FRA BÆRUMSJENTE TIL TURJENTE

Mange fikk seg litt av et sjokk da jeg valgte å forlate Bærum og flytte opp til Østerdalen. Mer presist til Koppang, i Stor-Elvdal.
Jeg flyttet fra å ha T-banestasjonen tre minutter fra hjemmet mitt, hvor det tok meg 20 minutter inn til hovedstaden. Jeg flyttet også fra bursdagsselskap hos venninner som kunne bli avtalt på dagen uten problem. Jeg flyttet fra søndagsåpne butikker og kebabsjapper vi dro innom når det var sent på kvelden og vi var sultne. Jeg flyttet fra min jobb på David-Andersen, en gullsmed på Sandvika Storsenter med de fineste diamantringer og nydeligste smykkene du kan tenke deg. Jeg har solgt mange forlovelsesringer, og enda flere gifteringer. Jeg flyttet fra skogen like bak huset, som jeg har tilbragt tid i fra jeg gikk på barneskolen, til vi fikk vår aller første hund og jeg gikk tur med henne rundt “Den store steinen” etter skoletid. Men aller viktigst så flyttet jeg fra alle kjente og kjære, mine naboer som også var mine tanter og onkler. Og ikke minst mitt barndomshjem, min mamma og pappa og min kjæreste lillebror. 

 
Min kjære lillebror
        
Jeg har alltid vært glad i å være på tur og ute i naturen. Jeg føler jeg har vokst opp med det beste fra to verdener. Min pappa, med hytte ved sjøen mellom Arendal og Grimstad. Her fisket jeg krabber og gikk turer på svabergene. Jeg badet i sjøen mer enn jeg var på land gjennom alle sommerferiene vi hadde der. Min mamma, med hytte på fjellet i Valdres, hvor interessen vokste hos en liten sovende jente, tullet inn i en pulk, og hvor jeg har tilbragt uendelig mange døgn, både sommer som vinter.
Men i tillegg er jeg fra et sted hvor “status” er svært viktig for enkelte, og frykten for å havne utenfor er stor.
Å være med meg på hytta på fjellet var ikke noe kult. Hytta ligger verken i Hemsedal hvor alle de “kule” festene er, og det er primitivt med utedo, du må til bekken for å hente vann, TV-en i sort-hvitt som vi kun så på når det var nyheter eller skigutta gikk 5-mila. Når telefonen ble tom for strøm så kunne du ikke lade den før du var hjemme igjen. Det var ikke så mye annet å finne på der annet enn å være på tur, noe vi var på hver dag. Jeg har aldri hatt noe i mot det- tvert imot. Det er vel derfor det alltid er så kjekt å komme seg dit, nettopp fordi jeg slapp unna alt maset som var hjemme. 

   
(T.v) Vår aller første familiehund. Sandy, en svensk jaktretriever. (T.h.) Mormor og mamma på tur på hytta i Hedalen, Valdres  
                                    


På fjellet i Valdres med Sandy

For en jente midt i ungdomsårene, hvor usikkerheten var stor og selvtilliten lav, var det lett å velge de “enkle” løsningene for å passe inn, og jeg følte jeg hadde to personligheter i mange år. 

Personlighet 1: Jenta som var vokst opp med å være på fjellet eller ved sjøen, drive med krabbefiske eller fjellturer i sommerferien. Jenta som ikke brydde seg så mye om at håret hennes faktisk er krøllete og at hun har fregner på nesen og røde kinn. 

Personlighet 2: Jenta som var vokst opp med at alle hadde vært i utlandet i ferien, hvor det å skryte av fester og penger var det viktige. Hvor det å ha dyr jakke og designerveske som “skoleuniform” var kult, og at fuskepels var for tapere. Man “måtte” være på russebuss, eller følte i hvert fall presset til det, og hasj var noe de fleste hadde prøvd. Håret ble rettet og mine røde kinn og fregner ble sminket bort. 
 
