, og minner oss om hvor små  vi er i dette mektige fjellområdet.


Litt fjellørret i panna er upåklagelig.

 

EN FIN DAG I VENTE
Kalenderen viser 10. september og sola vekker oss gjennom teltduken, et deilig tegn på at vi har en fin dag i vente.

Vi setter oss i lyngen og skuer utover landskapet, mens vi nyter dagens første kaffekopp, da Sarek spisser ørene.
Smellet fra en hagle i nærheten skaper et ekko som runger gjennom dalen.
Vi vet ikke om det faller noen ryper denne dagen, men tatt i betraktning alle rypene vi har støkket underveis, bør jegeren og hunden hans ha gode forutsetninger for noen spennende jaktdager.

Sola steker godt til en høstdag å være, og det er ingen andre steder det er finere å være nå enn på fjellet.
Vi går ned forbi Halsbekktjønna og kommer omsider ned i bjørkeskogen, som er farget i høstens prakt. Gule og grønne bjørkeblader, samt rødoransje myrdrag skaper virkelig flotte scener denne høstdagen – vår siste dag på tur.


Sarek tar det helt med ro utenfor teltet mens vi venter på morgenkaffen. 

Nyter utsikten fra camp!! Her ved Botnvatnet. 

 

ALT MAN KAN ØNSKE SEG

Området vi besøkte i Trollheimen, inneholder alt en naturelsker kan ønske seg: høye, mektige fjell, og brede, bjørkekledde daler. Lange, frodige gressletter omringer store og små vann med gode fiskemuligheter. Du kan velge om du vil gå nede i dalen hvor det er frodig, eller bevege deg opp noen høydemeter og vandre videre i den alpine fjellsonen.
Det er ikke siste gang vi legger turen hit. Neste gang vil vi sette av minst en uke for å utforske dette fantastiske fjellområdet enda mer. Av turene vi har vært på rundt om i Norge hittil, er Trollheimen uten tvil topp tre!


Helt nydelige farger i fjellet på vei hjem mot bilen. Jeg skal uten tvil tilbake hit! 

/ Line Victoria Sverdrup

TROLLBUNDET AV TROLLHEIMEN

Denne artiklen ble først publisert i Villmarksliv 3-2020 og er gjengitt her. 

Vi gikk hjemme på Koppang og drømte om å ta en tur til fjells – til et område hvor vi aldri før hadde vært. Det er alltid spennende å oppleve nye plasser, syns vi. Trollheimen dukket opp som et forslag. Vi studerte kart og gjorde re-search, og etter tre dager var vi underveis – Augustus, jeg og hundene.

 

VÅT START
Turen begynner ved Bårdgarden. Derfra følger vi en DNT-sti oppover langs fjellsiden inn mot Vassendsætra. Det regner, og vi kjenner på kroppen at høsten er ankommet.

På veien opp mot Vassensætra opplever vi noe svært ubehagelig. Båndtvangen var over, og sauene skulle vært tatt inn. Sarek på bare 4 mnd fikk løpe rundt oss mens Stumpen gikk i trekk med kløv. Plutselig hører vi noen sauebjeller fra noen busker bortenfor, og Sarek setter i full fart mot flokken. Vi roper og løper etter Sarek ned mot en myr ikke så langt unna stien. Der finner vi ham, sittende i en steinrøys. En av sauene hadde lagt seg ned mellom to steiner. Jeg hyler og skriker, livredd for hvordan det har gått med sauen. Sauen var heldigvis helt uskadd, men den virket redd. Jeg tok med meg Sarek og Augustus følger sauen tilbake til flokken. Vi observerer sauen en stund før vi velger å gå videre – en erfaring rikere.

Vi når til slutt frem til Vassendsætra, like hele alle mann. Etter en overnatting på den koselige DNT-hytta, hvor vi tørket klær og får i oss godt med mat, fortsetter turen. Vi blir møtt av strålende solskinn, og vi følger DNT-stien opp til Hyttdalen.
For en utsikt!

Hyttdalen gjør inntrykk på oss. Den er utformet som en litt bred, men ellers perfekt U, med høye, mektige fjell på hver side. I bunnen av dalen er det flate gressletter og fargerik lyng. En flott bekk sildrer mellom de tre vannene som finnes der.


Vassendsætra DNT-hytte ligger fint til i foten av vakre Trollheimen. Hytta er et perfekt utgangspunkt for flere fine ukesturer i området. 

 


Trollheimen har alt en naturelsker kan drømme om å oppleve, spesielt når været spiller på lag og naturen er kledd i høstens farger.

 


Augustus gjør klart for turens første fisketur. Den ga oss herlige naturopplevelser! 

 


TATT PÅ SENGA
Vannene ser forlokkende ut, men kan det være fisk der, tro? Augustus kaster ut en sølvfarget 6 grams bluefox spinner, og ørret hogger så straks sluket treffer vannflaten. Han jubler, og snur seg entusiastisk mot meg. For en opplevelse!
Opplevelsen blir enda større når man ikke forventer å få napp, og fiskelykken nærmest “tar seg på senga”. 

Jeg blir fristet til å teste min egen fiskelykke; jeg har tross alt aldri fått fjelløret før. Jeg fester på en Vibrax Nordlys-spinner, og det skal fort vise seg at jeg er like heldig. Det napper, og en sprek fjelllørret raser utover vannet. Jeg tripper av glede langs vannkanten, og roper hysterisk til Augustus. Snart drar jeg opp en flott 300 grams fjellørret, perfekt i pannen til lunsj.


