Fra arkivet: 2. Februar, 2018
Rondane Nasjonalpark. Norges første nasjonalpark, etablert i 1962, og som nå utgjør et område på 963 km². Også min første nasjonalpark i mitt prosjekt for 2018 om å ha minst 100 døgn i nasjonalparker i Norge.
Min jomfrutur til Rondane Nasjonalpark ga meg både nye erfaringer og opplevelser. Selv etter å ha studert kartet nøye under planleggingen, var jeg fortsatt litt usikker på hva som ventet meg i denne nasjonalparken. Hvordan følelse vil jeg få når jeg går ut av bilen?
Når jeg skal på tur, gjør jeg meg alltid opp et bilde i hodet av hvordan det kommer til å bli. Hva vil jeg lukte, hvordan føles kulden/varmen på kroppen, hva ser jeg, er det noen andre der? Noen ganger blir det omtrent akkurat slik jeg har sett for meg, andre ganger kan jeg ha sett for meg noe som er totalt feil i forhold til virkeligheten.
Sistnevnte skjedde i Rondane.
Da jeg gikk ut av bilen i Rondane fikk jeg en god følelse. Det var masse snø, solen stod høyt på himmelen, kulden kløp meg i kinnene og jeg fikk en mestringsfølelse uten å egentlig ha begynt turen. Det bare føltes riktig å være der. Men det passet overhode ikke overens med slik jeg hadde sett det for meg i hodet. Fjellene var høyere og det var færre løyper enn jeg hadde sett for meg, selv om jeg visste at det var få. Det eneste som stemte overens med mine forventninger i hodet var: Her er vinteren kommet for å bli en stund. Mangel på snø var det i hvert fall ikke.
Som nasjonalpark har Rondane mye å by på. Parken har innslag av vidde, men også majestetiske, høye fjell. Og spesielt på vinteren rundt januar-tider, er det få som ferdes så langt inn i fjellet som vi gjør. Dette gir meg den følelsen jeg alltid jakter på når jeg er på tur: Uberørt villmark og følelsen av å være mutters alene. Det var ingen tvil om at jeg fikk denne følelsen her, og det setter en god standard for turen.
Rondane serverte oss både strålende sol, bitende kalde temperaturer, overskyet, høye vindkast og TOTAL whiteout dagen vi skulle gå hjem.
Underveis på turen lagde jeg meg opp noen tanker om hva jeg syns om Rondane:
Positive:
❆ Høye, flotte fjell som gjør det å ferdes i parken til en mektig følelse
❆ Store landskap som gjør at du alltid finner et sted å ferdes hvor det ikke er andre mennesker
❆ Flotte DNT-hytter som gjør det til luksusvare å måtte søke ly
❆ Variert terreng, både lyng og fjellbjørk, kombinert med flott terreng over tregrensen
Negative:
❆ Dårlige isfiske (dårlig fiske generelt kanskje, har jeg hørt?) Hvis ikke så var ikke fisken så bitevillig hos meg, i hvert fall.
❆ Mye dype daler som gjør at du må en del høydemeter opp på fjellet for å slippe å gå i tung, dyp snø med tung pulk
❆ Dårlig informasjon omkring i området om den utrolig sårbare villreinsstammen som ferdes der
Rondane Nasjonalpark er en veldig flott nasjonalpark, men jeg er usikker på om det er dit jeg ville dratt på vintertur en annen gang. Det var litt for mye “enten-eller” når det kom til fjell og dal, som førte til at det ble brukt enormt mye krefter på å komme seg opp i høyden for å slippe unna de verste snømassene. Dette ble også en negativ opplevelse for Sarek på 9 måneder, som åpenbart viste tegn til motivasjonssvikt underveis når det stod på som tyngst. Pulkene var tunge, og i bratte oppoverbakker opp mot høye fjell i flere kilometer ble dette i det tyngste laget å begynne med for en ung trekkhund.
Jeg vil absolutt anbefale deg en vintertur til Rondane om du ønsker et stort område med mye høye fjell og flotte landskap. Med en litt eldre og sterkere Sarek ville turen blitt enklere, og jeg ser fram til å kunne bruke han i slike områder når han er litt eldre, i hvert fall rundet året.
Heldigvis var Rondane en slags testtur både for meg og hundene, og jeg lærte en del om hundene underveis. Mer om dette kommer i et eget innlegg.
Det er virkelig flott ute på denne tiden, og uansett hvor kort eller lenge du er på tur, så gjør det godt for sjelen. Ingenting er viktigere enn å sette pris på de enkle tingene vi har rundt oss, som naturen.
Man trenger jo ikke dra så langt!