   

Å finne ut hvem man er og hvilke verdier man har, kan ta tid. Det har det i hvert fall gjort hos meg. Man skulle tro at hos en slik “turjente” som meg så ville mitt første kjøp med første utbetalte lønning være en turbukse eller et telt. Men nei.
Min aller første jobb var i en slalåmbakke hjemme i Bærum. Der solgte jeg heiskort og hjalp til med utleie av skiutstyr. Det var godt betalt og jeg trivdes. Min første lønning var ganske høy på den tiden og jeg hadde aldri hatt så mange penger inne på kontoen min før. Mitt aller første kjøp med egne opparbeidede penger var en Louis Vuitton-veske. Den heter Louis Vuitton Neverfull, og jeg var så stolt da jeg gikk ut av butikken midt på Karl Johan. En dyr veske med inngraverte bokstaver i gull, “LVS”. Vesken var endelig min. Samme veske som de kule jentene hadde. Jeg var kanskje 16 år, og det må ha sett merkelig ut med en så ung jente inne på en så luksuriøs butikk. Jeg hørte jo ikke til der. Dette sier litt om hvilke “verdier” jeg hadde på den tiden. Å komme på skolen med denne vesken på armen, med bøker og skole-PC oppi, husker jeg som ett stolt øyeblikk. “Tenk at hun har råd til den dyre vesken”. Hvorfor brydde jeg meg så mye om å passe inn? 

Jeg har vel aldri blitt sett på som en turjente, på tross av at mine interesser tilsier at jeg er glad i å være på tur og glad i å være ute. Jeg føler også at jeg har blitt veldig nedvurdert til tider og de fleste jeg kjenner hadde vel for bare tre år siden aldri trodd at jeg skulle klart noe av det jeg har gjort til nå. Det er nok fordi jeg har hatt så mange andre interesser opp igjennom og jeg har aldri helt visst hvem jeg er selv.
Det er spesielt én episode jeg husker veldig godt, som gjorde meg veldig trist, men samtidig også veldig sint og provosert. Men viktigst av alt; jeg ble motivert til å motbevise. 
Jeg skulle begynne på folkehøgskole i Valdres. Linjen jeg skulle gå på het Hundekjøring-Friluftsliv-Alaska. Den innebar åpenbart mye turgåing med tung sekk, så jeg kjøpte meg en 75L Bergans sekk. Denne hadde jeg med meg til hytta og pakket den tungt før vi skulle gå en dagstur. Dette fordi jeg ikke hadde gått med så tung sekk før og ville forberede meg godt før skoleåret begynte. I mens jeg pakker sekken, lurer min morfar på hva jeg driver med. Og når jeg forteller grunnen, så får jeg høre at:” Men ha-ha-ha-ha Line, DU klarer vel ikke gå med tung sekk!?! “
Jeg kjente jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan noen som står meg så nær, undervurdere meg sånn? Jeg husker jeg tenkte at jeg søren meg skulle vise ham hva jeg var god for, og hvor feil han tok av meg. 


Dette bildet er tatt på den dagen jeg ville forberede meg, og tester min nye sekk. Pluss at jeg motbeviser morfar, he he. 