En som er veldig glad for å endelig få sin første fjellørret!

 


Tre vakre som smakte himmelsk i upåklagelige omgivelser.

 


Sarek tar det helt med ro i lyngen etter en lang dag. Han er tross alt ikke så gammel, så etappene bestemmes underveis ut ifra hans tempo og form.

 


Stumpen har heller ikke noe imot å ta en liten bukstrekk i lyngen, dog i nedoverbakke. 

 


Ruten over morgendagen studeres nøye. Her er det mange flotte fiskevann å velge mellom. 

 



Kveldens camp. SE SÅ VAKKERT!!

 

Bekken slynger seg videre innover dalen, og vi velger å slå leir på en gresshylle i fjellsiden. Her har vi majestetisk utsikt rett mot vakre Snota, 1671 m.o.h.

Vårt valg av camp skal vise seg å være gunstig. For mens vi nyter middagen til solnedgang blant mektige fjell, flaksende rypekull og klukking fra bekken, ser vi tre rein som gresser langs bekken litt lengre ned i dalen. De enser ikke oss, og heldige er vi som kan få nyte synet av dem, i sitt naturlige miljø blant frodig mark.



Ser du reinsdyret?

 


Snota, 1671 m.o.h., i midten av bildet.
Solen har gått ned og dette er utsikten vi sovner til. Jeg er en millionær på naturopplevelser, det er det ingen tvil om.

Del 2 kommer i morgen.

/ Line Victoria Sverdrup

 

 

 

FINNMARKSVIDDA DEL 4

Her kommer siste del av turen til Finnmarksvidda. Da jeg ble lei av å skrive i dagboken og været ble dårligere, har jeg ikke så mange oppdateringer i dagboken.

Men vi brukte også en del tid på å filme denne turen, så jeg legger ved videoer fra turen her. Det er 3 episoder. 

Håper episodene faller i smak og kan inspirere til egne turer i Finnmark. 

/Line Victoria

FINNMARKSVIDDA DEL 3

Her kommer siste del av turen til Finnmarksvidda. Valgte å dele det opp i tre deler da det er en del bildemateriale.
Turen varte lengre enn jeg har mulighet til å skrive om, da jeg dessverre ble lei av å skrive i dagboken etterhvert. Men jeg legger ved turvideoene fra turen, slik at dere som vil kan få se fortsettelsen.

30.6.2019 DAG 4

I dag våknet vi til sterk vind! Heldigvis var det sol, så den varmet godt.

Vi gikk mot en sti som skal føre oss til Stabbursdalen. På veien så vi to elg, en ku og en okse med fantastisk gevir! 
Vi måtte gå en lang omvei rundt dem, men kua var veldig nysgjerrig og fulgte etter oss. Det syns jo Sarek og Stumpen var veldig stas, og ville helst møte henne på veien. De takker jo aldri nei til elgstek. 

Heldigvis kom vi oss unna, men på grunn av den ufattelige lange omveien vi måtte gå for å unngå elgen, hadde vi brukt opp mye energi i et tung-gått terreng. Jeg begynte derfor å bli ganske sliten. Når Sarek ser ville dyr, blir han ekstremt gira etterpå. Det er derfor nesten obligatorisk å gå litt med staver innimellom når jeg går med tung oppakning og en trekkhund på 47 kg som vil framover fortere enn mine ben kan gå. Gnagsårene blir verre og bena mine går på auto.

Med null vind og sterk sol, var heller ikke myggen vond å be med på turen heller. 
Det var altså så enormt mye med mygg, jeg har aldri sett så tjukke svermer før. Det var så ille at om jeg snudde meg imens jeg gikk, så kunne jeg se svermen fly etter meg. Når jeg stoppet ville de innom alle kriker og kroker, og det tærer på psykisk, mye mer enn jeg hadde trodd. Augustus reagerer ikke like ille på myggstikk som det jeg gjør, og var derfor ikke like plaget. Jeg får store stikk som hovner opp til 3x dens størrelse, og de blir vonde og ømme.

Vi hadde peilet oss inn mot et vann, og siste biten mot vannet var veldig slitsom. Det var glovarmt, men jeg nektet å stoppe for å kle av meg på grunn av myggen. 
Idet vi kunne skimte vannet i det fjerne, plumpet Augustus rett som det var helt opp til låret! 

Resten av stykket opp til vannet var helt forjævlig. Jeg var sliten, lei og varm. Det føltes ut som at vi aldri skulle komme frem. 

Til slutt var vi heldigvis fremme, og vi kunne ta frem Thermacell. Den hjalp godt på myggen, og det var en helt ubeskrivelig deilig følelse å kunne sitte utenfor teltet uten å være plaget av myggen, etter å ha gått en hel dag og viftet mygg vekk fra både øregrop og nesebor.

Camp 4. En helt nydelig plass, med helt nydelig vær!



Augustus og Stumpen nyter synet av Finnmarks villmark. 

 


Etter en lang dag er det deilig å få av seg kløven og nyte kveldssolens stråler i en seng av lyng
.


Stumpen syns det er helt innafor å sette camp her, men vil gjerne fortsatt ha kontroll på omgivelsene. 


Kartet er tatt frem og vi bruker mye tid på å se ut hvor neste etappe skal gå. 

