Jeg er nok ikke den eneste personen som i den siste tiden har fått med seg hysteriet rundt Tonje Blomseth sitt nye blogginnlegg med tittelen “Ett oppgjør med friluftsbransjen”. 
Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg i det hele tatt skal uttale meg om dette eller ikke. Som den turdronningen som Tonje er, og som jeg respekterer fullt og helt, så vil man gjerne si seg enig. Hun har peiling og det vet vi alle. Men samtidig så ønsker jeg at rett skal være rett, og jeg ønsker å stå opp for meg selv og disse andre som indirekte blir omtalt i Tonjes blogginnlegg. Jeg syns nemlig at mye i Tonjes blogginnlegg er feil fremstilt. 

Først og fremst vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg er generelt er veldig enig i Tonjes blogginnlegg.
Jeg har heller ingenting imot Tonje som person, hun har vært en stor inspirasjon for meg i mange år. Mye av det hun skriver er helt sant og det er viktig at slike temaer belyses. Har vi en stemme som kan nå langt ut, bør vi bruke den. Og derfor velger jeg å svare på Tonjes blogginnlegg i dag. 

Et sminket friluftsliv

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tonje mener at friluftsliv er på vei til å bli en mer og mer glamorøs og striglet bransje, hvor utseendet og matchende antrekk tar mer og mer over. 
Hun skriver: “Er det noe friluftsliv ikke skal være – så er det dandert og tilgjort”. Og at vi på sosiale medier ofte ser en photoshoppet versjon av virkeligheten. 

Jeg er delvis enig i dette. Men samtidig så syns jeg at vi skal tenke bittelitt lengre enn som så når det kommer til dette temaet. 
Friluftsliv i dag er veldig bredt. Nordmenn har drevet med friluftsliv i en lang årrekke, og er vel noe jeg nesten vil kalle “Norges nasjonalaktivitet”. Omtrent alle nordmenn har opplevd og/eller opplever en form for friluftsliv i dag. 
Når det er SÅ mange som driver med friluftsliv i dag, er det helt naturlig at det fremstilles forskjellig på sosiale medier. Hva er egentlig friluftsliv? Finnes det en fasit på det? Det gjør jo ikke det. Friluftsliv er ikke bare friluftsliv om man har fett hår, skitne klær og usminket hud. Friluftsliv er også en hvilken som helst jente eller dame som tar på seg sminke fra jobb, og som velger å tilberede middagen sin ute foran bålet med barna mens far fotograferer. Friluftsliv er også en jente eller dame som velger å sminke seg før hun drar på en joggetur med matchende antrekk opp på en flott fjelltopp med helt nydelig utsikt. Friluftsliv er også en søndagstur, som nødvendigvis ikke inneholder fett hår og skitne turklær. Friluftsliv er også gutter som er på tur, både kort og lenge. 

Det er ikke naturlig å ha masse sminke på tur, og det er ikke naturlig å posere med en rifle nesten halvnaken. Det er heller ikke naturlig å bruke sminke på treningssenteret, der du uansett skal svette, men vi ser det hele tiden for det. Men er det så viktig? 
Er jeg en uke på tur så blir jeg også skitten. Er jeg en uke på tur så blir jeg også bustete på håret. Men er ALLE på tur i en uke eller mer? Finnes det en fasit på at du må være så-så lenge på tur for at du går under kategorien “turjente/turgutt” og det er da du viser ekte friluftsliv? 

Er det slik at om en jente velger å sminke seg før hun drar på en helgetur i nærmarka, går dagsturer og slår leir på kvelden over en helg, men fortsatt ser noenlunde flott ut, så er ikke dette ekte friluftsliv? Hadde det vært EKTE friluftsliv om hun hadde gjort akkurat det samme, bare usminket? 
Jeg har sett mange eksempler av ordentlige turjenter som driver med friluftsliv, som ser flotte ut og har relativt rene klær etter en helg på tur i marka.  Og tro meg, de leker ikke friluftsliv. Men de har kanskje ikke vært på tur i 7 måneder i strekk. Heller ikke 2 uker i strekk. Vil det da si at det de bedriver tiden sin med, er uekte, dandert og tilgjort friluftsliv fordi de verken viser noe fett hår eller skitne turklær? 