Folkehøgskolen gjorde virkelig noe med meg. Den ga meg tilbake de verdiene jeg alltid har hatt, men som hadde blitt litt glemt bort oppi sminke, Louis Vuitton, Parajumper, Uggs og alkohol. Jeg fikk utfordret meg selv og pushet mine komfortsoner. Det var vel her det også virkelig gikk opp for meg hva jeg er skapt for å drive med og hva jeg elsker aller mest. Jeg opplevde mange nedturer gjennom det året. Mye gnagsår, hjemlengsel, følelsen av å ikke greie eller ikke orke mer. Følelsen av å ville gi opp, med klissvåte sko, altfor tung sekk og noen saftige vannblemmer. Savnet av å sitte hjemme i en varm sofa med en pose chips og en halvspist melkesjokolade med “Paradise Hotel” på TV, når jeg lå ute i snøen midt i sledesporet, i -30 kuldegrader og en kropp som ikke ville få varmen. Frykten for at hannhundene som lå ved siden av soveposen min ville begynne å markere på meg, så soveposen min både skulle bli våt og kald.  
Men det var nok nettopp det jeg trengte for å finne igjen den Line jeg ville være og som jeg visste var der. Og når jeg fikk dra til Alaskas villmark for å kjøre godt trente hundespann, se ulvespor og caribou på nært hold, var alt slitet verdt det og jeg var aldri i tvil om hva som gir meg lykkerus. 
Alt det enkle som alltid har betydd mye for meg, kom tilbake på folkehøgskolen. Leve i nuet. Tørre å våge. Ikke bry deg om hva alle andre syns. Å bry meg om hva alle andre syns om meg er noe som har fulgt meg hele livet. Redselen for å ikke passe inn, redselen for å gjøre noe feil eller rart som andre vil snakke om når jeg ikke er der. Redselen for å ikke være god nok. 
Morfar var ikke alene om å tenke at “hvordan skal DU klare…”. Jeg har møtt mange som har lurt på hvordan JEG, med blondt langt hår, kan klare meg ute i naturen. 
Og jeg vet om flere venner som fnøs av meg da jeg flyttet opp hit til Stor-Elvdal. Hvor det verken er T-bane eller søndagsåpne butikker. Jeg føler vel at jeg har klart å motbevise flere om hva jeg virkelig greier, hva jeg står for og hva som er min brennende lidenskap. 


En fin klase med solbrente jenter i Alaska. 



Å være på tur gir meg en indre ro som jeg ikke finner noe annet sted. Jeg trenger ikke tøffe meg for noen, eller bevise at jeg er god nok. Jeg får en følelse som kan sammenlignes med forelskelse. Når jeg hiver på meg sekken med bikkjene travende blide rundt meg og jeg vet at de neste dagene kun skal inneholde å gå i urørt villmark, spise selvfanget fisk, våkne i telt, gå på do under et tre og nyte stillheten. Da kiler det i magen min. Jeg vil nesten skrike av glede av tanken på at jeg får lov til å være MEG. Skogen tar meg imot med hva enn slags bagasje jeg har med meg, og jeg er alltid like velkommen. Jeg er aldri rar. Eller stygg. Eller går for kort eller for sakte. Eller ikke bra nok. På tur er jeg den beste utgaven av meg selv og jeg er så glad for at selvutviklingen min gikk i den retningen, og ikke på en eller annen leilighet stappet med fulle gutter og jenter med sprit i glasset. 

Det er ikke alltid like lett å vite hvem man er og jeg har gått igjennom mange nok runder angående akkurat det. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg viktigheten av det å våge å “bare leve”. Jeg angrer ikke på valgene jeg har gjort og jeg klarer ikke å selge Louis Vuitton-vesken min, selv om jeg aldri bruker den og ikke har behov for den. Den er en viktig del av min historie, hvilke valg jeg har gjort og hvilke veier jeg har tatt for å komme dit jeg er i dag. Det eneste jeg angrer på er følelsen jeg gikk med når jeg var yngre. Presset jeg falt under og at jeg ikke stod opp for meg selv. At jeg ikke turte å stå for den jeg var og er, i frykt for å ikke bli godtatt. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt “yngre meg” at det å passe inn, ikke er så viktig. At det som føles som viktig nå, kommer til å være uviktig for deg når du blir eldre. 
Men at min dyre designerveske får stå ved siden av min godt brukte tursekk, viser bare at jeg kan være begge deler og fortsatt være meg. Jeg kan være en Bærumsjente som er på tur, og kan være en turjente som er fra Bærum. Og begge er mer enn bra nok. 

     

 

24 kommentarer
    1. Fantastisk historie du har til å være så ung og så viktig det er å følge magefølelsen og det en selv har mest tro på. Stå på og masse lykke til fremover 👍🙋‍♂️

    2. Blir tagen av din berettelse, som sporrar mig i mina livsval som jag har just nu. Livet ska njutas i sin enkelhet, det er vart mer en alla pengar och prylar i varlden. Imponerad av att du kommit sa langt redan pa din livsvag. Lycka till i framtiden och tack for att du delade med dig. Kram fron Britt-Marie ( svart utan de svenska alfabetet, men jag hoppas du forstor ando)