 

Det står ikke hva vannet vi sover ved heter, så jeg skriver bare at vi ligger ved vann 474. 

Nå sovner vi til en solnedgang som aldri går ned.


Ikke hver dag man pusser tenner til en slik utsikt.

 



God natt fra teltet!

1.7.2019 DAG 5

I dag våknet vi til skikkelig regnvær. Det bøttet ned konstant hele dagen og vi valgte derfor å ha en hviledag. Det er fint for hundene å få en hviledag også, de har båret på tunge kløver i varmt vær. Det ble derfor ekstra tid til kos.

Jeg sov en del, og etterhvert gikk Augustus seg en tur rundt vannene med fiskestangen. Ingen hell i dag heller.

Ellers har vi bare slappet av i teltet, lest bøker og hørt på regnværet. I morgen går vi mot en sti som skal føre oss til Ravnastua.

God natt fra teltet.

/Line Victoria

FINNMARKSVIDDA DEL 2

Hei igjen!
Her kommer del 2 av turen til Finnmarksvidda sommeren 2019. Jeg vil fortsette å ta utgangspunkt i det som er skrevet i dagboken min fra turen.

29.6.2019 DAG 3

I dag tidlig våknet vi til pøsregn og stormvarsel. Det blåste kraftig i natt og vi sov derfor litt lengre i dag.
Men når vi pakket ned hadde uværet roet seg, solen tittet frem og det var vindstille. Utrolig deilig!

Vi avtalte på forhånd at vi ikke skulle gå like hardt ut i dag. Dagens turmål ble et vann som heter Fáhttejohmohke.

Endelig nådde vi vidda, med nydelige vann og lite trær. Vi fulgte elva oppover, testet litt kast innimellom uten hell.

Utover dagen ble kom det en regnskur på rundt 15 minutter. Da holdt vi på å krysse en elv. Det gikk helt fint, og regnet roet seg etterhvert. Resten av turen frem til camp 3 kunne vi nyte synet av en nydelig regnbue.

 


Kryssing av elv. Dette bildet er tatt idét regnskuren ga seg.

 


En nydelig regnbue tittet frem etter de tunge bygene.

 


Litt våt, men i godt humør. Vi er tross alt på Finnmarksvidda!

Vi rakk akkurat å sette opp teltet før det kom en skur til, men nå med haggel. Sur vind og store haggel landet med et bråk på teltduken. Vinden halte og dro i teltet mens vi satt kroket der inne og tittet på haggelet som landet i lyngen utenfor. Hundene lå heldigvis under hver sin busk, godt rullet sammen.
Sur vind og 2 grader, hei norsk sommer!

 


Dette bildet tok jeg rett før jeg løp inn i teltet og haggelen kom. Det pågikk i kanskje 5 minutter, før det roet seg og solen tittet frem igjen. Været er uforutsigbart på fjellet, og her har vi et perfekt eksempel på akkurat det.

 


Samme plass bare noen minutter senere. Nydelig sol som vi var så heldige å kunne nyte resten av ettermiddagen.

 


Hvor går neste etappe, mon tro?

 


Verdens fineste kosegutt og turkamerat.

 

I upåklagelig selskap av to bamser. Den ene litt mer interessert i kamera enn den andre vel å merke.

Vi spiste risengrynsgrøt til middag. Den klarte å brenne seg i bunn, og om noen har smakt brent grøt så vet man hvor ekkelt det smaker. Hele grøten får en essens av brent, på tross av at det kanskje bare er bunnen som er brent..
Håper fiskelykken snur snart 🙁

Klokken er nå 23:25, ute blåser det, men vi har opphold.

God natt fra teltet!

/Line Victoria Sverdrup

FINNMARKSVIDDA DEL 1

Hei, 

Det er lenge siden jeg har oppdatert på bloggen her, studier har tatt litt for mye tid til at jeg har hatt tid til å skrive noe mer enn det jeg “må”. 

Vi var i juni 2019 på tur på Finnmarksvidda. Jeg tenkte derfor å skrive litt fra denne turen, og tar utgangspunkt i dagboken min fra turen.

 

27.6.2019 DAG 1

I dag startet turen etter lange bil-etapper fra Koppang til Karasjok. 
Vi startet turen ca. 15 minutter fra Karasjok ved noe som heter Nattvatnet. Sekken er sykt tung og jeg merker at det er en liten stund siden jeg har gått med tung sekk. 

Jeg startet med å tryne skikkelig i en myr og kom meg ikke opp! Sekken lå over meg som lå på magen med latterkrampe. 

Augustus måtte hjelpe meg opp. Mye mygg i begynnelsen, men ikke irriterende mye. Det har i tillegg blåst en god del, og det hjelper på. Delvis skyet og sol, men fortsatt ganske kaldt, ca. rundt 9 grader.

Det er mye myrer og vanskelig terreng, spesielt for meg som har så korte ben. Var veldig sliten i begynnelsen, med vond vannblemme på foten. 

Vi gikk ca. 6 km før vi slo opp camp ved Biedjoláttu, 319 moh. Strevet fra turen i dag var heldigvis verdt det!

Etter å ha satt opp teltet og fisket oss rundt vannet, fikk vi en gjedde! Det var vanskelig å sløye den, men det gikk greit. 

Vi stekte den på bjørkebål med smør og krydder, og det smakte helt fantastisk, med potetmos i tillegg. Mette ble vi!

Hundene er fornøyde, men litt slitne. Det er bra! Nå er klokken 23:33 og vi skal sove. Ser frem til morgendagen.

God natt fra teltet!


Å se ut ruten er noe av det morsomste med å planlegge en tur. Man gjør seg opp mange tanker om hvordan terrenget vil se ut i virkeligheten, hvordan fiskevannene er, luften og følelsen, av å gå akkurat i den naturen du har sett på kartet.

 


Terrenget var variert. Noen steder var det lettgått, andre plasser var det høyt kratt med myr i bunn, som gjorde det vanskelig å gå, spesielt om du har tung sekk og korte ben som ikke rekker over krattet. Men naturen der er helt fantastisk og kan ikke sammenlignes med noe annet!

 


Vår første gjedde! Ikke spesielt stor, men nok mat til to personer kombinert med potetmos. Jeg har aldri fått gjedde før, så det var en morsom opplevelse!

 


Middagen tilbredes, og Augustus er som vanlig en ivrig kokk!

 


28.6.2019 DAG 2

I dag våknet vi sent. Rett etter at jeg hadde skrevet ferdig i dagboken i går kveld, landet det en stegg rett utenfor teltet og lagde et lite rabalder før han fløy videre. Det var en fin nattasang.

Etter at morgenkaffen og frokosten var inntatt, pakket vi og gikk avgårde til dagens turmål: vannet Máilejávri.
Denne turen ble lang, hard, tung og slitsom. Vi gikk over Máilevadda (fjell). Jeg kjenner at det er tungt å gå i lyng med krøllete røtter som man snubler i. Vi tok derfor en pause ved et lite vann og Augustus tok noen kast, uten hell.

Vi var begge to slitne etter å ha krysset fjellet og vurderte en liten stund å slå opp camp. Vi så på kartet at det var 2 km i luftlinje til målet vårt, så vi vandret videre. Det ble to laaange km. Vi kom oss ned i dalen, men så klarer vi å gå i litt feil retning.
På grunn av tett løvskog var det umulig å se målet. Det tok mye motivasjon å innse at vi hadde gått feil, og jeg ble ganske lei på slutten.

Vi måtte krysse to små elver nede ved Máilejavri, og når mitt fiske-etui henger seg fast i et tre så jeg blir dratt bakover i elva, var jeg så lei at tårene trillet litt. Augustus trøster og hjelper meg siste biten over elva.

Nå ligger vi på en helt nydelig odde. Vi har utsikt mot der vi kom fra, bølger fra vannet skvetter mot steinene rundt odden. Hundene har lagt seg som to pelsballer ved hvert sitt bjørketre. Du hører brusing fra utløpet til elva, bjørketrærne rundt oss er lysegrønne. Utenom naturens vakreste naturlige lyder, så er det helt stille her. Så ubeskrivelig fantastisk!


Bilde fra camp 2. I bakgrunnen, litt mer til venstre i bilde, er fjellet vi kom fra.

 

Vi har fått i oss middag. Real turmat, te og kakao stod på menyen i dag, da vi ikke hadde særlig fiskehell ved utløpet av elva heller. Sarek sin kløv røk i dag og Augustus smeltet litt av turskoen sin på bålet. Hei og hå!!

Vi koser oss glugg på tross av slitne kropper. Vi har gått litt over 1 mil i dag, noe som egentlig ikke pleier å være så langt i lettgått terreng. Men i løvskog-terrenget i dag, føltes det faktisk ut som fem ganger så langt.
Det er overskyet, og solen og regnet krangler litt om hverandre, rundt 10 grader. 

Det er litt mer mygg her, men vi overlever med tjære i tryne.


På grunn av myggen, bruker vi en myggolje som gir oss flatterende skjoller i ansiktet, ha ha!

 


Augustus koser seg ved bålet, vel uvitende om at deler på skoen hans snart skal smelte.

 


På tide å få i seg litt ordentlig bålkaffe. Det er det ingenting som slår.


Når dagsetappene ikke blir like lange, bruker vi tid på å vedlikeholde turutstyr og reparere det som har blitt ødelagt.


Kløven trengte en liten runde med nål og tråd.

 

I morgen går vi mot vidda.

Det som er så fint på tur er at på tross av at man er sliten, har vondt og ikke alt går som planlagt, så er man på toppen av verden likevel. Når man får i seg litt niste, ser seg om og tar til nye krefter, så er det ikke noe sted jeg heller ville vært. Sofaen og netflix kan friste i et ørlite sekund i de mest slitsomme minuttene, men gleden over å komme frem, oppleve Finnmarks villmark og ha hele livet du trenger bærende på ryggen, setter sofaen og neflix i et ganske dårlig lys. Jeg er så heldig som får tøye grenser, oppleve storslått natur og ha muligheten til å jakte naturopplevelser hver eneste dag. 

God natt fra teltet!

Turvideoer fra turen vår til Finnmark 2019 kan du se HER!

Del 2 kommer i morgen. 


/Line Victoria Sverdrup 

SVAR PÅ DERES SPØRSMÅL

Hei på dere! 
I går la jeg ut en story hvor man kunne stille litt spørsmål. I og med at jeg mottok flere spørsmål enn jeg orker å svare på på telefon (hater å skrive langt på telefonen), tenkte jeg at det var greit å samle dem opp her. 

Har du flere spørsmål eller ble ikke ditt spørsmål besvart, send meg en melding på IG eller kommenter i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Hva var temaet for møtet du var på?
Skjønner godt at dere lurer, og er litt teit av meg å si A og ikke B, men jeg er så gira så jeg hadde så lyst til å dele litt av det. Noen har en idé om det, men foreløpig har jeg ikke fortalt ordentlig hva det handler om. Men lover å komme tilbake med det så fort jeg vet noe mer og kan fortelle det.

Hvor gammel var du da du begynte å jakte?
Jeg tok jegerprøven i fjor, så jeg var 23 år gammel.

 

Har du noen tips til mat på tur? (Ikke real turmat).
Det kommer veldig an på hva slags tur og når på året det er snakk om. På sommeren liker jeg best å fiske. Også har jeg med potetmos og supper som jeg kan spise om jeg ikke får fisk, eller legge til om fiskelykken er på min side. Forskjellige gryteretter er også godt å ha med, som jegergryte med reinskav eller elgskav for eksempel, pastagryte, pølsegryte osv. Har du noe vilt i fryseren kan du lage deg en skikkelig middag! Jeg har også hatt biff med på tur med stekte poteter, det er upåklagelig. Du kan også tørke mat selv og lage din egen Real Turmat med egne ingredienser. Det er både godt og miljøvennlig!

 

Hvor i landet skal du jakte rype?
Jeg har ikke planlagt noe jakt i år, rett og slett fordi jeg timeplanen min er så full framover. I tillegg kan jeg ikke ha med Sarek på jaktturer, så da prioriterer jeg heller å dra på tur med han. Jeg kjenner heller ikke så mange andre jenter som jakter, noe jeg gjerne ønsker da jeg kunne tenkt meg å dra på jakt med jenter.

 

Hva studerer du?
Jeg studerer bachelor i journalistikk på Høyskolen Kristiania.


Hvilket bålstativ (tripod) til bål må man velge?
 

Det har jeg aldri brukt, så det kan jeg dessverre ikke svare på.

 

Har du testet hammock-camping? Hva syns du om det?
Jeg har ikke testet å sove i hengekøye på tur enda, men det blir nok noen slike turer i høst her hjemme i området. Håper på å få til litt hengekøyeturer de neste ukene. Men det ser veldig koselig ut!

 

Beste turplasser i midt-Norge? 
Jeg har ikke vært på så altfor mange turer i midt-Norge, uten om Trollheimen og Femundsmarka. Trollheimen er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!
Nærmeste midt-Norge jeg kommer, som jeg har flere erfaringer fra, er forskjellige områder i Østerdalen/Stor-Elvdal. Vet ikke om disse beregnes som midt-Norge helt, men.

Hvor gammel er du og hvor bor du?
Jeg er 24 år og akkurat nå bor jeg hjemme i Bærum.

 

Hvordan har du klart deg med det økonomiske? Med tanke på mye turutstyr, hund osv?
Før selve prosjektet mitt så jobbet jeg 80% og sparte opp en del penger der. I tillegg har jeg fått hjelp av sponsorer til både utstyr og penger, samt fått betalt for artikler jeg har skrevet og bilder jeg har tatt.

 

Jeg fikk en del engelske spørsmål også, men jeg tar disse norske i førsteomgang. Og som sagt så er det bare å spørre om det skulle være noe mer eller annet du lurer på 🙂 

/Line Victoria Sverdrup

RASERING AV UBERØRT NATUR KLIMASTEMPLES

Valgkampen er godt i gang, og det er ingenting som engasjerer mer enn miljø og natur. Utenfor Stortinget fredag 30. september stod det store folkemengder og brølte mot Stortinget og den miljøpolitikken som føres i dag. Vi krever endring og vi krever det nå.

Vi er mange som er opptatt av å snakke om Amazonas, verdens lunge, og alle de utrydningstruede artene som lever der. I flere uker har regnskogene stått i brann, uten at media har gitt det særlig oppmerksomhet. På sosiale medier derimot, har flere skrevet om disse brannene og det er samlet inn store summer for å redde regnskogen. Det er fantastisk å se at noe så viktig engasjerer så mange, men det skulle egentlig bare mangle.


Foto: Augustus Moltubakk

Her hjemme i Norge derimot, sitter vi med noen få uberørte områder, som bare den ivrigste multeplukker, mest eventyrlystne turgåer og lidenskapelige ørretfisker vet om. Områder som inneholder en haug med både planter og arter som er livsviktige for oss.

På våren begynte anleggsarbeidet for vindmølleanlegg på Flatanger i Trøndelag. Midt i fuglenes hekketid. Hver tredje fugleart i Norge er i tilbakegang eller i liten bestand. Det er ganske mange fuglearter.
Visste du at i Norge, så er fuglereir, egg og fugleunger vernet mot skade og unødvendige forstyrrelser?
Vil du kalle nedhugging av skog og sprenging av fjell, skade og unødvendige forstyrrelser? Det vil jeg.

Det er trist å være vitne til at noe så vakkert og ikke minst viktig, som norsk uberørt natur, går til grunne på grunn av vindmølleutbyggingen i Norge. Det bestemmes å sette opp vindmøller på områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet og inngrep. Det er få plasser i Norge at vi faktisk har slik natur som ikke er påvirket i noen som helst grad. Å beskytte disse verdifulle områdene burde være høyeste prioritering av Norge og politikerne. Det er ikke slik realiteten er.
Uberørte skoger, fjell og kyst blir rasert til fordel for “klimavennlig” kraft. Pengene fra denne kraften går til utlandet. Det borres, sprenges og det kjøres store lastebiler og gravemaskiner. Det puttes rør og anlegg ned i noe som engang var habitatet til en haug med arter. Vi skal lage grønn energi gjennom å rasere naturen. Er dette bærekraftig?


Foto: Augustus Moltubakk

La oss ikke bare tenke på dyrene som mister sine hjem. Men også menneskene som bor i disse bygdene. Menneskene som går ut døren og ut i naturen for å komme bort fra samfunnets stress og mas. Tradisjoner som har vært i flere hundre år. Mennesker som har fått forandret livet sitt gjennom å gå ut i disse skogene eller opp på fjellene, inhalert ekte norsk fjelluft og kommet tilbake til samfunnet som sterkere mennesker både psykisk og fysisk. Naturen betyr enormt for folket. De har en tilhørighet og en kjærlighet til marka som vi som bor rundt om i Norge godt kan forstå.
Hva er vi uten naturen? Det står mennesker i nærmarka og er vitne til at alt forsvinner rett foran øynene på dem. Av griske selskaper og et samfunn hvor profitt er alt. Skogen og fjellene blir ødelagt av noe som kalles grønn energi. Koste hva det koste vil. Om det så må være å sprenge og hugge ned det viktigste grønne vi har. Naturmangfoldet.


Foto: Augustus Moltubakk

Vi som samfunn har et ansvar. Politikerne har et ansvar. Vi skal være en bærekraftig verden. Vi skal ta vare på det som er viktig og vi skal gjøre alt i vår makt for at dyrene og naturen fortsatt kan være i harmoni om 100 år. Skal dette gå, så kan vi ikke ta vekk mer natur. Vi har et ansvar for at våre barn og barnebarn og kommende generasjoner skal kunne ha gleden av naturen på samme måte som vi har, og som våre forferde hadde før oss. Vi har et ansvar for at utrydningstruede arter skal vokse seg til sterke og sunne bestander. Arter skal bevares og forsvares som om det er det kjæreste vi har. For det ER, det kjæreste vi har. Uansett bakgrunn, interesser eller oppdragelse, så er vi alle en del av -og avhengige av naturen. Og fordi vi er det mest intelligente vesenet på denne planeten, gir det oss et større ansvar enn noen andre arter her på jorden.

Vi er alle enige om at vi trenger en endring innenfor energi. Og vi er alle for at energien skal produseres så grønt og bærekraftig som overhode mulig. Men det kan ikke gå til fordel for det lille av urørt natur som Norge har igjen. Det er jo den vi beskytter!
Vi har aksjonister, som risikerer å miste det som står dem nærmest. De anmeldes og de får bøter. Bøter for å beskytte vår natur og naturmangfoldet. Naturområder som har hatt og har stor betydning for dem. Flere av disse aksjonistene er også blitt arrestert. Straffet for å ha kjærlighet og for å kjempe tappert for det lille vi har igjen av natur her i Norge.
Men hvem skal straffe dem som ødelegger naturen vår? Hvem skal straffe dem som vedtar at fjell skal sprenges og skog skal nedhogges, til fordel for energi som selges til utlandet? Hvem skal straffes for at man forstyrrer og ødelegger hjemmet til vernede dyr i hekketiden? Fuglereir som går i bakken og revehi som sprenges? Hubroen, som er den største uglen i Europa? Den er rødlistet, kategorisert som sterkt truet. Visste du at denne kan bli opp til 19 år gammel? Hvem skal straffe de som bidrar til å utrydde hubroen, hugge ned deres reir og sprenge deres habitat?
Hvem skal vi straffe?


Foto: Bernt Østhus

Konsekvensene av utbyggingen er alvorlige. Både mennesker og dyr er avhengig av robust natur. Jo mer global oppvarming, jo fler naturkatastrofer. Det er da naturen må være robust. Ved slik utbygging gjøres naturen sårbar. Store verdifulle arealer vil gå tapt. 90% av alle rødlistede arter i Norge trues av arealendringer og arealødeleggelser. Når våre økosystemer blir ødelagt eller svekket, vil naturen og menneskene være svært sårbare for klimaendringer. Våtmarker, myr og skog er viktige som karbonlagre og beskytter oss mot flom og tørke. Når dette sprenges og hugges, vil dette påvirke oss i mye større grad enn vi kan se for oss. Avhengigheten av naturen er så stor at vi faktisk ikke har råd til å miste den.

Du som tilfeldigvis kom inn på dette blogginnlegget. Kanskje du ikke har noe sterkt forhold til naturen, eller noe spesielt stor behov for å være i den. Men du skal vite hvor avhengig du er av den. Det er vi alle. Og uansett hva slags forhold vi har til naturen, så har vi et ansvar for å beskytte den. Så vær så snill, husk at din stemme kan bety noe. Husk at du ikke bare stemmer for din egen del. Du stemmer for hubroen sitt reir, du stemmer for at vi har et rent og friskt fjellvann. Du stemmer for at vi fortsatt skal kunne plukke blåbær og molter på sensommeren. Du stemmer for at elg og reinsdyr kan gå over store urørte landområder for å finne seg en make. Du stemmer for at vi kan ha naturmangfold i Norge, med flere arter som utgjør store forskjeller i naturen. Du stemmer for at dine fremtidige barn og barnebarn har tilgang en sunn arena for læring og mestringsfølelse. Du merker det kanskje ikke nå. Men du vil merke det når flere av artene er dødd ut og mesteparten av naturen ikke er urørt lenger. Da vil du uten tvil merke det.
Innen den tid er det allerede for sent..


Foto: Bernt Østhus

Anbefaler deg å se NRK-dokumentaren “En kamp mot vindmøller”. Den vil gi deg innblikk i hvordan utbyggingen foregår og hvordan det berører naturen, dyrene og de som bor der. For å se dokumentaren, trykk HER.

/Line Victoria Sverdrup

Kilder:
https://www.dyrevern.no/andre_dyr/annet_om_andre_dyr/ta-hensyn-til-fuglene-i-hekketiden
https://naturvernforbundet.no/vindkraft/
https://tv.nrk.no/serie/valg-2019/2019/NNFA80002019/avspiller

TANKENS KRAFT

Hei dere,
Jeg tenkte på dele med dere noe som jeg har fundert over en del det siste året.
Å føle at man ikke er bra nok, er en tanke de aller fleste går med i dag. Uansett om du er barn, ung eller gammel.
Hvorfor er det egentlig slik?

Fra jeg var liten så har jeg alltid fulgt med i media. Uten at det var noen konkrete eksempler, så hadde man alltid en tanke om hva som var “perfekt”. Jaget etter et spesifikt utseendet. En spesifikk kropp. Det handler bare om utseende. Kun det. Men på et tidspunkt fant jeg ut av at det ikke er det som virkelig gjelder.

Uavhengig av hva man driver med og når man gjør det, så betyr helsen alt. Det er den vi er avhengige av for å eksistere. Etter at jeg begynte å gå mer og mer på tur, bære tungt og gå langt, kjente jeg at det er noe annet enn utseende som er viktig. Selv om jeg til daglig kjenner på presset for et “bra” utseende, forteller klokheten i meg at det ikke er det som betyr noe. Og jeg prøver å overdøve alt presset med nettopp denne klokheten. Jeg vil være frisk og sterk. Jeg vil kunne kjenne på mestringsfølelse. Ingen mestringsfølelse kommer fra utseende. Du kan ikke gå opp på et fjell og være fornøyd med håret ditt eller vippene dine. Det er ikke slik det fungerer. Du kan derimot gå opp på et fjell og være fornøyd over din fysiske styrke. Ikke minst kan du være fornøyd med ditt pågangsmot, evnen til å fortsette selv om bakken er bratt og føttene såre. Når du kommer på toppen, så er pulsen høy, hjertet pumper, svetten renner og DU lever!

Jeg blar igjennom blogg.no og kjenner at jeg blir sliten. Sliten av å bli matet med rabattkoder, bleking av tenner og retusjerte bilder. Hvorfor må fokuset være der? Hele tiden? Og hvorfor vil alle lese om dette?! Hva er det som gjør at vi blir dratt mot mennesker som promoterer hvordan vi skal se ut?
Jeg leste selv om restylane og silikonpupper da jeg var yngre. Ikke nødvendigvis fordi det var noe jeg ønsket selv, men fordi det var spennende med mennesker som delte slike, i mine øyne, “private” detaljer om sitt eget utseende. Jeg er virkelig for åpenhet. Men det hadde vært så fint om fokuset lå på noe annet enn åpenhet rundt utseende. Dette bygger ikke opp andre på noen som helst måte. Tvert imot. Det skaper en ide om hva som gjelder og hvordan man skal se ut. Før jeg visste ordet av det, satt jeg selv i en steril stol med hvite vegger, lukten av kjemikalier og fikk fillers presset inn i leppene. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg ikke engang kjenne meg igjen i tankegangen jeg hadde da.  Men det er akkurat som at man lukker ørene for alt fornuftig, fordi du har blitt matet med det så mye av “inspirerende” bloggere, at du vet at det er det her som gjelder. Det er fillers som skal til for at jeg og du blir fin. Se, her var det en rabattkode i samme slengen, så jeg slapp å bruke hele lønnen min på det, men heller bare halvparten av den.

Jo eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over livet. Jeg tenker over hva jeg er takknemlig for. Og jeg tenker over hva jeg frykter. Jeg kan gå så langt jeg vil, bære tungt, løpe i blomsterenger med min hund og jeg kan hoppe fra bryggen og gni saltvann ut av øynene en varm sommerdag. Jeg kan sove i telt og grille ørret rett fra fjellet. Tenk om dette var ting som ble tatt i fra meg. Noe av det jeg verdsetter aller høyest. At noe skjer som vil hindre meg fra å gjøre det jeg liker aller best. Dette gjelder ikke bare meg. Vi har alle tanker og redsler. Nå som vi har lunger til å inhalere fjellets unike duft, vi har hender vi kan bruke til å lage bål, sløye fisk. Hvorfor skal hvordan vi ser ut være så himla viktig?
Hva kan store pupper, stor rumpe, hvite tenner, lange vipper, gi meg, som ikke en frisk og velfungerende kropp kan?

Vi må slutte å sammenligne oss med hverandre. Vi må slutte å definere menneskets verdi ut i fra hvordan man ser ut. Vi må begynne å kjenne på mestring ut i fra kroppens funksjoner, og selvtilliten vår skal komme derfra! Vi er dritgode hele gjengen, fordi vi kan mestre det aller meste, kun med vår kropp og dens unike funksjoner. Tenk på alle fjellene du kan bestige! Hva slags følelse kjenner du på da? Tenk på at du, med din kunnskap, kan få til å overleve en natt ute i naturen! Fordi du er tøff og fordi du evner å bruke kroppen din til å overleve. Du finner kvist, du samler ved og du lager et bål. Du fisker egen middag og du spiser den og blir mett. Hvor viktig er det da, at du kanskje ikke har så store pupper, eller du mener du er fort tjukk for tynn, eller kunne tenkt deg litt hvite tenner?
Setter man dette i perspektiv, så er det så ufattelig mye tid vi bruker på å snakke oss selv ned og ønske at vi var noen andre. Vi bør alle bare være veldig glade og takknemlige for at vi har en kropp som fungerer slik den skal og som vi kan bruke til å oppnå så utrolig mye mer enn det utseende noen sinne kan gi oss.

Tenk på det, neste gang du rører ved å tenke negativt om ditt eget utseendet.

/Line Victoria Sverdrup

JOURNALISTIKKENS MAKT

Hei på alle,

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har absolutt vært inspirert til å flere ganger sette meg ned å skrive til dere, men sommerferien har gått i ett og tiden har rett og slett ikke strukket til. Men jeg ønsker å fortelle dere litt om hva som skjer for tiden og hva jeg driver med.

Det er merkelig å tenke på hvordan jeg har havnet her jeg er nå. Alt som bare startet som et prosjekt for å sysselsette meg selv i mars 2017, har satt i sving min egen framtid og gjort det klart for meg hva jeg ønsker å utrette og formidle.

Jeg har alltid vært en tilhenger av det å følge sine egne drømmer. Jeg valgte å gjøre det selv.
Gjennom hele min barndom og ungdomstid har jeg hver dag blitt påminnet hvor viktig utdanning er. Merkelig nok har det ikke vært like mange påminnelser på det å være seg selv, følge sine instinkter og sine drømmer. Derfor måtte jeg gjøre dette selv.
Jeg droppet å begynne på høyere utdanning, rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg ønsket å bli. Jeg elsker naturen, men jeg vil ikke ha med meg en gjeng med mennesker på hver eneste tur jeg er på, så guide ble fort utelukket. Lommenboken er for liten og livet er for kort til å sitte å betale ned et lån på en utdanning du ikke ønsker å ha.

Jeg har vært utrolig heldig som har fått tilbud om å være med på forsider, delta i debatter, holde foredrag, ha “take-overs” på Instagram osv. Men samtidig er jeg stolt over alt jeg har fått til. Jeg har gått fra å være “forsidepike” på Villmarksliv, til å forstå at jeg ønsker å være bak kamera. Jeg ønsker å stå for historiene og påvirkning av folket. De virkelige viktige historiene som forsvinner bak bompenger, politikernes sexskandaler og brutale løgner om hvordan politikere skal ta vare på vår dyrebare natur her i Norge.

Det som skulle være å utsette utdanning og følge drømmene mine innen friluftsliv, førte meg til at jeg nå sitter her, klar for tre år bachelor i journalistikk. Jeg er sulten etter å formidle. Jeg vil formidle det jeg elsker aller mest ut til folket. For nå er det viktig! Vi har utallige hendelser i naturen rundt i verdenen som foregår akkurat nå, i dette øyeblikk. Ikke bare internasjonalt, men her i lille Norge, ser vi på skumle tall. Skremmende og hjerteskjærende tall som gir oss et innblikk i hvor lite urørt natur vi sitter igjen med. Hårreisende og fortvilende statistikker over hvor mange av våre dyrebare arter som mister sine naturlige habitat og havner på rødlisten vår. Og fortsatt sitter det mennesker i rom med dårlig luft, og planlegger hvordan vi skal få plass til vindmølleparker, hvor store arealer som må sprenges. Midt i Norges vakreste og dyrebare natur.

Jeg er kanskje liten. Og kanskje jeg drømmer for stort. Men hva er vi uten håp? Hva er du, uten håp?
Er det ingen som sitter med drømmer om å utrette noe eller gjøre en forskjell, vil ingen aldri oppnå noe heller.

Naturen betyr ikke like mye for alle. Vi kan ikke forvente at alle skal ha like nært og kjært forhold til søndagsturer. Teltturer på Hardangervidda og kanoturer i Femundsmarka. Det vi derimot kan forvente, er at mennesker ser verdien av naturen vår. Planeten vi lever på. Verdien av dyrelivet. Vi er alle en del av det, uavhengig av hva slags forhold vi har til det. Naturkatastrofer og global oppvarming rammer oss alle.

Jeg har troen på at den eneste måten vi og jeg kan få mennesker verden om til å forstå verdien av naturen og dyrelivet, er å bringe det hjem til dem. Til deres aviser. Til deres datamaskiner. Til deres TV-er, mobiltelefoner. Og dette gjennom journalistikken. Formidling og evnen til å kunne fortelle noe viktig gjennom et bilde. Et bilde som vil gi publikum klump i halsen og frysninger nedover ryggen. Jeg vil gjennom min dokumentering av natur, dyr, planter og insekter, bidra til at vi alle kan kjenne på følelsen av at “Nå er det nok! Noe må gjøres.”

Jeg kan ikke ta alle med ut i naturen. Men jeg kan ta med naturen hjem til alle.

/Line Victoria Sverdrup