Jeg tenker at det aller aller viktigste som finnes er det å kjenne på følelsen av å være seg selv. Om du er deg selv med sminke eller ikke er opp til hver enkelt. Noen føler på at det å bruke sminke på tur eller ha det med er totalt unødvendig, mens andre trenger sminke for å føle seg vel. Jeg ser ikke noe galt i dette, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre om “Hanne” velger å ha mascara på tur eller ikke. Og om hun legger ut bilder av dette på sosiale medier og jeg ikke liker det, nei så trykker jeg meg vekk fra hennes profil og gjør friluftsliv på min egen måte. 

Det er fysisk umulig å være 1 uke på tur og ikke få fett hår. Hår blir fett over lengre tid. Jeg syns det er dårlig om noen framstiller det som noe annet. Men samtidig. Hvorfor bry seg? Har du selv vært 1 uke på tur så vet du godt med deg selv at denne personen har tatt et bilde fra tidlig i turen, eller rett og slett ikke har vært 1 uke på tur. Kan vi ikke bare heve oss over andres tullete fremstilling om det plager oss? 

Vi inspireres av forskjellige mennesker. Noen inspireres kanskje av det jeg legger ut, andre inspireres av det for eksempel Tonje legger ut. Sammen inspirer vi dobbelt så mange, og kan vise turglede fra forskjellige spektre og på forskjellige arenaer. Er ikke dette bare enormt positivt? Og om man ikke inspireres av det man ser, så legg det vekk. At noen velger å løpe opp et fjell i matchende treningstøy eller ha med seg en flott kjole å vise frem på toppen kan være til inspirasjon for så mange. Hvis du inspireres av en som ser ut som en huldra etter en uke på tur, så er jo det kjempe bra. Inspireres du av en som løper opp på en fjelltopp i matchende outfit er jo det også kjempebra. Inspireres du av en person som er midt imellom dette så er jo det også kjempebra. Hvorfor skal det ene være riktig og det andre være feil? Er ikke det aller aller viktigste at vi kommer oss ut i vår norske natur? 

Jeg ser uendelige kampanjer fra norske foreninger som vil få folk ut på tur. Jeg ser stadig artikler fra psykologer som forteller at det å komme seg ut er viktig for helsen og at det kan hjelpe både mot angst, depresjoner og andre psykiske og fysiske problemer samfunnet sliter med i dag. God selvfølelse og mestringsfølelse er også positive sider ved friluftsliv. Men når en så profilert person, som er til stor inspirasjon for mange jenter, skal sette friluftsliv i “bås” og på en måte sette en fasit på hva som er ekte og uekte friluftsliv i sosiale medier, vil jeg tro at det setter en relativt stor kjepp i hjulene på noen av de som beundrer henne. De er kanskje ikke helt der enda. De er nok ikke 7 måneder på tur, men de prøver så godt de kan, med utstyr kjøpt fra hennes anbefalinger i blogginnlegg. Men med mascara. Og der stopper det. For plutselig bedriver de friluftsliv som både er dandert og tilgjort, fordi de ikke er såpass lenge på tur at de vil få disse “turjente-bivirkningene” med fett hår og skitne klær. 

Kredibilitet hos merkevarer og profiler

Jeg er stolt ambassadør for flere profesjonelle merkevarer. Noen ganger bruker jeg sminke på tur, andre ganger ikke. Hadde jeg hatt selvtillit nok og vært nok komfortabel i mitt helt naturlige skinn, hadde jeg nok valgt å la vær å bruke sminke i visse sammenhenger. Men jeg trenger tid til å bli komfortabel med dette, andre ikke. Men at jeg har på mascara på Hardangervidda, med en tungt pakket pulk, godt brukte fjellski og to godt trente polarhunder foran meg, gjør ikke meg noe mindre troverdig. Jeg bedriver akkurat samme friluftsliv som en som gjør akkurat det samme, men droppet mascaraen. Jeg er like sterk, motivert, målrettet og glad. Jeg er like troverdig, og har testet produkter i både vær og vind, og anbefaler de deretter. Neste tur har jeg kanskje droppet mascaraen, men jeg er fortsatt samme turjente og produktene blir testet like bra. Jeg leker ikke friluftsliv. Jeg leker ikke testing av produkter. Jeg har ikke tatt bilder i hagen med produkter som er egnet til høyfjellet i dårlig vær. Men jeg har heller ikke vært i Canada i 10 måneder. 
Mine ambassadører har valgt meg på grunn av det friluftslivet jeg bedriver med. Jeg er en del på tur, har tid til å være på tur og rekker derfor å teste produkter i alle årstider på flere områder. Det har INGENTING med utseendet å gjøre eller hvor mye likes jeg får på et bilde på Instagram. 

Tagging av alskens profiler

Dette avsnittet merket jeg at jeg ble relativt provosert av. Der står det følgende:
“Denne ser jeg hver bidige dag. Bilder blir tagget i hjel med store kontoer og #-tags under bildet for å øke synligheten sin. Det er ingenting galt med det. Men skjønner ikke folk at det ser veldig desperat ut? Det ser ut som man prøver så veldig hardt. Jeg har forståelse for at man må henvise til sponsorer og eventuelle samarbeid man har – men jeg skjønner IKKE greia med å tagge 50 forskjellige tags i håp om å bli oppdaget. Å bli oppdaget på sosiale medier er ikke vanskelig med mindre du har lite eller ingenting å formidle”

Jeg er en som faller under Tonjes kategori i dette avsnittet. Jeg tagger bildet mitt med store kontoer og #-tags under for å øke synligheten min. Hvorfor? For å nå ut til flere personer. Sosiale medier i dag er nesten enstyrt av #-tags. Det er det som gjør at vi kan komme i kontakt med hverandre. Følger jeg en #-tag på Instagram, vil dette komme opp hos meg, og en ny bruker når ut til meg som jeg kanskje ikke ville sett hvis ikke. 
Å drive med friluftsliv i dag er veldig i vinden. Og sosiale medier har aldri krydd så mye av friluftsbilder som det gjør nå. Det er VANSKELIGERE enn noen gang å bli oppdaget på Instagram. 

For en som har hatt en slik turprofil i mange år og fått publisitet gjennom TV-serier osv er det mye enklere for. På den tiden Tonje ble “stor”, så var det ikke så mange andre turjenter å “konkurrere” med innen sosiale medier. Det var Villmarksjenta og Tonje. Det var ikke så mange som drev med selvpromotering av turlivet utenom disse. Derfor ble disse godt lagt merke til. De fikk være med på TV-serier og fikk skrive  artikler og vant kåringer. Det kan oss turjenter gjøre i dag også, men vi er ganske mange om benet. Jeg skulle likt å se forskjellen på hvor mange bilder som lå under #-taggen turjenter i 2011 kontra i dag. Nå ligger det hele 328.000 innlegg ute med denne #-taggen. Alle disse vil bli sett og de vil nå ut til nye mennesker. 
Det er ikke slik lengre at om du legger ut helsikes bra bilder, og med en tekst med noe bra du vil formidle, så vil du automatisk bli “stor” på Instagram. Du må jobbe beinhardt for det. Jeg har jobbet beinhardt for det. Om det gjør meg “desperat” så skitt au. 
Jeg ser på #-tags som et verktøy til å kunne nå ut til mange fler. Samme med å tagge store profiler som kanskje ikke ville lagt merke til meg hvis ikke. Og om jeg ser en konto som bruker relevante #-tags og tagger relevante store brukere, så ser ikke jeg på det som desperat. Jeg skjønner kjempegodt at en konto med så mange bra bilder vil nå ut til fler. Hadde jeg allerede på denne tiden vært “stor” på Instagram hadde jeg nok ikke hatt behovet for å tagge og bruke #-tags, men jeg er fortsatt ydmyk nok til å forstå at disse brukerne vil nå ut til flere, ikke at de er desperate eller prøver alt for hardt. 

For å ramse opp så syns jeg at Tonjes blogginnlegg fremstiller friluftslivet som noe vi kan putte innenfor en A4-ramme. Og det går ikke, med SÅ mange nordmenn som driver med friluftsliv i dag. Hun, som er den som har frontet det å være seg selv og ikke følge strømmen, plutselig velger å komme med en “ramme” på hvordan EKTE friluftsliv “skal” se ut, syns jeg er utrolig leit. For vi driver ikke alle med så ekstremt friluftsliv som henne at vi alle kan se like ut etter en tur. Å være på tur over en helg, eller bare en natt, gjør ikke nødvendigvis så mye med håret eller klærne dine, men det er fortsatt ekte friluftsliv. 

At om du ikke har bustete hår, skitne klær, skitt under neglene og kanskje en blåveis (?), så er det “uekte” friluftsliv. Pyntet på, dandert og tilgjort, satt på spissen. 
Alle bedriver ikke samme type friluftsliv, og godt er det. Ønsker man å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Ønsker du ikke å bruke sminke på tur? VÆR SÅ GOD. Hvorfor skal det være så himla viktig hvordan man ønsker å se ut? Hvorfor legge seg opp i hva alle andre gjør? Jeg kunne ikke brydd meg om noen jaktet i en tynn singlet, eller at noen har galla-sminke på tur. Om de vil det, så dem om det. Jeg er superfornøyd med det friluftslivet som jeg driver med. Og jeg inspireres av andre som driver med det samme. 

Jeg syns vi skal heie på hverandre. Heie på de som kommer seg ut på tur. Om det så bare er en dagstur. De som kvier seg for å ligge ute en kald vinternatt, men som våkner opp stolte i teltet, med eller uten sminke. For alt vi vet kan det som kalles et “dandert” bilde på sosiale medier krevd både mye fysisk og psykisk styrke fra den som er avbildet. Kanskje er det personens første tur alene, og personens første tente bål. La oss heie på de som blir inspirert til å komme seg ut. La oss heie på de som inspirer til å få andre til å komme seg ut. La oss heie på de som løper opp et bratt fjell for å ta på seg sin fineste kjole på toppen. La oss heie på de som er på lange ekspedisjoner med bustete og fett hår med blåveis. La oss heie på de som er på helgeturer eller ukesturer med mascara og fletter i håret. La oss heie på de som er seg selv, uavhengig av klær, sminke, utstyr og utseendet. 

Jeg er en del på tur. Men jeg har aldri vært på tur over så lang tid at jeg stiller til det utseendet som Tonje beskriver er “ekte” for en troverdig turjente. 
Og hvis noen skulle føle at det friluftslivet jeg driver med gjør dørstokkmila høyere for å komme seg ut, eller at jeg setter et press på hvordan man skal kle seg eller se ut i naturen, så syns jeg det er utrolig trist.
Jeg får stadig både meldinger og mail på Facebook, Instagram og e-post om at jeg har inspirert noen til å dra mer ut på tur. Jeg har til og med blitt kalt ordet “forbilde”, selv om jeg selv mener jeg ikke er det ordet verdig. Men bare at jeg får såå mye støtte og koselig meldinger om det jeg driver med, så gir det meg motivasjon til å hver dag dag bidra til at i hvert fall én person blir inspirert til å dra mer ut på tur, lage bål og sove ute.

Friluftsliv handler ikke om utseendet. Det handler om tilstedeværelse og aktivitet i naturen. I tillegg handler det om turglede. Og om noen er på tur i utstyr du kanskje ikke hadde gått med eller brukt, så kjenner de likevel på akkurat den samme turgleden som du gjør. 
Hva folks motivasjon for å dra på tur måtte være, om det er likes på Instagram, bli lagt merke til i sosiale medier eller om man genuint er glad i å være ute i frisk luft spiller vel ikke så mye rolle, så lenge man kommer seg på tur. Da har vi en mindre sofa-sitter og det er jo bare å applaudere. Om andres motivasjon er feil eller ikke kan diskuteres, men det kan også ignoreres og godtas at alle har forskjellig motivasjon til friluftslivet. 

At bilder deles er slik verden er i dag. Og det blir for dumt å ikke tåle å se andres sider av friluftslivets utseendet enn sitt eget. 
Naturen er for alle, og det er det som er så flott. Kom som du er. Det viktigste er ikke om du har på deg mascara, matchende klær eller sports-BH med en kjole i sekken. Det viktigste er at du nyter vår vakre natur og fortsetter å inspirere de som inspireres av deg, slik du igjen blir inspirert. At du er snill med de rundt deg, får gode minner fra naturen og tar med andre ut for å dele gleden. Sammen kan vi alle inspirere hverandre og gjøre at enda flere har lyst til å dra ut på tur. Jeg syns at så lenge det finnes en god kombinasjon av matchende antrekk og sminke og fett hår og skitne klær, så er det ingen grunn til bekymring. 
Jeg kommer i hvert fall til å fortsette å legge ut MINE turbilder og det friluftslivet jeg driver med, så kan andre legge ut det de driver med slik at vi kan inspirere hverandre og sammen dele vår kjærlighet for naturen. 

Ikke kast søppel i naturen, plukk opp etter deg, vær varsom med bålfyring, la dyr være i fred og hils pent på dem du møter, så skal jeg gi langt oppi granskauen hva du har på deg eller hvordan du ser ut. 

– Line Victoria