    3. Du aner ikke hvor deilig det var å lese dette innlegget, Line! Jeg er pappa til to små jenter på 0,5 og 3 år. De vokser også opp i Bærum, og er omtrent som du beskriver deg selv som liten. De er med på turer i fjellet og krabbefiske ved sjøen, hun eldste klatrer i trær og samler på blåmerker. Vi driver med ski både bortover og nedover, og vi utforsker skogen til fots og på sykkel. Småkryp skal undersøkes og alt er spennende. Prinsessefaktoren er totalt fraværende! Det er derfor befriende å lese at disse interessene og verdiene kan komme tilbake senere i livet (jeg går ut fra at de må gjennom samme kvern som du var i ungdomsårene) – selv om man tilpasser seg press og situasjonene man befinner seg i som ung og usikker. Du gir meg håp og tro på at mine jenter også vil verdsette det de opplever nå på et senere stadie, og at de vil tørre å gå sine egne veier og følge sine egne interesser 🙂 Takk for inspirasjon og for at du delte, much appreciated 🙂

    4. Så fint å lese! Du burde absolutt være stolt av deg selv og valgene du har tatt. Du er nok ikke den eneste som kjente behovet for å passe inn i tenårene, men det er deilig å få det der på avstand og gå sin egen vei 🙂

    5. Ikke vet jeg hvor du er i dette blogguniverset. Det som er klinkende klart er at du burde toppe blogglister. En bedre såkalt influencer, finnes ikke.
      Influencere som topper lister i dag har en livstil som påvirker ungdom til å endre adferd. Et vanvittig kroppspress og kjøpepress.
      Jeg skal klippe, lime og spre dette innlegget, som er rett og slett mer enn veldig bra 😉

    6. for en koselig lesing, ja det er viktig for alle, at man finner ut av hva og hvem man er, og ikke går i mot sitt innerste jeg, fordi samfunnet rundt lager en masse regler, som man tror man må oppfylle, syns du virker som ei jente med skikkelig tæl, du viser at du virkelig våger, at du kan ,og vil. Stå på. viktigst av alt. Man er sin egen lykkes smed 🙂 Hilsen oss i bulldoghagen, Lady og matmor, Følg oss gjerne 🙂

    7. Jeg ser at Nettavisen fronter dette innlegget i dag. Veldig bra. Det er jeg skikkelig glad for. Kanskje noe annet enn silikon, fillers og sminke havner på toppen. Flott innlegg, flott livsvalg og generelt et godt innlegg i en bloggverden full av alskens møkk. Mvh Jim

    8. Så fint skrevet! Og deilig å se at du finner roen i naturen:) Fikk lyst til å finne frem tursekken selv nå.

    9. Odd Magne Astrup: Så hyggelig å høre! Jeg blir så utrolig glad av å få så fine komplimenter, tusen takk! <3 Høres ut som at dine unge jenter kommer til å klare seg helt fint!
      Bare minn dem på når de blir litt eldre, at det som kanskje virker viktig der og da, vil de se på som svært uviktig når de blir eldre. Ikke la dem bøye seg for presset. Jeg skulle ønske noen lærte meg det da jeg var yngre 🙂 Lykke til med jentene dine og tusen takk for en så fin kommentar! <3

    10. Saga: Wow. Så utrolig hyggelig å høre!! Jeg blir helt målløs.. Tusen takk for en så ufattelig fin kommentar! <3 Og jeg er helt enig i at det er utrolig trist hva som topper listene i dag.. Det er ikke rart unge jenter føler press nå til dags..
      Og igjen, tusen takk for en helt herlig kommentar! <3

    11. Geriatriks: Så utrolig hyggelig å høre, Jim <3 Tusen takk! Og jeg er helt enig med deg, mye dårlig innflytelse i toppen dessverre 🙁 Ikke rart unge jenter føler presset i dag, med rabattkoder på både tannbleking og fillers... Ett press jeg selv falt under i ung alder.

    12. Du skriver utrolig bra! Stå på videre og følg dine drømmer!
      Det prøver jeg å gjøre også, så godt det lar seg gjøre. Drømmer om langturer med hundespann. Neste sesong har jeg mitt eget 6-spann med sh 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg